Malin Ah-King er forsker ved Department of Ecology and Evolutionary Biology ved University of California, Los Angeles, men har også jobbet ved kjønnsforskningssenteret ved Uppsala universitet.

Siden åpningen i 2003 har senteret studert spørsmål knyttet til kjønn og seksualitet fra både biologiske og kulturelle tilnærminger.

Ah-King forteller at hun kom til Uppsala og oppdaget at det hun allerede hadde drevet med innenfor biologi, nemlig å stille spørsmål ved kjønnskategorier, også var sentralt i kjønnsforskningen.

- På den måten innså jeg hvor tett kjønnsnormer er knyttet til seksualiteten. Dermed innlemmet jeg ikke bare variasjon av kjønn i prosjektet mitt, men også ulike seksualiteter og en kritikk av heteronormativiteten, sier hun til forskning.no. 

Variabelt kjønn og seksualitet

Hun sier kjønnsforskningen også kan bidra til å vise at biologisk kjønn ikke er så stabilt som vi tror, og at det ligger en befrielse fra normer i det å forstå at kjønn og seksualitet blant dyr er variabelt. 

- Evolusjonsbiologiske påstander brukes i mange sammenhenger i samfunnet, og påvirker tolkninger av menneskers oppførsel, politiske debatter og lovverk. Fakta om naturen har ofte blitt brukt for å hevde hva som er moralsk riktig.

Hun sier naturvitenskapen ikke er objektiv, men sammenkoblet med tidens ideologier, og at vitenskapshistorikken klart viser dette. 

- Gjennom å ha et historisk tilbakeblikk med kjønns- eller homoperspektiv på vår eget emne, kan vi forhåpentligvis gjøre at de fordommene vi har i mindre grad påvirker forskningen. 

- Det er et mål å bli mer objektiv, og det burde alle forskere kunne være enige om, avslutter hun.

Liten plass til årsaker

Selv om aspekter ved kjønns- og homoforskning kan innlemmes i biologien, er det tydeligvis verre å bruke biologiske kategorier og begreper innenfor samfunnsvitenskapen.

Om det for eksempel finnes noen biologiske årsaker til homofili er ikke særlig vesentlig, sier Tone Hellesund, kjønnsforsker ved Rokkansenteret i Bergen.

- For samfunnsvitere og humanister er det generelt mer interessant å forske på hvordan samfunn håndterer, organiserer, forstår og forhandler om ulike menneskelige fenomener. Det er det som er hovedfokuset i samfunnsvitenskap og humaniora.

Hun sier det også forskes mye på hvorfor folk reagerer negativt på homoseksualitet og hvorfor det i ulike samfunn blir ansett som et problem.

I tillegg drives det historisk homoforskning, som ser på hvordan homoseksualitet har blitt definert og hvordan samfunnet har forstått og forholdt seg til det i ulike historiske perioder.

Advarer mot sykeliggjøring

Janne Bromseth er for tiden kjønnsforsker ved Centrum for genusstudier ved Stockholms universitet, men har også tatt del i det tverrfaglige samarbeidet i Uppsala.

Hun advarer mot naturvitenskapens sykeliggjøring av homoseksualitet.

- I naturvitenskapelig forskning prøver man jo å finne både homogenet og homohjernen, men hva er det egentlig det kan fortelle oss?

- Medisinen har i flere hundre år vært en viktig maktinstans i å skape og opprettholde forskjellen mellom hvilke kropper og liv som betraktes som bra og ønsket, kontra mindre bra og uønsket. Blant annet ved å regulere hva som betraktes som sykt og friskt. Dette har skjedd i stor grad innenfor rasebiologien, men også i forhold til seksualitet.

- Når det gjelder homoseksualiteten ble den sykeliggjort. Legningen blir et trekk ved personen som knyttes til både anatomi og oppførsel, sier hun til forskning.no.

Aktivist eller forsker?

I Norge er både homo- og kjønnsforskningsfeltene svært små sammenlignet med i Sverige, og det er ikke alltid lett å se skillet mellom aktivist og forsker, noe som gjør at feltene kritiseres for å være lite objektive.

- Jeg tror nok at mange som er engasjert i disse forskningsfeltene også har et sterkt samfunnsengasjement, men det tror jeg for så vidt gjelder for de fleste forskere – at de tenker at forskningen de driver med er noe som er til det beste for samfunnet.

- Det tror sikkert biologer og fysikere også, sier Hellesund.

Bromseth er til en viss grad enig, men mener også at man har et helt spesielt ansvar som forsker.

- Det er ikke uproblematisk å være aktivist og forsker samtidig, men man skal vite hvor man står, hvor man går og hva man gjør hvor. Det er det viktige.

- Det er ingen som er nøytrale kunnskapsprodusenter, og den beste objektiviteten får du gjennom å synliggjøre ditt eget ståsted. Den verste objektiviteten er å gjemme seg bak en nøytral fasade.

Hun forteller at mange av kjønns- og homoforskerne på mange måter bidrar til aktivistkampen og samarbeider med sosiale bevegelser, men sier at det å være kunnskapsleverandører på denne måten alltid har vært viktig for kritisk forskning.

- Vi drives alle av noe i forskningen, og man er alltid aktiv medskaper av virkelighet, og vi er privilegerte som får lov til å holde på med forskning og bidra til denne kunnskapsproduksjonen. Det ansvaret skal vi være oss bevisst.

- Motstridende interesser

Men til tross for denne sterke koblingen mellom forskning og aktivisme, er det ikke alltid de to gruppene har de samme interessene.

Hellesund forteller at en av de faglige skillelinjene har gått på dette med queer-forskning versus en mer rettighetsfokusert identitetsforskning.

Queer-forskningen har tradisjonelt handlet mer om å løse opp kategorier for å se på de kulturelle konstruksjonene av ulike seksuelle kategorier.

- For en homoorganisasjon, som Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH), er det viktig at homoer finnes, har klare grenser og identiteter og på den måten er en grei og avgrensbar gruppe å kjempe for.

- Det gjør at den type dekonstruksjon ikke nødvendigvis er ønskelig for interesseorganisasjonene, og det finnes mange homoaktivister som har brukt biologiske argumenter opp gjennom tidene.

Hun sier at skillet er svakere nå enn det har vært tidligere, men at interesseorganisasjonene fremdeles fra tid til annen kan oppleve denne typen samfunnsforskning som en trussel.