Likestillingspolitikken i Norge gir ikke alle like gode muligheter, tvert imot skaper den ulikhet. Den gjør noen få, utvalgte kvinner enda mektigere. Det mener en del av dem som uttaler seg i avisene, på tvers av bakgrunn og politisk syn.

Motstanden mot statsfeminismen finnes ikke bare i nettdebattene, ifølge en undersøkelse av norske papiraviser som Aftenposten, VG og Dagbladet.

Politikere, debattanter og kjente personer opplever at statsfeminismen er en makt som gjennomsyrer samfunnet. En makt som rammer blant andre menn, minoriteter og liberalister.

Mange motstandere

 «Vi trenger en levende feministisk samfunnsdebatt som ikke ekskluderer feminister med et annet ståsted enn statsfeministenes.»

Innlegget fra Høyrepolitiker Linda C. Hofstad under overskriften «Statsfeminismens tvangstrøye» viser at mange føler seg overkjørt.

– Mange uttrykker motstand mot statsfeminismen, sier Siri Øyslebø Sørensen ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).

Hun er postdoktor ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier og har studert 700 nyhetssaker, reportasjer, kronikker og leserinnlegg i norske aviser mellom 2007 og 2011.

Felles fiende

Selv om det er politisk enighet om at kjønnslikestilling er et mål, er det stor uenighet om hva likestilling betyr.

– De færreste i avisspaltene vil si at de er mot likestilling. De vil bare ha en annen type likestilling, sier Sørensen.

Har kvinner fått rettigheter på bekostning av menn? Er det et overgrep i likestillingens navn når innvandrerkvinner oppfordres til å kaste hijaben? Eller går det ut over valgfriheten til konservative velgere, de som gjerne vil være hjemmeværende og samtidig kalle seg feminister?

Høyresidas blåfeminister og menn som føler seg undertrykte av kvinner, taler ikke samme sak.

Men de har en felles fiende: De hevder den rådende feminismen ødelegger deres rettigheter.

Og det er interessant at de protesterer på omtrent samme måte, synes Sørensen.

Diffust symbol

Begrepet statsfeminisme ble først brukt av statsviter Helga Hernes på 1980-tallet, for å beskrive hvordan kvinnebevegelsen og politikerne samarbeidet om å lage et mer kvinnevennlig samfunn. Barnehageplasser, fødselspermisjon og kvotering var noen av virkemidlene.

I dag betyr det nok noe annet for folk flest, tror Sørensen.

Men det er vanskelig å få tak i hva folk mener når de bruker ordet i avisspaltene.

– De ser statsfeminismen som en stor, diffus makt som finnes overalt i samfunnet, sier hun.

Og nettopp det at begrepet er uklart, mener Sørensen gjør det lett å ty til når man skal fremme sin sak.

– Den blir et symbol på noe man kan posisjonere seg mot. Jo mer begrepet blir brukt, desto mer gjenkjennelig blir det, og desto lettere blir det å gripe til i debatten.

– Det er en trygg fiende, for hvem skal svare på kritikken når ingen vet hvem som står bak statsfeminismen?

Noen har forsøkt, Ingunn Yssen og Marie Simonsen skrev et forsvar for statsfeminismen i boka Bråk! Den store likestillingssvindelen i 2010. Men som oftest er det stille.

– Høres brutalt ut

– Statsfeminisme, det høres jo brutalt ut, sier Mari Teigen, forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning.

Men det er liten grunn til å tro at statsfeminismen utgjør en velregissert maktfaktor i det norske samfunnet, ifølge Teigen.

Sosiologen har tidligere jobbet med to utredninger om likestilling på oppdrag fra myndighetene.

– Jeg mener vi tydelig viste at likestillingspolitikken er langt mindre omfattende enn mange ser ut til å tro, og blir gjennomført i langt mindre grad enn det mange opplever, sier hun.

Frustrerte menn

Statsfeminisme brukes ofte synonymt med likestillingspolitikk, gjerne rødgrønn politikk. Men den er noe mer. Ifølge gruppa «undertrykte menn» i Sørensens analyse, preger den måten vi tenker på.

– Det gjør det mulig å hevde at dette er en svært undertrykkende makt, sier Sørensen.

De frustrerte mennene mener likestillingen har gått for langt. Den favoriserer kvinner, kvoterer dem inn i styre og stell, samtidig som kvinnene får lov til å bestemme hvordan menn skal være i kjærlighetslivet. De opplever det nye mannsidealet som motstridende og krevende.

«Gjennom statsfeminismen og mediene har vi lært å gå til siden og slippe kvinner til. Men hvis hun går forbi ham, vil hun ikke ha ham. Kvinner vil ikke ha en mann som tjener like mye eller mindre enn henne», uttalte forfatter Preben Z. Møller i et intervju om boka si, Pen søker trygg.

Elitefeminister

På vegne av innvandrerkvinner har en del tatt til orde i mediene for at mange feminister overser den mer grunnleggende kvinnekampen om retten til å bestemme over egen kropp og arbeid, og heller kjemper for «luksusrettigheter» som kvotering til styrer.

Som skribent Kadra Noor uttrykte det:

«Virkelighetsfjerne elitefeminister styrer dagens kvinnekamp der innvandrerkvinner blir taperne.»

Det er ikke nødvendigvis innvandrerne selv som hevder dette. Muslimske feminister har protestert mot misforstått frigjøring, og krevd retten til å bruke hijab uten å bli sett på som undertrykte. Disse kritiserer imidlertid ikke statsfeminismen, og passer ikke helt inn i Sørensens medieanalyse.

– Bidrar til ekstrem antifeminisme

Det er først og fremst politikere, kjendiser og debattanter som uttaler seg. Dette er ikke en studie av «folk flest».

Men nettopp det som blir sagt i de tradisjonelle mediene kan bidra til å bestemme hva som er lov å si ellers i samfunnet, tror Sørensen.

– Jeg tror det henger sammen med antifeministiske strømninger i samfunnet generelt. Dette er det normaliserte uttrykket for disse, sier hun.

– Feminismekritikken som finnes midt i det vanlige er med på å flytte grenser, å produsere et rom for de mer ekstreme variantene, hevder Sørensen.

– Flere av kritikerne kaller seg selv feminister. Hvordan bidrar de til antifeminisme?

– Ved å argumentere på samme måte som motstanderne av feminisme, er de med på å forsterke fiendebildet.

Teigen mener det er å trekke det for langt, og å plassere vanlige høyrekvinner blant ekstremistene.

– Det må være stort rom for å kritisere likestillingspolitikken, uten at det skal knyttes til antifeminisme, sier hun.

Også sosiolog Kjetil Rolness har i Dagbladet reagert på at noen blander sammen feminismekritikere og kvinnehatere.

For likestilling, mot feminisme

«Jeg er for likestilling, derfor er jeg mot feminismen».

En kommentar fra en leser av forskning.no nylig, som illustrerer motstanden mot feminisme, ifølge Sørensen.

Studien hennes er ikke representativ, hun har plukket ut artikler som kan illustrere tendenser. Hun ville synliggjøre noen standardmåter å framstille motstanden på.

Dels mener hun mediene tvinger folk til å stå sterkt imot hverandre for å komme til orde, dels handler det om å posisjonere seg politisk. Men hun tror også at forestillingen om en slags altoverskyggende feminisme virkelig finnes blant folk.

– Vi kan ikke avfeie motstanden som populisme, sier hun.

Vil endre begrepet likestilling

Sørensen vil at politikerne skal ta motstanden på alvor når de utformer sin likestillingspolitikk. Vi må diskutere hva vi legger i likestillingsbegrepet, slik at det kan favne flere.

Teigen tror det er urealistisk at vi skal bli enige om hva likestilling er.

– Det vil alltid være uenighet, akkurat som rundt andre grunnleggende verdier som demokrati. Men likestillingsdebatten bør åpnes opp. Den har nok vært for tett knyttet til kvinners kamp og rettigheter. Mange menn har opplevd at den har handlet om at de skal få mindre for at kvinner skal få mer, sier hun.

En undersøkelse illustrerer at folk er mindre fornøyde enn politikerne. Nesten åtte av ti velgere vil ha mer likestilling, færre enn seks av ti norske stortingspolitikere, ifølge boka Stortingets historie 1964-2014.

Tallene viser også at når folk får generelle spørsmål om likestilling, er de positive til den. Mens på Stortinget er likestilling en sak som bare noen partier bruker for å markere seg politisk, forklarer Teigen.

President i feministklær

Sørensen tror feminismedebatten endret seg etter 22. juli 2011, at folk ble mer forsiktige fordi terrorist Anders Behring Breivik hadde klare kvinnefiendtlige holdninger. Men dette har hun ikke undersøkt.

Teigen ser derimot en mer åpen debatt nå. Blåfeministene har kommet i regjering, det kan ha bidratt til at statens likestillingsprosjekt i mindre grad sees som synonymt med rødgrønn politikk.

Hun mener vi bør være forsiktige med å legge for stor vekt på 22. juli, for likestilling har kommet på agendaen også i andre land.

I 2014 er det stort fokus på likestilling i internasjonale medier. Skuespiller Emma Watson får mye oppmerksomhet når hun taler i FN om kvinners rettigheter, og den amerikanske presidenten går med feminist-T-skjorte.

Referanse:

Sørensen, S. Ø.: Fortellinger om feminisme og motforestillinger mot statsfeminisme. En analyse av norske avistekster 2007-2011. Tidsskrift for kjønnsforskning, nr. 3-4 2014.