Når norsk næringsliv ikke klarer å ta i bruk de kvinnelige talentene, er det også et problem for næringslivet og dets konkurranseevne, skriver kronikkforfatterne. (Foto: Maskot/Scanpix)
Når norsk næringsliv ikke klarer å ta i bruk de kvinnelige talentene, er det også et problem for næringslivet og dets konkurranseevne, skriver kronikkforfatterne. (Foto: Maskot/Scanpix)

Kronikk: Ja, vi bør mase mer om likestilling i næringslivet

Vi vet alle noe om hvordan det er å være kvinne eller mann, og vi har en tendens til å generalisere ut fra det, skriver Gry Alsos og Elisabet Ljunggren i denne kronikken.

Publisert

Det skjer hvert år i mars. Avisoppslagene som viser at det null kvinnelige ledere blant toppsjefene i de største selskapene på Oslo Børs, og at norsk næringsliv er en likestillingssinke.

Og mange spør: Er likestilling i næringslivet virkelig noe vi bør mase om i verdens mest likestilte land?

Norge er kommet langt når det gjelder likestilling, lengre enn de fleste andre land. Vi tar det etter hvert som en selvfølge at vi har en rimelig kjønnsbalansert regjering, at politiske partier nominerer annenhver kvinne og mann på sine lister, og at både kvinner og menn kan bli statsministre, finansministre og forsvarsministre.

Fortsatt lavere andel kvinner

Det er kvinnelige toppledere i flere store og viktige organisasjoner som NHO, LO og Innovasjon Norge.

Samtidig viser tall at det norske næringslivet fortsatt er svært kjønnsskjevt. I likestillingslandet Norge, som vakte oppsikt i verden ved å innføre kjønnskvotering til ASA-styrene, er andelen kvinner i toppstillinger i næringslivet fortsatt lavere enn i svært mange andre land.

Også i land vi slett ikke liker å sammenligne oss med, slik som Hviterussland, Moldova, Botswana, Guatemala og Uruguay – og i land som vi liker å sammenlignes oss med slik som Sverige, Portugal, Canada og Frankrike.

Færre kvinnelige eiere i næringslivet

En kommende bok om «Kjønn og næringsliv i Norge» setter vi sammen all den kunnskapen vi har i Norge på dette feltet. Her ser vit blant annet at 64 prosent av norske aksjeselskaper har kun menn på eiersiden – bare 10 prosent har kun kvinner.

I de selskapene som har både mannlige og kvinnelige eiere, har kvinnene i gjennomsnitt mindre eierandeler enn menn. 17 prosent av styremedlemmene i private aksjeselskap er kvinner. Kvoteringsloven har ført til at andelen kvinnelige styremedlemmer i ASA-styrene er blitt nærmere 40 prosent, men fortsatt er nærmere 90 prosent av styrelederne menn.

Omtrent tre fjerdedeler av de som starter nye bedrifter i Norge, er menn – og til tross for en viss politisk oppmerksomhet, har denne andelen så å si ikke endret seg de siste 20 årene. Nylig har også mediene pekt på at mødre diskrimineres i arbeidslivet.

Media stiller ikke de rette spørsmålene

Opplevelsen av Norge som et land der kvinner og menn har like muligheter, dominerer mediene. Den er så dominerende at både journalister, politikere og nett-troll stadig stiller spørsmål til avisoppslag og argumenter som viser at det fortsatt finnes utfordringer på likestillingsområdet, også i Norge.

Når for eksempel temaet er manglende kvinnelige toppledere i næringslivet, kommer argumenter om at kvinnene ikke er dyktige nok, kvinnene ønsker egentlig ikke posisjoner og kvinner vil ikke ta ansvar.

Noen vil til og med si at det er helt naturlig at kvinner ikke vil ha disse krevende jobbene som går på bekostning av familieliv og en fornuftig balanse mellom arbeid og fritid? 

Men det er vanskelig å forklare de betydelige kjønnsforskjellene på denne måten. Når 49 andre land har større andel kvinnelige ledere i næringslivet enn Norge (ILO, 2015), er dette fordi disse landene har dyktigere kvinner eller dummere menn? Er det fordi kvinnene i disse landene ikke bryr seg om sine familier?

Generaliserer ut fra egne erfaringer

Den norske likestillingsdebatten er preget av kunnskapsløshet. Vi har en tendens til å bruke egne erfaringer når vi selv skal gjøre oss opp en mening om likestilling i Norge. For eksempel kjenner vi jo alle en kvinne som ikke var dyktig nok og som derfor ikke burde bli kvotert inn i styret. Og vi vet alle om mannen som faktisk ofret familielivet for å komme i posisjon. Vi vet alle noe om hvordan det er å være kvinne eller mann, og vi har en tendens til å generalisere ut fra denne kunnskapen.

Illusjonen om at vi tross alt er «verdens mest likestilte land» synes å stenge for informasjon om at det ikke gjelder alle områder.

At norsk næringsliv fortsatt er kjønnsskjevt til tross for fremskritt på mange andre områder, er vanskelig å forstå. Det finnes ingen enkle forklaringer. Vi trenger kunnskap – kunnskap om kvinners og menns kvalifikasjoner, ønsker og holdninger og hvordan de eventuelt påvirkes, men også kunnskap om strukturer og mekanismer som er med på å opprettholde og styrke kjønnsforskjellene.

Det handler ikke bare om kvinners rettigheter til posisjoner og jobber som er spennende, gir innflytelse og er høyt lønnede. Det handler i høyeste grad om norsk næringslivs evne til å tiltrekke seg de største talentene. Når norsk næringsliv ikke klarer å identifisere og ta i bruk de kvinnelige talentene, er det også ett problem for næringslivet og dets konkurranseevne.