Det er ikke helt enkelt å bli klok på kjønnsforskere. Ulike spørsmål knyttet til deres resultater og virksomhet dukker jevnlig opp i media, og som oftest har de ingen problemer med å svare for seg. Men det skal tydeligvis mye til før disse forskerne er villige til å redegjøre for hvilket fundament deres verdensbilde bygger på.
Forskningsjournalist Bjørn Vassnes gjorde et helhjertet forsøk på å få kjønnsforskerne på banen med kronikken Okkultisme på forskerloftet i Dagbladet 11. juni i fjor.
Han fikk i tiden som fulgte sterke reaksjoner, men sukker den 8. juli i fjor en smule oppgitt over “de mange usaklige svarene på mitt utspill om kjønnsforskningen (og som illustrerer mitt poeng om kjønnsforskningsmiljøet som en getto, som ikke er vant til kritikk utenfra)”.
Kjønnsforskerne og deres sympatisører var i fjor sommer først og fremst opptatt av å påpeke det de mente var svakheter i kronikken til Vassnes, og forholdsvis lite opptatt av å svare på de grunnleggende spørsmålene han ønsket å drøfte.
Mitt eget bidrag til debatten besto av et kort innlegg i Dagbladet 8. juli 2003 med overskriften Kjønnsforskning og naturvitenskap. Med henvisning til et innlegg av Anne Jorunn Berg og Beatrice Halsaa (Kjønnsforskning - det er da ingen heksekunst, 17. juni 2003) skrev jeg blant annet følgende:
“Etter å ha fulgt debatten Vassnes startet, sitter jeg igjen med en rekke ubesvarte spørsmål, men vil nøye meg med å trekke frem to av dem her. Det første spørsmålet dreier seg om ‘kjønnsrolleforskningens dype skepsis til naturvitenskapelige årsaksforklaringer’, som Berg og Halsaa understreker. Gitt at kjønnsforskerne neppe kan forkaste enhver naturvitenskapelig årsaksforklaring, hvilke kriterier legges til grunn når de avgjør hvilke som forkastes, og hvilke som aksepteres?”
Dette, etter min mening sentrale spørsmålet, ble aldri besvart. Kjønnsforskerne, eller i det minste noen av dem, forbeholder seg altså retten til å betrakte naturvitenskapelige årsaksforklaringer med “dyp skepsis”, men er ikke villige til å fortelle oss hvilke kriterier de legger til grunn når de velger hvilke naturvitenskapelige resultater de vil godta, og hvilke de forkaster. Det hele virker en smule arrogant, hvilket er ekstra uheldig sett på bakgrunn av at Norges forskningsråd bevilger betydelige midler til virksomheten
Disse spørsmålene bør ikke bli stående ubesvarte, og det finnes prinsippielt sett kun tre mulige typer svar.
For det første kan man tenke seg at kjønnsforskerne er skeptiske til absolutt all naturvitenskap, og derfor ikke har behov for den type kriterier jeg etterlyser.
For det andre kan man tenke seg at kjønnsforskerne godtar visse naturvitenskapelige årsaksforklaringer, og har kriterier for hvilke dette gjelder.
For det tredje kan man tenke seg at kjønnsforskerne godtar visse naturvitenskapelige årsaksforklaringer, men mangler kriterier for hva de vil godta og hva de vil forkaste.
La oss se på disse tre mulighetene.
Dersom kjønnsforskerne skulle hevde at de er skeptiske til absolutt all naturvitenskap, ville det være oppsiktsvekkende. Det ville i så fall innebære at man fornekter muligheten for rasjonell tenkning, og man kunne like gjerne ha hevdet at jorden er flat. Konsekvensene av et slikt ekstremt standpunkt kan vi eventuelt komme tilbake til, dersom kjønnsforskerne mot all formodning skulle velge dette alternativet.
La oss derfor gå videre til alternativ nummer to, som innebærer at kjønnsforskerne ikke avviser alle naturvitenskapelige årsaksforklaringer, bare noen, og da med en klar begrunnelse. En slik begrunnelse må da selvsagt inneholde noe annet enn de kriterier naturvitenskapelige forskere hele tiden forholder seg til (siden disse kriteriene nettopp medfører at man godtar de resultater kjønnsforskerne er skeptiske til).
Det gjenstår å se om kjønnsforskerne har en slik begrunnelse, men hadde de hatt det, så burde de jo ha lagt det frem i fjor, da det ble etterlyst. Det ville nemlig ha styrket deres troverdighet betraktelig.
Så var det alternativ nummer tre, som innebærer at kjønnsforskerne godtar at vannmolekyler består av hydrogen og oksygen; at de informasjonsbærende molekylene som inneholder våre arvestoffer, består av DNA; at DNA-analyser kan gi fellende bevis i voldtektssaker; samt en rekke andre ting naturvitenskapen kan fortelle oss. Samtidig som det er andre naturvitenskapelige erkjennelser de nøler med å godta, men altså uten å kunne si hvorfor.
Om det skulle forholde seg slik, da har vi et alvorlig problem. I så fall har vi å gjøre nettopp med “okkultisme på forskerloftet”, slik Vassnes antydet. For dersom man forkaster eller bortforklarer naturvitenskapelig erkjennelse kun basert på synsing, da er det tvilsomt om man bør kalle seg forsker og da driver man neppe med vitenskap.
Dette bringer oss over til det andre hovedspørsmålet fra 8. september 2003 som norske kjønnsforskere hittil har møtt med taushet. Det har nemlig vist seg at det i en del andre land har foregått omfattende uvitenskapelig virksomhet i en del akademiske kretser. Jeg tenker på den dokumentasjonen Alan Sokal og Jean Bricmont i 1997 la frem i sin bok Intellectual Impostures, der det påvises at postmodernistiske forskere, inkludert kjønnsforskere, i en rekke tilfeller har drevet med det rene dillettanteri (for et kort sammendrag, se Richard Dawkins’ artikkel Postmodernism disrobed).
Boken skapte stor ståhei i Frankrike, Storbritannia, USA og andre steder, men i Norge har almenheten hørt påfallende lite om dette. Også her finnes det tre muligheter. Det kan enten bety at vi aldri har hatt slike problemer her i landet, eller at de aktuelle fagmiljøene i det stille har foretatt nødvendige justeringer, eller at problemene fortsatt eksisterer. Dessverre må det også på dette punktet konstateres at de ellers så skriveføre kjønnsforskerne hittil har vegret seg for å svare.
Det grunnleggende spørsmålet i forlengelsen av alt dette, er i hvilken grad kjønnsforskningen fortjener å bli betraktet som en seriøs premissleverandør i samfunnsdebatten. At man viser irritasjon over å bli stilt kritiske spørsmål, og på toppen av det hele unnlater å svare på noen av de mest sentrale, lover ikke godt.
