– Litt forenklet kan man si at urfolksperspektivet tar så stor plass i forskningen at kjønnsperspektivet skyves ut, sier Torjer A. Olsen, førsteamanuensis i urfolksstudier ved Senter for samiske studier, Universitetet i Tromsø.

I siste nummer av Tidsskrift for kjønnsforskning har han sett nærmere på hvilke metoder som er mest utbredt blant urfolksforskere; såkalt urfolksmetodologi. Han er kritisk til en del av forskningen, som han mener utelater viktige perspektiver. Ett av disse er kjønn.

Kjønn skyves ut

– Kjønn handler også om makt og ulikheter, og om konflikter. Dette er det ikke rom for i deler av urfolksforskningen, som har tradisjon for å vektlegge indre sammenheng og harmoni.

Olsen mener at noen viktige premissleverandører har utelatt kjønn i sin beskrivelse av ideell urfolksforskning.

– Dette har resultert i en stor taushet om kjønn innenfor urfolksforskningen, noe som er problematisk.

– Men finnes det ingen feministiske urfolksforskere som har skrevet om kvinnelige samer?

– Jo, det er skrevet noe, men i Norge er det stort sett skrevet om kvinner i reindriften. Internasjonalt er det skrevet en hel del blant annet om vold mot urfolkskvinner, forteller Olsen.

– Problemet er at kvinneperspektivet ikke blir tatt med når man ser på den samiske kulturen generelt.

Olsen mener det samme fenomenet gjelder for klasse og seksualitet.

– Når vi forsker på urfolkstematikk, vil det å se på kjønn gi et bedre bilde av urfolk enn ikke å se på kjønn. Vi kan ikke nøye oss med å spørre om hva det vil si å være same. Vi må også spørre om hva det vil si å være en samisk kvinne og samisk mann, understreker han.

– I tillegg må vi stille spørsmål om klassetilhørighet og seksualitet. Hva vil det for eksempel si å være en skeiv same? På samme måte som kjønnsperspektivet, er likekjønnsseksualitet et taust felt for urfolksforskerne. Å forske på dette feltet vil gjøre oss i stand til å si flere og bedre ting om det samiske samfunnet.

• Les også: Skeiv, stolt og samisk

Synliggjøring

Olsen peker på flere krysningspunkter mellom kjønnsforskning og urfolksforskning, og mener det er høyst relevant å sammenlikne kvinneforskning og sameforskning.

– Kjønnsforskningen handler om synliggjøring. Den samme synliggjøringen er aktuell når det gjelder samene, påpeker han.

– Derfor er det påfallende at nordiske kjønnsforskere heller ikke skriver om urfolk.

– Har du noe konkret eksempel på kjønnsforskning der urfolksperspektivet er utelatt?

– Ja, det ble for eksempel gjort et stort forskningsarbeid om norsk skole for et par år siden, om kjønn, klasse og minoriteter. Det skulle handle om etnisitet i norsk sammenheng. Men her er ikke samene nevnt med et ord, forteller Olsen.

– I Norge har vi en langvarig og slitesterk tradisjon for å fortie samer. Med det fortier vi at vi er et samfunn som består av to folk. Samene har med andre ord liten plass i den norske offentligheten.

Olsen peker på at det er bred enighet blant urfolksforskere om at urfolks stemmer må bli hørt.

– Urfolksforskningen og kjønnsforskningen har til en viss grad utviklet seg parallelt, men urfolk begynte å forske på seg selv og sin egen kultur først på 1980- og 1990-tallet.

Forenklet todeling

Han er også kritisk til at mange toneangivende urfolksforskere trekker et skarpt skille mellom urfolk og resten av verden.

– Først og fremst mener jeg ideen om et forenklet motsetningsforhold er et feilsteg. Det forutsetter at man kan snakke om en enhetlig vestlig kultur og en enhetlig urfolkskultur, og det kan man ikke, sier han.

– Det er veldig mange måter å være same på, og like mange måter å være maori på. Det norske eller det newzealandske samfunnet er heller ikke enhetlig. Derfor er dette et snevert utgangspunkt for urfolksforskning, om enn svært vanlig.

– En konsekvens av denne todelingen er også at bare urfolk kan forske på urfolk, hva tenker du om det?

– Jeg mener det er viktig at også forskere utenfor eller i utkanten av urfolkssamfunn kan og bør drive med urfolksforskning, på lik linje med at også menn kan være kjønnsforskere, påpeker han.

– Du er ikke selv same, men likevel er du urfolksforsker?

– Jeg må fortelle så godt jeg kan fra mitt utenifra-perspektiv, selv om det ikke kan erstatte det å skrive innenfra. Som sagt mener jeg at forskere med ulike perspektiver bør forske på urfolk.

Kolonialisering

Olsen mener det er svært viktig at urfolk forsker på seg selv, blant annet for å stoppe kolonialiseringen som vestlig forskning på urfolk har bidratt til å opprettholde. Kolonialistisk forskning kan forstås som forskning som opprettholder den ulikheten og skjevfordelingen mellom urfolk og vesten som ble innført med kolonialiseringen.

– At urfolk forsker på urfolksrelaterte tema er viktig, både fordi de kan bidra med et innenfra-perspektiv, men også for å utfordre vestlige tankesett, sier han.

– Når historien til et folk eller en folkegruppe skal skrives, er det viktig at deres stemme og fortellinger blir hørt. Det har derfor høy egenverdi at urfolk selv deltar og gjerne leder an i forskningen.

Norges behandling av samer betraktes som kolonialisering av urfolksforskningen.

– Maori-folket er et klassisk eksempel på et samfunn som ble forsøkt ødelagt. Maori-folket mistet språket sitt, landet og kulturen som et resultat av kolonialiseringen. Den uretten norske myndigheter har begått mot samene er også en form for kolonialisering, selv om undertrykkerne ikke kom utenifra, slik som i Oseania.

• Les også: Da minoritetskvinnene reiste seg

Vekt på harmoni

Harmoniseringsmodellen er et annet aspekt ved urfolksforskningen som Olsen er kritisk til.

– Forskning med denne metoden har en tendens til å beskrive urfolk som én harmonisk størrelse. Det vil si at de vektlegger harmoni og intern samhørighet fremfor konflikt, sier han.

– I ethvert samfunn vil det alltid være noen som har mer makt enn andre. Det samme gjelder i urfolkssamfunn. Hvis man bare skal se på det som er bra, er man litt ute å kjøre.

Olsen kan likevel forstå at forskning på urfolk har vært preget av et slikt ønske om harmonisering.

– Politisk og som et ledd i en rettighetskamp har det åpenbart vært viktig å trekke et skarpt skille mellom urfolk og resten av verden, samt å vektlegge samhørighet og harmoni urfolk imellom. Både for å oppnå globale rettigheter og lokalt, for å sikre at for eksempel maori-folket på New Zealand og samene i Norge får spesielle rettigheter. Men det perspektivet som fungerer politisk fungerer ikke nødvendigvis som utgangspunkt for forskning, påpeker han.

– Du skriver at det er noen spørsmål alle som forsker på urfolk må stille seg. Hvilke?

– Det handler om hvem som i bunn og grunn tjener på det du gjør. Altså hvem eller hva gavner forskningen din? Det høres banalt ut, kanskje, men jeg mener det er viktig, sier Olsen.

– Tradisjonelt har det vært et mål for urfolksforskere at urfolksforskningen skal tjene urfolk. Jeg mener man må gå hakket videre å spørre: Hvem blant urfolk tjener på det du gjør? Er det slik at urfolksforskningen mangler kjønnsperspektiv? Og i så fall, har du noen tanker om hvorfor det er blitt sånn?

Kan også handle om kjønn

Anna-Lill Drugge, forsker ved Centrum för samisk forskning, Universitetet i Umeå, mener det er urfolksmetodologien, og ikke urfolksforskningen som mangler kjønnsperspektiv.

– Urfolksforskning kan jo godt handle om kjønn, selv om den ikke benytter urfolksmetodologiske perspektiver, sier hun.

– Når det gjelder metoder som brukes i urfolksforskningen mener jeg det avhenger mye av den enkelte forskeren, og hvilke valg man tar i forskningen sin.

Drugge peker på at utviklingen av metoder og begreper innenfor urfolksforskningen, er inspirert av det feministiske teoretiske feltet når det gjelder strategier og tankeganger om makt og hvordan den kan dekonstrueres.

– Men det er likevel ingen «feministisk» teori eller metode. På den annen side er det heller ingenting ved urfolksmetodologien som hindrer feministiske eller kjønnsmessige analyser, hvilket etter min mening gjelder de fleste teorier og metoder.

Denne artikkelen ble først publisert på Kilden kjønnsforskning.no.