Nedbørsmengden i tropene har blitt påvirket av endringer i jordens magnetfelt gjennom de siste 5.000 år, melder to danske geologer. Dette kan kun forklares via en kontroversiell teori om kosmisk stråling og skydannelse, mener de.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
"Henrik Svensmarks kontroversielle klimateori hevder at kosmisk stråling i jordens atmosfære påvirker klimaet. Strålingen øker dannelsen av skyer, som reflekterer sollys tilbake til rommet, mener han. Forskerne bak den nye undersøkelsen støtter denne teorien. (Illustrasjon:DTU Space)"
Henrik Svensmarks teori
Slik føder den kosmiske strålingen skyer, ifølge Svensmark:
1. Kosmisk stråling trenger inn i jordens atmosfære og danner ioner (små ladde partikler).
2. Vannmolekyler i atmosfæren binder seg til ionene.
3. Vannmolekylene klumper seg sammen og danner dråper.
4. Vannet kondenserer og samler seg i skyer.
I 1997 offentliggjorde Henrik Svensmark sammen med Eigil Friis-Christensen en artikkel med tittelen ‘Variasjon av kosmisk strålings intensitet og det globale skydekke - en manglende forbindelse i sol-klima relasjonen’.
Den var skrevet på bakgrunn av undersøkelser som tydet på at det er en sammenheng mellom variasjoner i mengden kosmisk stråling som treffer jordens atmosfære, og endringer i klodens klima.
I de periodene hvor jordens atmosfære har blitt bombardert med kosmisk stråling, har jordens klima vært kjøligere enn ellers, mens klimaet har vært relativt mildt i perioder hvor det kosmiske regnet av stråling ikke har vært så intensivt.
Magnetfeltet som omgir solen skjermer i en viss grad jorden mot kosmisk stråling.
Styrken av dette magnetfeltet varierer i takt med solens aktivitet.
Den kosmiske strålingen som treffer jorden har falt med rundt 15 prosent de siste 100 år.
Det har betydd at det nå er færre lave skyer over jorden. De lave skyene har en avkjølende virkning i atmosfæren, og siden det har blitt færre av dem, gir det en forklaring på en del av oppvarmningen av jordens atmosfære på 0,7 grader celsius, som er skjedd i løpet av de siste 100 år.
Hvis Henrik Svensmark har rett, kan den altdominerende teorien om menneskeskapt økning i drivhuseffekten bli redusert til en bisetning i den globale sammenheng.
- Det har været mye spekulasjon om hvorvidt jordens magnetfelt påvirket klimaet. Det er en historie som går langt tilbake. Nå er den mistanken underbygd med vitenskapelige data, sier Henrik Svensmark.
Eigil Kaas' kritiske argumenter
Professor Eigil Kaas fra Københavns Universitet har etter å ha nærstudert de to geofysikernes resultater, vanskelig for å se koblingen mellom jordens magnetfelt og nedbørsmengden i tropene. Her utdyper han hvorfor:
- Mads Knudsen og Peter Riisager finner en sammenheng mellom nedbøren i tropene og jordens magnetfelt. Det er velkjent innen for klimaforskningen at monsunsystemene, som er nedbøren man finner i disse områder, i meget høy grad styres av jordens bane rundt solen - den såkalte Milankowitch-effekten, forklarer Eigil Kaas.
- Det gjelder både for den afrikanske monsunen og den asiatiske monsunen. For 8 000 år siden var monsunene mye kraftigere enn de er nå. Det samme kan man stort sett simulere i nåtidens klimamodeller. Forklaringen er at solen den gangen skinte mer om sommeren, fordi jordens bane helte en smule annerledes enn den gjør i dag. Det betød at monsunen ble kraftigere. Så årsaken til den kraftigere nedbøren er et fenomen som man har en god fysisk forklaring på, sier han.
- Jeg vil påstå, at man stort sett kan forklare all variasjon i de to forskeres nedbørskurve med jordens bane om solen. Den største delen av deres sammenheng skyldes dette.
- Mads Knudsen og Peter Riisager er klare over at de blir nødt til at trekke Milankovitch-effekten fra sine resultater, hvilket de også gjør. Og resultatet er at man får to kurver, en for hver av de to dryppstenshuler. I den ene hulen ser det ut som om der er en kobling mellom magnetfeltets variasjon og nedbøren, mens det ved den andre kurven ikke er noen sammenheng. Én kurve med kun én topp kan være et tilfeldig resultat, så hvis man skal være litt kritisk overfor dem, så har jeg vanskelig for å se at det skulle være en fysisk sammenheng mellom magnetfeltet og nedbøren.
- Man er nødt til å ha mange flere huler som understøtter det samme, før man kan trekke den konklusjonen. Men hvis de to geologene kan vise sammenhengen for en betydelig lengre periode og for andre huler, så begynner det å ligne noe.
Ifølge Eigil Kaas er den påståtte kobling til Henrik Svensmarks teori helt feil.
- De to geologenes argumenter er direkte motsatt av det man skulle forvente, hvis Svensmarks teori er riktig. Når man har et svakt magnetfelt på jorden blir man beskyttet mindre enn normalt mot kosmisk stråling.
- Det skulle ifølge Svensmarks teori bety at der under ellers like forutsetninger kom flere skyer, hvilket ifølge meteorologien medfører mindre regn. Den energien som kommer fra havet, skal komme fra solen.
- Men hvis havområdene delvis er i skyggen av skyer, nedsettes fordampingen og konsekvensen er at det regner mindre, og ikke mer, som de to geofysikerne påstår, sier han.
Men én ting synes Eigil Kaas er interessant:
- Det som er interessant ved resultatene deres er at de understøtter visse nyere studier som peker på at variasjoner i jordens magnetfelt kanskje delvis er styrt av jordens bane rundt solen. Men det er en helt annen samtale.
Jordens magnetfelt har en betydelig innvirkning på klimaet. Det viser nye forskningsresultater som to geofysikere fra Geocenter Danmark nettopp har offentliggjort i tidsskriftet Geology.
Ved å sammenligne en modell for jordens forhistoriske magnetfelt med klimadata fra stalagmitter i dryppsteinshuler i Kina og Oman, har forskerne avslørt at nedbørsmengden i tropene har blitt påvirket av endringer i jordens magnetfelt gjennom de siste 5 000 år.
Resultatet kaster en bombe ned i den nåværende klimadebatten, for det understøtter en kontroversiell teori om at klimaet i høy grad styres av den kosmiske strålingen som strømmer inn i jordens atmosfære fra rommet.
Teorien ble fremsatt av fysiker Henrik Svensmark fra DTU Space for omkring 10 år siden, og satte mildest talt de kloke klimahoder i kok.
I årene etter var det mange følelsesladde diskusjoner mellom tilhengerne av CO2-scenariet på den ene siden og forsvarerne av Henrik Svensmarks teori på den andre.
I dag er de hissige diskusjonene avløst av kald krig.
Puster på flammene
Det ble lagt lokk på den kokende kjelen da FNs klimapanel for omtrent et år siden kom med en uttalelse om at den globale oppvarmningen primært skyldes menneskets utslipp av CO2.
Nå hopper lokket av kjelen igjen, fordi de to danske geofysikerne helt uavhengig og med utgangspunkt i en annen type data finner frem til at det er en forbindelse mellom kosmisk stråling og klimaet, slik Svensmark har beskrevet det.
- Våre resultater viser en sterk korrelasjon mellom styrken på jordens magnetfelt og nedbørsmengden i tropene. Den eneste måten vi kan forklare denne sammenhengen på, er ved hjelp av de samme fysiske mekanismer som opptrer i Svensmarks teori, sier geofysiker Mads Faurschou Knudsen fra Geologisk Institut ved Aarhus Universitet. Han er en av forskerne bak prosjektet.
Synspunktet støttes av geofysiker Peter Riisager fra De Nationale Geologiske Undersøgelser for Danmark og Grønland (GEUS), som er den andre parten i prosjektet.
- Vi har ingen aksjer i klimadebatten. Vår studie startet nærmest ved en tilfeldighet, og nå står vi med et resultat som har overrasket alle, inkludert oss selv. Hvis andre forskere er enige i vår analyse, betyr det at politikere og klimaforskere blir nødt til at ta Svensmarks teorier mer alvorlig, sier han til videnskab.dk.
Mange farger på klimapaletten
De to forskerne understreker at de anerkjenner at CO2 spiller en svært viktig rolle for klimaet. Men det er kun den ene siden av saken, for i virkelighetens verden er det mange flere farger på klimapaletten.
Klimaet er et utrolig komplekst system, med svært mange parametre og feedback-mekanismer i spill, som man ennå ikke har full oversikt over.
- FNs klimapanel har etter vår vurdering i for høy grad basert sine konklusjoner på såkalte numeriske klimamodeller, og det er farlig, hvis modellene er utilstrekkelige. Jordens klima er komplekst, og spørsmålet er om vi har den fulle oversikt over hvilke faktorer som spiller inn, og hvor viktig den enkelte parameter er i en gitt sammenheng, sier Peter Riisager og fortsetter:
Annonse
- Det er vår oppfatning at man ikke alene kan besvare dette spørsmål ut fra den korte perioden med historiske klimamålinger som er samlet inn i løpet av de siste cirka 150 år, men at man også blir nødt til at gå lengre tilbake i tid og innhente geologiske data, som vi har gjort. Våre data dekker en periode på 5 000 år, og det gir studien en viss vekt, sier Riisager.
Henrik Svensmark gleder seg over de nye resultatene og hilser dem velkomne.
- Det er interessant at undersøkelsen tyder på at jordens magnetfelt spiller en rolle for jordens klima, og det er viktig å forstå det bedre. Resultatene styrker teoriene vi arbeider med, som sier at klimaet gjennom tidene påvirkes av prosesser i rommet, spesielt av partikkelstrålingen, som i dette tilfelle påvirkes av jordens magnetfelt, sier han.
"Henrik Svensmark sammen med sitt skylaboratorium. (Foto: DTU Space)"
Eigil Kaas er uenig
Professor i meteorologi, Eigil Kaas, fra Niels Bohr-instituttet ved Københavns Universitet, regnes for å være en av Svensmarks største opponenter. Han er ikke imponert over resultatene de to geofysikerne legger frem.
- Det er et interessant studium, men Fauschou Knudsen og Riisager overtolker sine resultater. Nesten all variasjon de finner i nedbøren over tid, kan forklares og forstås fysisk med jordens bane rundt solen, sier han (se argumentene i faktaboksen til høyre) og fortsetter:
- Forskerne bak studien har korrigert for denne effekten i sine målinger fra de to hulene. Og resultatet er at det kun er en sammenheng mellom magnetfeltet og nedbøren for den ene hulen i Kina.
- For den andre hulen i Oman kan man slett ikke se den koblingen, og slik det fremstår, kan det meget gjerne være et tilfeldig resultat. Men hvis de kan vise en sammenheng for en lengre periode og for andre huler, så begynner det å ligne noe, sier han.
- Ingen kobling til Svensmark
Til gjengjeld avviser han på det skarpeste at de nye resultatene kan kobles til Svensmarks teori.
- De to geofysikerne sier at et svakere magnetfelt får flere kosmiske partikler til å trenge inn i atmosfæren, så det dannes flere skyer - og det skulle så gi mer regn. Men det er omvendt:
Annonse
- Når det er mange lave skyer over tropiske og subtropiske havområder, kan mindre sollys nemlig trenge ned til havoverflaten og skape den fordampingen som skal til for at monsunskyene får tilført tilstrekkelig vanddamp. Dermed vil monsunen bli svakere - ikke kraftigere, sier han.
Den kritikken ergrer Fauschou Knudsen og Riisager seg over:
- For det første er det selvfølgelig helt riktig at det skal flere studier til, også over lengre tidsperioder. Men nå har vi vist en sammenheng basert på de data som eksisterer i dag, og det er en begynnelse.
- Dessuten mener vi at sammenhengen er betydelig mer åpenlys, en det Kaas sier.
- For det andre er der flere studier som har vist en sammenheng mellom den atmosfæriske konsentrasjon av kosmiske partikler og nedbør - hvilket altså er helt i overensstemmelse med vår studie.
Heretter begynner Fauschou Knudsen å forklare hvorfor det ikke kun er skymengden som er viktig for nedbørsmengden:
- Selv om det er vår erfaring at sjansen for regn er størst med skyer på himmelen, så innrømmer vi at flere skyer reduserer fordampningen på overflaten.
- Men det viktige i denne sammenhengen er at tilstedeværelsen av den kosmiske strålingens ioniserede partikler i atmosfæren påvirker skyenes mikrofysikk og i siste instans vannets sirkulasjonsmønster - og resultatet er etter alt å dømme mer nedbør i visse områder, sier han og fortsetter:
- Hvis endringer i magnetfeltet, som foregår helt uavhengig av jordens klima, kan forbindes med endringer i regnmengden, så kan det bare skje via magnetfeltets avskjerming av den kosmiske strålingen, poengterer han.
Fauschou Knudsen påpeker at det er feil å avvise forklaringsmodellen fordi den trekker på en kontroversiell mekanisme som er omdreiningspunktet for en opphetet diskusjon.
- Hvis hver av oss holder på vårt, så kjører forskningen avsted i ulike spor. Så blir det CO2-scenariet som vinner, fordi det er dette det er konsensus for. Men virkeligheten er altså betydelig mere nyansert.
- Vi trenger å arbeide sammen og utveksle viten på tvers av fagområder, og det krever en åpenhet overfor hverandres resultater. Det er klimadebatten best tjent med, sier han.
Annonse
Den danske klimaministeren Connie Hedegaard ønsket ikke å kommentere de nye forskningsresultatene.
