– Det er mange som ikke kan forstå at kvinner ikke sier fra eller tar igjen når de opplever seksuell trakassering.

Det sier den danske professoren i statsvitenskap Anette Borchorst, som sammen med Lise Rolandsen Agustín har skrevet boken Seksuel chikane på arbejdspladsen. Boken kommer ut i en tid hvor seksuell trakassering er på alles lepper.

Siden Jodi Kantors oppgjør med Harvey Weinstein i The New York Times 5. oktober har kampanjen under emneknaggen #metoo gått sin gang over hele verden. På sosiale medier deler kvinner sine erfaringer med seksuell trakassering, hets og overgrep. Både i Norge og internasjonalt har kvinner i bransje etter bransje gått samlet til media for å vise at seksuell trakassering skjer på deres arbeidsplasser. Skuespillere, musikere, journalister og forskere var tidlig ute med å påpeke hvor omfattende problemet er.

• Les også denne saken på Kilden kjønnsforskning.no: – Idretten taper på trakassering

Borchorst og Agustíns forskning setter søkelyset på noen av de forholdene som gjør at seksuell trakassering får foregå på arbeidsplasser, og de peker på noen av de viktigste forklaringene på at #metoo har tatt verden med storm.

Rettssakene er toppen av isfjellet

– Først og fremst er det tydelig at dette er et veldig tabubelagt emne, sier Anette Borchorst.

Hun er ikke forundret over det #metoo-kampanjen tydeligst viser, nemlig at mange aldri sier fra om trakasseringen de har blitt utsatt for.

– Tabudimensjonen blir spesielt tydelig når vi sammenlikner seksuell trakassering med annet som faller under den danske likebehandlingsloven. Det er ikke i nærheten like tabubelagt å klage etter svangerskapsdiskriminering, sier hun.

De danske forskerne har kartlagt 150 saker om seksuell trakassering fra 1970-tallet og frem til i dag. Sakene har blitt behandlet i Sivilretten, Tvistemålsutvalget, Likestillingsnemda og Yrkesskadeutvalget. I tillegg har de intervjuet ansatte i fagforeninger, arbeidsgiverforeninger og arbeidstilsynet, og de har analysert politisk og offentlig debatt i Danmark.

Det er et fåtall saker som når rettssalen. Borchorst ser at fagforeningens rolle er sentral for å ta trakasseringssaker videre, men mener det krever et trent øye å oppdage at noen er utsatt for seksuell trakassering. I intervjuene med fagforeningsansatte sa alle det samme:

– Det skjer aldri at noen uoppfordret sier ifra om at de har opplevd seksuell trakassering.

• Les også denne saken i Kilden kjønnsforskning.no: Hun ville ikke, men han tok på henne likevel

Sakene de har sett på er fra flere bransjer. Det er flere mannsdominerte bransjer, men få saker fra mannstunge bransjer som bygg og anlegg. En stor andel saker er fra helsesektoren. Her er problemet delt:

– Det offisielle danske bildet er at trakassering i helsesektoren primært skjer fra brukere. Men det er også kollegaer og ledere som trakasserer.

– Det som forundrer oss er alle de bransjene hvor det ikke er noen saker. For eksempel skuespillere og sangere, som var de første til å ta del i #metoo. Det er mange fagforeninger som fokuserer på dette, men også mange som ikke gjør det.

Ifølge Borchorst er det de groveste sakene som når frem til rettssystemet. Men mange saker, også av de groveste trakasseringssakene, ender i stedet med utenrettslige forlik.

– Vi vet at det er veldig belastende å føre en sak. Fagforeningene sier til dem som går til retten at de skal tenke seg godt om.  Det er som med voldtektssaker, de skal forberede seg på å få livene sine endevendt.

Borchorst er ikke i tvil om at sakene de har studert bare er toppen av isfjellet. Hun takker #metookampanjen for hjelp med å forklare nettopp dette.

– Hvis ikke #metoo hadde vist at dette har et så stort omfang, måtte vi brukt mye tid på å forklare at det er mye som aldri kommer frem. Det er vanskelig å forklare hvor mye skyld og skam dette er forbundet med.

– Utfordringen nå er å flytte kampanjen fra å dreie seg om pikante historier fra film- og teaterbransjen, til å skape en konstruktiv offentlig debatt. Jeg er optimist, jeg tror noe har startet som ikke forsvinner.

Sjefen tafser, kvinnene slutter

I flere av sakene begynner sjikanen etter at et forhold med en kollega eller overordnet er over. Eller det kan begynne når en kvinne på arbeidsplassen blir singel.

– Når kvinnen er blitt «ledig», da begynner trakasseringen, sier Borchorst.

Likevel er det ikke håpet om en ny kjæreste eller elsker som er sakens kjerne.

– Dette handler ikke om seksuell tiltrekning, men om makt. Det er de som har vært der lengre eller har makt som utøver sjikane, det ligger i arbeidshierarkiet.

• Les også denne saken på Kilden kjønnsforskning.no: Unge kvinner er dobbelt så utsett for netthets som menn

I mange av sakene er det sjefen som trakasserer.

– Det kan for eksempel skje på en forretningsreise. Sekretæren drar av sted, og når hun kommer frem til hotellet er det bare bestilt ett rom.

– På hvilke arbeidsplasser foregår det mest seksuell trakassering?

– I små butikker, på hoteller, kontorer og restauranter. Det som kjennetegner flere saker er at det skjer på steder hvor du kan være alene med den som gjør det. Men vi har også saker fra større arbeidsplasser.

– Hvilke konsekvenser får trakasseringen?

– Her er det et tydelig mønster: Nesten hver gang får kvinnene enten sparken, eller de sier opp selv.

Det er også vanlig med sykemeldinger, og det kan gå utover familieliv og parforhold.

– Vi vet at mange blir skilt, men det er det vanskelig å tallfeste. 

Konsekvenser for samfunnet

Noen mener unge kvinner er mest utsatt, og Borchorst påpeker at usikre arbeidsforhold kan være avgjørende.

– Kanskje kjenner de ikke tonen på arbeidsplassen, og er usikre på hva de må finne seg i. Men de kan også være helt avhengige av arbeidsgiver. Hvis de for eksempel er praktikanter og vil slutte, da mister de hele utdannelsen sin, sier hun.

– Også «sterke» kvinner utsettes for trakassering. Men når man er eldre er det lettere å erkjenne at det er nettopp det.

Selv om det er åpenbart at det er mennene som har gått over streken, tar kvinnene mye av skylden.

– De vurderer ofte: «Smilte jeg for søtt?» eller «sa jeg ikke tydelig nok fra?» Kanskje har man vært litt med på det først. Det vi ser er at det ofte eskalerer, og så blir for mye. Vi hører også at de som sier fra møter represalier.

Av de 150 sakene forskerne har sett på er 55 arbeidsskadesaker. Det er disse sakene som har størst sjanse for å nå frem i retten.

– Det er de verste sakene, selv om de er «enkle» i den forstand at det er lettere å vinne. Men du skal ha alvorlige diagnoser, som depresjon, angst eller PTSD, ellers har du ikke noen sjanse. Du skal ha blitt fratatt arbeidsevnen.

Hun mener det er viktig å se på konsekvensene av trakasseringen i et samfunnsøkonomisk perspektiv. 

– Kvinner må finne ny jobb, arbeidsplassene må lære opp nye. Vi må se dette som et problem for hele arbeidsplasskulturen og samfunnet, ikke bare for individet.

I både Norge og Danmark har menn gått ut i offentlig debatt og hevdet at #metoo ikke tar seksuelle krenkelser av menn på alvor.

– Det er typisk dansk, at når en sak som omhandler kvinner får oppmerksomhet kommer det et brøl om at dette også rammer menn, sier Borchorst.

Hun sier mye tyder på at menn også rammes, og at i de sakene de har sett på er det homofile menn som både krenkes og krenker.

– Det er også veldig skamfullt når det rammer menn. Men det er noe med å få proporsjonene på plass, sier hun.

Maktmisbruk og misforståelser

Anette Borchorst er tydelig på at det ikke er seksuell tiltrekning som gjør at menn trakasserer, men at det handler om å demonstrere makt. Likevel står ord i mot ord i rettssalen.

– Ofte sier krenkerne at de har handlet i god tro. Når det er en kollega eller leder sier de nesten alltid at det har foregått noe, men at det var gjensidig. Det ene er at de sier de trodde kvinnene var med på det, og det neste er at de mener kvinnene ikke har sagt fra.

Da forskerne kodet materialet sitt fant de også ut at sakene ble vanskelige dersom det var en veldig seksualisert tone på arbeidsplassen.

– En del saker avgjøres på at «sånn er kulturen her». Dersom tonen er veldig seksualisert, taper noen ganger kvinnene. Det er ikke entydig, men det kan se ut til at de «bare må tåle det».

På en konferanse det danske arbeidstilsynet arrangerte, deltok Borchorst i en diskusjon om hva man gjør hvis det er én eneste person på arbeidsplassen som sier hun ikke tåler at alle snakker om sex. Skal den ene personen flyttes? Eller skal alle tilpasse seg?

Selv om man kan ha ulike grenser for hva man synes er greit å snakke om på arbeidsplassen, mener Borchorst grensen ikke er så uklar som noen i debatten nå vil ha det til.

– Frivillig flørt er ikke trakassering! Dette handler ikke om en hånd på et kne eller en klem.

– Noen menn har vanskelig for å lese grenser, så kanskje har det skjedd flere. Det hjelper saken om sju andre kan si at de har opplevd trakassering fra samme mann.

I intervjuene med fagforeningene fortalte de erfarne at de alltid spør om flere andre på arbeidsplassen kan ha blitt utsatt for dette.

– En som besøkte en arbeidsplass spurte om andre var rammet. Ingen svarte der og da, men i ettertid fikk hun telefoner fra 17 personer.

Den heteroseksuelle normen 

Agnes Bolsø ved Senter for kjønnsforskning, NTNU har sammen med Siri Øyslebø Sørensen og Stine Helena Bang Svendsen nettopp gitt ut en bok om kjønn i det mannsdominerte næringslivet. Hun mener vi er nødt til å se på hierarkiet som ligger i heteronormaliteten – forventningen om at alle er heteroseksuelle.

– Heteroflørten er ofte en flørt basert på symbolske forskjeller mellom maskulint og feminint, forskjeller som har en maktforskjell bundet til seg, sier hun.

Hun mener dette har en estetisk side. 

– Feminin, attraktiv kvinnelighet er risikabelt.

– Flørten og heteroestetikken etablerer og vedlikeholder makthierarkier mellom menn og kvinner.

Hun mener det er grunnen til at direkte trakassering bare er toppen av isberget, og sier hierarkiet som inngår i heteroseksuell flørting og estetikk må synliggjøres og diskuteres.

– Vi må våge å se oss i speilet og kritisere hva vi ser som normalt.

Bolsø tror de fleste norske menn er godt oppdratt på dette området, men spekulerer likevel i noen mulige utfordringer:

– Det er rimelig å forvente at menn på tidligere mannsdominerte arbeidsplasser må jobbe hardt med seg selv, for å venne seg til at kvinnelige kolleger ikke nødvendigvis er seksuelt aktuelle. De må lære seg at det ikke bare handler om å avstå fra direkte trakassering og overtramp, men at også subtil seksualisering og spøkefull underminering basert på kjønn er uaktuelt.

Foreslår nulltoleranse

Forebygging av seksuell trakassering handler om kunnskap. Bolsø mener både arbeidsgivere og de som skal utvikle politikk og lovverk om seksuell trakassering må forstå de mer subtile koblingene mellom seksualitet og makt.

– Alle som er rimelig bra oppdratt klarer å avstå fra trakassering. Men ledere og lovgivere må skjønne noe mer. De må tilegne seg kunnskap som tar tid å lese og forstå. Sånn er det med alt som virkelig betyr noe.

Bolsø er overbevist om at det trengs en politikk for det intime og for begjæret, men tror løsningene må skreddersys.

– Det er ingen one-size-fits-all-løsninger her. Dette må studeres og utvikles kollektivt i organisasjonene det gjelder.

Anette Borchorst er også opptatt av å forebygge seksuell trakassering på arbeidsplassen.

– Først og fremst er det viktig med en politikk og en kultur som sier at vi ikke tolerer det. Nulltoleranse – deretter prosedyrer.

– Ansatte må ha et sted å henvende seg. Det er så tabu, at det er nødt til å være mulig å fortelle om det helt uten risiko. Arbeidsgiver skal også vite at dette er deres ansvar.

Hun mener det er behov for opplæring om seksuell trakassering i fagforeninger, av arbeidsgivere og dommere. Noe av det viktigste er at tillitsvalgte skal være trente til å snakke om det

– Hvis det første du møter er en eldre mann i fagforeningen din som ikke synes det er så viktig, så er saken allerede lagt død.

For å forebygge seksuell trakassering tror også Borchorst det er en god idé med retningslinjer når ansatte er i et ubalansert maktforhold.

– Det burde gis et klart signal om at man ikke inngår i seksuelle forhold, selv ikke frivillige, med noen som er avhengige av deg. Enten du veileder studenter eller Phd. kandidater, eller du er noens sjef.

– Så skal det selvfølgelig være lov å forelske seg, det er en grunn til at 20 prosent møter partneren sin på arbeidsplassen.

– Men hvis du går i seng med praktikantene igjen og igjen, da er det et problem.

Denne saken ble først publisert på Kilden kjønnsforskning.no.