Jenters utdanning er avgjørende for å oppnå likestilling og utvikling. Dette har blitt et globalt mantra som også Norge omfavner. Stortingsmelding 25, Utdanning for utvikling som kom i juni 2014, ble fulgt opp i statsbudsjettet for 2015 med økt satsning på jenters utdanning i global sammenheng.

Men for at aktivister og politikere verden over skal få andre med på dette rettferdige kravet, presenterer de ofte en hel tirade av virkninger som skal rettferdiggjøre den globale satsingen på jenters utdanning.

Årsak-virkning i utdanningssammenheng

En gjenganger i alle FNs globale strategier de siste tiårene er påstanden om at det er en direkte årsakssammenheng mellom jenters utdanning og hvor mange barn de får. Det er jenters utdanning som virker som prevensjon, og ikke ikke guttenes. Det samme ser vi i nasjonal utdannings- og likestillingspolitikk.

Ett eksempel er Etiopias likestillingsplan: “En utdannet kvinne vil høyst sannsynlig gifte seg seinere, bruke prevensjon, noe som vil resultere i en mindre familie, ha sikrere tilgang til mat, og ressurser til å utdanne barna sine. Å investere i jenters utdanning gir derfor stort sosialt og økonomisk utbytte og medvirker til å oppnå bærekraftig utvikling og økonomisk vekst.”

Argumentasjonen er basert på direkte årsak-virkning sammenhenger. Riktignok går antall fødsler i Etiopia (og verden forøvrig) ned, men det blir for enkelt å føre denne nedgangen direkte tilbake til jenters utdanning.

Andre aspekter er også viktige

Det gjør en stor forskjell om kvinner har tilgang til helsetjenester og kan få informasjon om familieplanlegging. På den etiopiske landsbygda får stadig flere gratis prevensjon på hjemstedets helseklinikk. Hvis disse tjenestene mangler, hjelper det lite hvor mange år jenta har sittet på skolen.

Klimaendring og mangel på dyrkbar mark kan også medvirke til at fødselstallene går ned, uavhengig av om kvinnen (eller mannen) har utdanning. I denne usikre situasjonen kan foreldrene vurdere å få færre barn, slik at de har råd til å sende alle barna på skolen. Dermed kan de sikre både sønnenes og døtrenes adgang til den utviklingen som utdanningsretorikken lover når landsbygda ikke lenger har plass til dem alle.

Et annet viktig aspekt er hva elevene faktisk lærer på skolen. Ifølge den den brasilianske utdanningsreformisten Paulo Freire er det avgjørende for å skape endring at skolen oppmuntrer elevene til å tenke kritisk. Det etiopiske skolesystemet legger i all hovedsak vekt på å fylle elevene med kunnskap. Faren er at utdanningen bare fyller studentene opp med det andre har definert som utvikling.  

I Tigray i Nord-Etiopia, som jeg har fulgt siden 1993, faller jentene fra i større grad enn guttene i overgangen til høyere utdanning, til tross for at de er i flertall til og med 10. klasse. Kan dette skyldes at selv om jenter og gutter sitter sammen i likt antall på skolen, utfordrer ikke skolen nok de sosiale og kulturelle normene som opprettholder ulikhet mellom kjønnene? Har gutters utdanning noe å si for disse problemstillingene?

Jenters utdanning og giftemål som mindreårige

Etiopia har satset massivt på utdanning de siste 20 årene, og skoler har poppet opp overalt, også i avsidesliggende strøk på landsbygda. Men for å fortsette skolegangen etter 8. klasse må elevene flytte hjemmefra til nærmeste by. Sidene jenter ansees som seksuelt modne når de kommer i puberteten rundt 15-årsalderen, er foreldrene bekymret for at døtrene skal få seg en kjæreste på skolen. Skrekken er at jenta ender opp som “ødelagt” hvis hun mister jomfrudommen eller blir gravid. Foreldrene er opptatt av å sikre datterens rykte og sin egen respekt i lokalsamfunnet. Derfor kan fordelen ved å gifte bort datteren mens hun er mindreårig og jomfru, veie tyngre enn fordelen ved å gi henne utdanning.

Etiopia fikk i 2000 lovfestet en nedre giftealder på 18 år for både jenter og gutter. Men på skolen blir ikke guttene utsatt for like sterk argumentasjonen mot ekteskap av mindreårige jenter som jentene. Mange av guttene tenker at de skal gifte seg med en mindreårig jomfru når tiden er inne, selv om de har kjæreste på skolen i mellomtiden. Jenta derimot blir sett på som “ødelagt” fordi hun ikke lenger er jomfru. Hvis hun blir gravid, er det hun som blir stemplet som umoralsk.

Stadig flere foreldre på landsbygda i Tigray er villige til å gi etter for datterens ønske om utdanning og vente med giftemål. Samtidig forlanger de at sønnen skal gifte seg med ei mindreårig jente mens hun ennå er jomfru. Guttene drar derfor fordel av sosiale og kulturelle normer rundt kjønn som straffer jentene, men ikke stiller dem selv til ansvar.

Store endringer har skjedd i Tigray siden jenter ble giftet bort i 8-12-årsalderen. Men det at jentene blir sett på som seksuelt modne når de er rundt 15 år, er en terskel for videre endring. Det blir ikke satt spørsmålstegn ved at jenta må være jomfru når hun gifter seg, eller ved at jentene må bære byrden for seksuell moral alene. På tross av at jentene her har begynt å bli i flertall opp til og med 10. klasse, holder samfunnets kontroll av jenters seksualitet dem tilbake i utdanningen.

Jenter fronter endring i praksis

I Etiopia kan foreldre nå risikere fengsel i tre til sju år hvis de gifter bort datteren sin før hun er 18 år. Jentene som motsetter seg giftemål, kan likevel ikke regne med støtte fra dem som er satt til å håndheve loven. Så selv med en politikk som prioriterer jenters utdanning og har en lov mot mindreårige ekteskap, blir jentene likevel ofte stående alene. Den enkelte jentas motivasjon for utdanning blir dermed avgjørende. Det at hun nå kan bruke utdanning som et forhandlingskort overfor foreldrene når de vil gifte henne bort, gjør jenta i stand til å stå opp i mot de sosiale og kulturelle normene knyttet til kjønn som ikke blir utfordret på skolen.

Argumentet for utdanning i Tigray er også velkjent i global sammenheng: “Å utdanne én kvinne betyr, i motsetning til å utdanne menn, å utdanne et helt samfunn”. Utdanning skal gjøre jentene til ansvarsbevisste forandringsagenter for en likestilt verden.

Vi trenger derfor en hel hær av små og store Malala-er som ikke bare fronter utdanning, men som gjennom sine handlingers mot går i spissen for endring i praksis. Samtidig er det på tide å spørre hvordan utdanning kan få guttene til å ta større ansvar, både i de forholdene de inngår og i de utviklingsprosessene verden står overfor.