«Jeg pleier å si at når man kommer inn i en samisk familie, så må du nesten sette deg på gulvet, altså bare sånn billedlig talt. Du skal være veldig ydmyk. (…) For det tror jeg også har mye med historien å gjøre, at når de norske kom og sa: ‘Det dere gjør er gærent, dere må gjøre sånn’.»

Sitatet er hentet fra en rapport om hjelpeapparatets og politiets erfaringer med vold i nære relasjoner i samiske samfunn, skrevet av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Rapporten avdekker store barrierer mellom voldsutsatte samer og hjelpeapparat og politi, noe som resulterer i et dårligere tilbud.

– Det er generelt få som oppsøker hjelp når de opplever vold i nære relasjoner, understreker Ingvil Thallaug Øverli, som har vært forsker i prosjektet og faglig ansvarlig for gjennomføring av fokusgruppeintervjuer.

– Men vi vet at samiske brukere har større barrierer enn andre nordmenn mot å oppsøke det offentlige hjelpeapparatet, forteller hun.

• Les også: Vi må lytte til samiske voldsofre

Mangler tillit

Sammen med Ann-Kristin Finstad har Øverli intervjuet ansatte i politi, helsetjeneste og sosialtjeneste fra områder med befolkninger som tradisjonelt har hatt og også idag har en samisk befolkning. Erfaringer og utfordringer de opplevde i arbeid med vold i nære relasjoner i samiske samfunn, årsaker og hva som kan gjøres for å utvikle dette arbeidet, ble diskutert.

– En av de viktigste årsakene til at personer med samisk tilknytning ikke melder fra om vold er at de mangler tillit til storsamfunnet, forteller prosjektleder Solveig Bergman.

– Mye skyldes at ansatte i hjelpeapparatet har begrenset kunnskap om samisk språk og kultur, og at vold og overgrep er svært tabubelagt i samiske samfunn. Men en viktig årsak er den iboende skammen som fornorskningspolitikken har skapt hos dem med samisk tilknytning.

Fornorskningspolitikken ble institusjonalisert i lovgivning og praktisk politikk fra midten av 1800-tallet. Samisk språk, historie og etnisk bakgrunn ble på flere steder og i mange slekter brakt til taushet, noe som blant annet resulterte i tap av språk og identitet.

Frykter å bli utstøtt

– Er det ikke vanskeligere å melde fra om vold i nære relasjoner i små samfunn, der alle kjenner alle, enn i større byer?

– Jo, men i det samiske slektsamfunnet ser vi enda sterkere barrierer mot å søke hjelp utenfor familien enn i øvrige småsamfunn. Frykten for å bli utstøtt fra familien og for at slektsbånd skal oppløses kan synes å være sterkere blant samer enn andre nordmenn. Dette støttes både av utsagn fra deltakerne i rapporten vår og av annen forskning på samer og andre etniske minoriteter, sier Bergman.

Læstadianismens påvirkning på samisk kultur og samfunn er også med på å forsterke holdningen om at det er den voldsutsatte selv som må bære skammen og skylden for volden.

– Tabuisering av sex og kropp, taushet om private ting og forestillingen om at man skal ordne opp innad i familien. Slike forestillinger finner vi overalt i Norge, men mye tyder på at det innen læstadianske og samiske småsamfunn eksisterer forhold som kan forsterke disse tabuene sier Bergman.

Samtlige av deltakerne i studien opplevde det som vanskelig å stille direkte spørsmål om vold i møte med samiske brukere. Men av ulike grunner.

– Noen fordi de selv identifiserte seg som samiske. Andre følte at de ble oppfattet  som representanter for storsamfunnet. En vanskelig posisjon på grunn av det kollektive historiske traumet fornorskningspolitikken har påført samene, forteller Bergman.

• Les også: Kjønnsblind urfolksforskning

Sensitivt tema

De største problemene forskerne selv møtte i arbeidet med rapporten skyldtes, ifølge Ingvil Thallaug Øverli, at temaet er så sensitivt og tabubelagt. Det at de fikk med seg en person med samisk bakgrunn i rekrutteringsarbeidet og som med-moderator var en stor fordel, mener hun.

– Vi hadde i mange sammenhenger å gjøre med små, tette samfunn der alle kjenner alle. Dette gjorde det litt vanskelig å rekruttere deltakere til studien. Flere var redde for at det de sa innad i gruppa skulle komme ut, og at det skulle komme frem hvem som hadde sagt det, forteller Øverli.

Deltakerne ble rekruttert fra fire geografiske områder med befolkninger som tradisjonelt har vært samiske; to nordsamiske områder, et lulesamisk område og et sørsamisk område.

– I sørsamisk område er samene i minoritet, dette har mye å si for hvilke erfaringer som ble løftet frem i fokusgruppeintervjuene, forteller Øverli.

– I visse områder finnes det svært lite kunnskap om sørsamisk befolkning og levemåte og mange med sørsamisk bakgrunn opplever å ikke bli møtt med forståelse fra tjenesteapparatet. Slike erfaringer kan bidra til at man i et senere tilfelle ikke oppsøker hjelp om man er blitt utsatt for vold. Fokusgruppenes deltakere som hadde samisk bakgrunn selv, opplevde at folk gjerne oppsøkte dem spesielt og at mange kviet seg for å oppsøke andre som ikke hadde samisk bakgrunn.

Hun mener at samtalen i fokusgrupper likevel er preget av konsensus. Man risikerer at noen spørsmål ikke blir stilt, og hvis noen mener noe de ikke tror de vil få gjennomslag for i gruppa, så holder de det tilbake.

– I gruppene som kom fra et område der den samiske befolkningen er i majoritet, hadde de med samisk bakgrunn en tydelig autoritet. Det var de som pratet mest. De ikke-samiske deltakerne i gruppa sa selv at de var der for å lære. I gruppene der de med samisk bakgrunn var i mindretall var det annerledes. Her måtte de samiske deltakerne kjempe mer for å komme til orde.

Kvinner mest utsatt

Øverli mener at å inkludere både kvinner og menn som voldsutsatte i rapporten, likevel ikke underslår at kvinner er mest utsatt.

– Vi vet jo at størsteparten av dem som utsettes for vold er kvinner og at volden utøves av menn. Men hvis man avgrenser vold i nære relasjoner til kun å berøre kvinner, går man glipp av at det også finnes gutter og menn som utsettes for vold. Det betyr at vi trenger andre forklaringsmodeller enn bare kjønnsmaktsteorier.

Solveig Bergman understreker at vold i nære relasjoner dessuten inkluderer et livsløpsperspektiv.

– Selv om det er partnervold som er vektlagt her, og i hovedsak vold begått av menn mot kvinner, handler det også om vold mot barn, sier hun.

– Kjønnsmaktperspektivet er sterkere i Sverige hvor man vektlegger at det er flest menn som slår. I Norge foretrekker man å ta hensyn til at også kvinner utøver vold og at menn blir slått, eller at det kan forekomme vold i likekjønnede forhold, sier Bergman.

– Hvorfor er likestilling ofte nedprioritert i samiske samfunn?

– Kvinnebevegelsen på 1970- og 80-tallet oppsto samtidig med at samene i Norge begynte å slåss for en egen identitet; Sametinget og andre egne institusjoner ble grunnlagt og man etablerte egne utdanninger. Da hadde man kanskje ikke så mye overskudd til å håndtere konflikter innad og samiske feminister ble beskyldt for å være «fornorsket», sier Bergman.

• Les også: Vold holder kvinner på plass

Tier om vold

Hun mener myten om den sterke samiske kvinnen brukes innad i samiske samfunn i dag, for at kvinner ikke skal snakke om volden de blir utsatt for.

– Man skal ikke utsettes for vold, og hvis man blir det skal man ikke snakke om det. Det bryter med idealet om den samiske identiteten som sterk og selvhjulpen. Et ideal som gjelder menn og kvinner, men særlig kvinner, sier Bergman.

– Også barna i mange samiske familier oppdras til å bli ekstremt selvstendige, men det har en slagside at man skal greie alt selv. Når det gjelder vold innad i familien er det viktig å kunne søke profesjonell hjelp utenifra. Men dette krever tillit, og at man unngår stigmatisering av en hel gruppe. Forskjellene er store, også innad i samiske samfunn.

Rapporten konkluderer med at det er viktig å forstå samiske kommunikasjonsformer, samisk kultur, bruke samisk språk eller tolk i arbeidet med voldsutsatte i nære relasjoner, og anbefaler videre forskning på området.

– Bakteppet for studien er tidligere forskning om at halvparten av kvinnene og en tredjedel av menn med samisk tilknytning opplever vold i løpet av livet. Vår rapport gir et innblikk i hva hjelpeapparatet sier, så nå må vi ha konkrete tiltak, understreker Bergman.

De yngre mer åpne

Også Astri Dankertsen, post.doc ved Nord Universitet, ser barrierene mot å varsle om vold i nære relasjoner i samiske samfunn, i sammenheng med traumatiske opplevelser knyttet til fornorskningspolitikken.

– Krenkelsene den samiske befolkningen ble utsatt for, har ført til tap av språk og gjort at mange med samisk bakgrunn har mistet tilliten til storsamfunnet. Å melde fra om vold i nære relasjoner er vanskelig uansett. Når man mangler tillit til myndighetene blir terskelen for å be om hjelp enda høyere. Særlig i de områdene hvor samene i tillegg representerer en minoritet, sier hun.

– Samene har også en lang tradisjon for ikke å snakke med andre om problemer i familien. Man skal ordne opp selv og ikke involvere utenforstående. Det er en god ting å kunne takle sine egne problemer, men det kan også bli destruktivt, som i tilfeller med vold i nære relasjoner.

Dankertsen viser til at den yngre generasjonen i den samiske befolkningen nå tar til orde for større åpenhet.

– Medieutspill viser at særlig yngre samer ønsker større åpenhet, også innad i familien. Eksempler på dette er Tysfjord-saken, og alle reaksjonene som er kommet i kjølvannet av denne.

Hun understreker at det å melde fra om vold i nære relasjoner er ekstra vanskelig i små tette samfunn der alle kjenner alle.

– Når det i tillegg dreier seg om etniske minoriteter, kan det å melde fra om vold i familien få enorme sosiale konsekvenser. Dette gjelder også i innvandrersamfunn som opplever å bli stigmatisert i utgangpunktet. Ved å melde fra frykter man at stigmatiseringen og diskriminering øker. Du er ikke bare en representant for deg selv, men for en hel kultur.

– Hva tenker du om kjønnsperspektivet når det gjelder vold i nære relasjoner i samiske samfunn?

– Dette har det ikke vært forsket så mye på, men vi vet jo at samiske kvinner er mer utsatt for vold og seksuell vold enn andre norske kvinner. Når det gjelder kvinnesynet i samisk samfunn er det ofte preget av Læstadianismen: Kvinner skal tie i forsamlinger og man snakker ikke om seksualitet.

• Les også: Menn utsatt for vold av kvinner frykter å ikke bli trodd

Artikkelen ble først publisert i Kilden kjønnsforskning.no.