– Jeg begynte å tenke på de enslige menneskene jeg hadde rundt meg og kom frem til at de så ut til å leve gode liv, forteller Unn Conradi Andersen, sosiolog, kjønnsforsker og forfatter.
Andersen har nettopp gitt ut bok om singellivet, med dybdeintervju av 16 personer som lever som single, eller i andre forhold som bryter med ideen om kjernefamilien.
På verdenstoppen
Selv om Norge er på verdenstoppen når det gjelder å leve alene, er enslige lite forsket på. Andersen ønsket å undersøke flere sider av hva det innebærer.
– 38 prosent av Norges husholdninger består av personer som bor alene. I Oslo er over halvparten aleneboende. Likevel opplever mange av de som ikke lever i parforhold å bli stigmatiserte.
Det var særlig to kvinner Andersen tenkte på, og den ene er intervjuet i boka: 88 år gamle Agnes Husbyn. Hun kom flyttende til Oslo fra Hegra og skulle bli en sentral skikkelse i Ensliges Landsforbund, som hun også var med på å starte opp i 1957. Med unntak av Husbyn og en kvinne til, er alle personene i boka anonymisert.
– Jeg ønsket å intervjue ulike aldersgrupper fra forskjellige kanter av landet som på en eller annen måte brøt med den streite linja, forteller Andersen.
Utrykket «The straight line» har hun fra Sarah Ahmed. Det viser til synet på livet som en rett linje med gitte holdeplasser som alle skal innom, som giftemål, ekteskap, og barn.
Alle Andersen har intervjuet i boka, enten de bor i Oslo, Trondheim eller i en liten by eller bygd på Vestlandet bryter med denne linja.
– De jeg intervjuet som bodde i byen kom opprinnelig fra mindre steder, og hadde derfor i tillegg et dobbelt blikk på singellivet; de hadde opplevd å være enslige både i byen og på bygda.
Noen av informantene hadde også forsøkt å flytte tilbake til bygda for å reetablere seg, men opplevde presset fra omgivelsene om giftemål og barn som enda sterkere enn i byen, forteller Andersen.
– Samtidig ønsket jeg å unngå den stereotype by-bygd aksen. Derfor har jeg også snakket med noen som bor alene på bygda, og som trives med det.
Unn Conradi Andersen er 1.amanuensis ved Høyskolen Kristiania.(Foto: Agnete Brun)
Andersen har blant annet intervjuet tre ungkarer.
– Den ene fortalte om gode relasjoner til familien og gode venner han kan snakke med om vanskelige ting, sier hun.
– Slik unngikk jeg også stereotypien om den tause ungkaren på bygda som en suspekt skikkelse.
Ungkaren forteller at mange lurer på om han er homofil: «Å være homo er greit, men å være førti år og ungkar, ‘da har bygda gitt deg opp’.»
Som metode har Andersen kombinert dybdeintervjuer med empiriske studier, men hun bruker også skjønnlitteratur som tematiserer singelliv og barnløshet.
Å observere stedet kan også gi annen nyttig informasjon. Som i beskrivelsen av besøket hjemme hos Agnes Husbyn i blokka på Rosenhoff.
– Jeg la merke til at alle leilighetene hadde veldig store balkonger. Det skyldtes at det fantes restriksjoner for hvor mange kvadratmeter de enslige kunne få, men ingen på utvendige balkonger. Dermed ble balkongene bygget inn i glass med plass til spisestue eller sofa, forteller Andersen.
– Husbyn ble generalsekretær i Ensliges Landsforbund på 1970-tallet. Gjennom forbundets eget boligbyggelag var hun med på å få reist ti blokker for enslige rundt omkring i Norge. Det vil si: De som hadde lengst ansiennitet i forbundet fikk forkjøpsrett. Husebyn bor selv i den blokka som ble reist av forbundet i 1967.
Andersen er også inspirert av sosiologer som viser at vi lever i en individualisert tid, og av skeiv teori som problematiserer normene for hva man forstår som en familie.
– Det er helt klart en sårbarhet i det å leve alene. Mange institusjoner i samfunnet og utforming av politikken er basert på kjernefamilien, sier hun.
– Samtidig har mange aleneboende et støtteapparat rundt seg, i form av venner og vennefamilie, som ofte går under radaren.
Også «det store jentespranget» i Norge på 1970-tallet, hvor kvinnene dro til byene for å ta utdannelse, har påvirket fremveksten av singelsamfunnet, forteller Andersen.
Annonse
– Staten vil jo at unge skal flytte fra foreldrene sine og bo for seg selv. Jentespranget ble blant annet mulig gjennom Lånekassens borteboerstipend. Det er særlig viktig fordi det gir unge mennesker en mulighet til å etablere seg for seg selv.
På 1950-tallet, da Agnes Husbyn flyttet til Oslo var det derimot ikke lov for enslige å kjøpe eller leie egen leilighet, forteller Andersen. I boka beskriver hun hvordan en ung ensligboende kvinne som hadde flyttet inn i et anneks på Ekeberg i 1952 ble oppsøkt av en mann fra Boligformidlingsnemnda:
«Uten å hilse sier han:
– Det er jo kjøkkeninnredning her.
– Ja, skulle det ikke være det?
– Og så er det vindu i kjøkkenet.
– Skal det ikke være vindu?
– Vet De ikke at enslige ikke har lov til å ha kjøkken med vindu?»
Noen dager etter fikk kvinnen brev fra boligsjefen i Oslo om å flytte innen 14 dager.
– Ensliges Landsforbund ble opprettet for at det å bo alene skulle bli en rettighet, forteller Andersen.
I 1950 var det knapt mulig for single å bo alene i Norge. I 1980 utgjorde enslige 28 prosent av norske husholdninger og på begynnelsen av 2000-tallet besto 38 prosent av husholdningen av enslige. Et tall som fortsatt gjelder.
Det er en stund siden «peppermø» og «peppersvenn» forsvant fra dagligtalen. Ordet singel ble først en del av norsk dagligtale i løpet av 1990-tallet, og da som en mer lystbetont måte å leve alene på, ifølge Andersen.
Annonse
– Det kommer av det latinske singulus som betyr en, forteller hun.
– Men ordet stammer også fra amerikanske serier som Sex og singelliv og Friends. Plutselig ble det litt mer hipt å være enslig.
Men ikke bare. På begynnelsen av 2000-tallet ble det publisert samlivsanalyser hvor single fremstilles som egoistiske storforbrukere som flytter fra sted til sted, forteller Andersen.
Parnormen står fortsatt sterkt
– Parnormen er forventningen om at normale, oppegående, sunne og respektable voksne bør leve i et parforhold. Og at det å leve i parforhold er en forutsetning for det gode livet, sier Tone Hellesund, professor i kulturvitenskap ved Universitetet i Bergen.
De øvrige forfatterne kommer fra henholdsvis Portugal, Bulgaria og Storbritannia. Slik representerer boka studier av parnormen i et post-fascistisk land – Portugal, et post-kommunistisk – Bulgaria, et liberalistisk – Storbritannia og i den kvinnevennlige velferdsstaten Norge.
Tone Hellesund er professor i kulturvitenskap ved Universitetet i Bergen.(Foto: UiB)
– På tross av de nasjonale og kulturelle forskjellene disse fire landene representerer, er parnormen overraskende sterk i alle sammen, forteller Hellesund.
– Samtlige land har hatt og har en statlig politikk som presser landets borgere mot parforholdet. Etterkrigstidas propagandaplakater for de ulike regimene er til forveksling like, og i samtlige land har ekteskapet vært den bærende institusjonen.
Hun viser til et eksempel fra Bulgaria om «ungkarsskatten» som ble innført i 1951.
– Alle menn og kvinner som ikke var gift når de ble 21 år gamle måtte betale en skatt til staten. Pengene skulle gå til ordninger som kom gifte personer og barnefamilier til gode.
Både lover og ulike reguleringer, som i boligpolitikken, viser at det først og fremst er gifte og samboere som regnes som gode borgere i Europa, påpeker Hellesund.
– For eksempel var det ulovlig å være samboer i Norge frem til 1972. Det året ble også homoparagrafen opphevet. Begge deler er eksempler på hvordan staten går inn og styrer innbyggernes intime medborgerskap – den private sfæren.
Forfatterne av boka har intervjuet personer lever utenfor konvensjonelle familier, definert som single, særboere, lesbiske og homofile, og folk som lever i mer kollektive boformer. Informantene er både fra majoritetskulturen og fra ulike etniske grupper i de fire landene.
– Vi har intervjuet romfolk i Lisboa og Sofia, folk med pakistansk familiebakgrunn i London og Oslo, folk med tyrkisk familiebakgrunn i London og Sofia, folk med samisk bakgrunn i Oslo og folk med bakgrunn fra Kapp Verde i Lisboa, forteller Hellesund.
– Alle vi har intervjuet i boka forholder seg til det det å leve i par som en norm. Dette gjelder alle land. Likhetstrekkene er påfallende og overraskende.
Det har skjedd en revolusjon når det gjelder forhold de siste femti årene, blant annet når det gjelder antallet skilsmisser, muligheten til å leve som single, og leve i parforhold for lesbiske og homofile. Vi lever mye mer mangfoldige privatliv nå, likevel er parnormen fortsatt en målestokk, mener Hellesund.
– Å være singel eller homo er fortsatt et brudd med normen. Spør du single, eller lesbiske og homofile, er de klar over at de bryter en norm. Dette forholder folk seg ulikt til, sier hun.
– Det er fullt mulig å være både enslig og homo i Norge i dag, og for noen er det helt greit eller fint, mens for andre er opplevelsen av å være annerledes vanskelig.
Hellesund er overrasket over hvor sterkt parnormen står i de ulike landene på tross av historiske endringer og ulikheter i juss, politikk og informantenes dagligliv.
– Jeg synes det er overraskende at vi ikke har klart å tenke oss alternative måter å leve sammen på. Hva er det ved parforholdet som gjør at vi ønsker oss det så sterkt? Omsorg, forpliktelse, fysisk og emosjonell nærhet er vel noe av det vi ønsker oss, men det kan vi jo strengt tatt også få og gi gjennom andre relasjoner, sier Hellesund.
– Og dette er jo noe av det paradoksale i våre forskningsfunn: at parnormen i så sterk grad består, selv om tiden går og samlivsformer, kirkens stilling og juridiske reguleringer har endret seg dramatisk.
Kjønnsforskjeller
Det har uansett blitt lettere å leve som enslig i Norge de siste tjue årene, understreker Unn Conradi Andersen.
– I Oslo er singellivet blitt den vanligste levemåten. Men det kan fortsatt være skambelagt, særlig på mindre steder.
Hun tror presset kan oppleves forskjellig for kvinner og menn. Og at det kan være spesielt vanskelig å være enslig kvinne mellom 30 og 40 fordi det presset om å få barn blir sterkere.
– Det er særlig på det tidspunktet i livet at omgivelsene har forventninger til den enslige om å skaffe seg det samme livet som alle andre. Men mange av de jeg har intervjuet er fornøyde med slik livet er, her og nå. Omgivelsene gjør det altså vanskeligere enn det trenger å være.
– Det å være enslig mann, kan på sin side ha noen andre konnotasjoner. I massemedia er ungkaren ofte fremstilt som samfunnets nye taper.
Andersen viser blant annet til bygda Vega hvor det på 1980- og 1990-tallet ble arrangert ungkarsfestivaler hvor man hentet inn busslaster med russiske og nederlandske kvinner i et forsøk på å bøte på at kvinner flyttet fra bygda.
– Jeg mener mange lokalpolitikere har feilet i sitt desperate forsøk på å få reproduktive kvinner tilbake til bygda, sier hun.
– Den underliggende holdningen er synet på mann og kvinne som to biter som passer sammen. Samt at man trekker en parallell mellom det å være enslig og å være ensom. Ingen av delene er nødvendigvis sant.
