De er i hundre, forskerne som analyserer dataene fra Large Hadron Collider (LHC), som ligger langt under jorden ved atomfysikksenteret CERN, utenfor Genève.

Den 27 kilometer lange underjordiske krasjbanen som de er så glade i, og som forhåpentligvis vil finne helt ny kunnskap om hva universet består av, ser nemlig ut til å være i toppform.

- Dataene ser rett og slett vakre ut, sier Soeren Prell, som er amanuensis i fysikk ved Iowa State University, i en pressemelding.

Les mer på forskning.no om hvordan LHC virker her.

Ved hjelp av det datanettverket World Wide LHC Computing Grid (WLCG), som Norge har vært med på å utvikle, får forskere over hele verden tilgang på data kort etter at de er fanget opp av LHC sine fire detektorer.

Ser partikler som ikke er der

- Vi begynner allerede å se avanserte data, sier Bjørn Samset, partikkelfysiker ved Universitetet i Oslo til forskning.no.

- Detektorene er bygget for å se etter spor av partikler. De fleste blir borte ganske raskt etter kollisjonene, men ved å se på to eller flere partikler som har delt seg i kollisjonen, kan vi regne ut for eksempel hvor store de må ha vært, sier han.

På bakgrunn av hva anlegget har vist at de kan klare i løpet av de siste ukene, er Samset svært optimistisk for LHC-året 2010.

- Det gir oss tro på at maskinen virker bedre enn vi hadde håpet på. Vi har ikke ligget på latsiden det siste året, og nå ser vi at vi får igjen for det, sier Samset til forskning.no.

Nå har akseleratoren hatt en fortjent juleferie, men skal spinne partikelstrålene i gang igjen i midten av februar. Da skal forskerne ved CERN skru opp energien i akseleratoren til over det dobbelte av krasjene i desember, med håp om enda kraftigere sammenstøt.

Lang ferd og lange netter mot partikkelkræsj

21.november blogget Samset hoppende glad om at han og kollegaene ved Universitetet i Oslo rundt midnatt hadde kunnet se at akseleratoren holdt partikkelstråler susende stabilt i begge tunnelens retninger, noe som naturlig nok er en forutseting for at de skal kollidere med hverandre

14.desember i fjor kunne CERNs informasjonsansvarlige hoie ut til verden at de hadde registrert en hel haug flotte partikkelskræsj, med rekordhøyt energinivå på 2,36 terra elektronvolt.

De sendte ut denne twittermeldingen den dagen:

”A very good weekend for the LHC: well over 1 million collisions at 900 GeV (Giga elektron Volt) and about 50 000 collisions at 2.36 TeV.”

Men den store, sirkulære akseleratoren har mye mer å gå på, med en maksimal energikapasitet på 14 TeV.

Kjempebabyen må imidlertid lære å krabbe før den skal lære å gå, og økningen i energi skal gå gradvis.

Skal skuffe på med elektroner

- Når vi skrur opp energien, skjer dette på et spesielt sted i LHC-ringen, hvor det er et elektrisk felt. Der tilfører vi en elektrisk ladning til strålene, slik at de får en dytt, sier Bjørn Samset.

Jo mer energi strålene får, jo kraftigere må magnetene inne i akseleratoren være for å klare og bøye strålene slik at de holder seg på rett kjøl, der de suser rundt og rundt i en feiende fart.

I september 2008 førte en feil ved magnetene til at det lakk ut store mengder helium i akseleratorens maskineri.

Når LHC skal svinges i gang igjen om en drøy måned vil man være svært forsiktige i begynnelsen, slik at man ikke kjører magnetene for hardt, tror Samset.

- Hvor hardt maskinen blir belastet kommer an på hvor mye strøm vi kjører i magnetene. Etter feilen som oppsto i fjor, har vi vært veldig konservative denne gangen, og vi skal sjekke en del ting før vi går høyere, sier han til forskning.no.

Neste stopp er å kjøre i gang akseleratoren til 7 Terra elektron Volt.

Vil forskerne finne den mye omtalte, og mystiske Higgs-partikkelen da tro? Les mer om jakten på partikkelen som forskerne mener må finnes, her.

Kilder:

Physicists Beginning to See Data from the Large Hadron Collider. Pressemelding fra Iowa State University, 6.januar 2010.