- Åpenhet kan hindre politifeil

En mann ble holdt i varetekt, uskyldig beskyldt for drap, i ni måneder. Hvordan kan politiet unngå slike feil i fremtiden? En ny doktorgrad forsøker å svare.

Publisert

Drapet på Marius Kolstad

Marius Kolstad, tidligere norgesmester i kroppsbygging, ble funnet drept 24. mars 1999. Saken stod lenge uten mistenkte, og mediene presset sterkt for en oppklaring.

Ett år senere ble Stein Inge Johannessen pågrepet og siktet for drapet, etter vitenforklaring fra en nabo av Kolstad.

En annen mann, som var stevnet til å vitne mot Johannessen i rettssaken, innrømmet drapet den 10. oktober 2002 – fire dager før rettsaken skulle starte.

Johannessen ble frifunnet, mens mannen som innrømmet drapet ble dømt til seks års fengsel i Oslo tingrett.

Asbjørn Rachlew

Disputerte 18. desember 2009.

Har mastergrad i avhørsmetodikk, som førte til nye rutiner i avhørsrommene hos norsk politi.

Er i dag politioverbetjent i Oslo Politidistrikt, og jobber med å implementere funnene fra doktorgraden.

Reiser rundt med Stein Inge Johannessen og holder foredrag om hvordan justisfeil kan oppstå – og unngås.

Stein Inge Johannessen ble i 2000 pågrepet og tiltalt for å ha drept tidligere norgesmesteren i kroppsbygging Marius Kolstad i 1999.

Johannessen hevdet sin uskyld, men ble allikevel holdt varetektsfengslet i ni måneder, i praksis i isolasjon.

Fire dager før rettssaken mot Johannessen skulle begynne, våren 2001, innrømmet en annen mann drapet.

Hvordan kan noe slikt skje i det norske rettsystemet?

Dét har vært temaet for politioverbetjent Asbjørn Rachlews doktorgrad ”Justisfeil ved politiets etterforskning”. Rachlew jobbet som spesialist ved voldsavsnittet i Oslopolitiet da saken mot Johannessen var oppe, og det var han som holdt det avsluttende avhøret med ham.

- Dette håper jeg dere tar lærdom av, sa Johannessen da.

Asbjørn Rachlews (t.v) doktorgrad har gitt ny innsikt i saken der Stein Inge Johannessen (t.h) ble uskyldig tiltalt for drap. Nå holder de foredrag om saken sammen. (Foto: Hanne Jakobsen)
Asbjørn Rachlews (t.v) doktorgrad har gitt ny innsikt i saken der Stein Inge Johannessen (t.h) ble uskyldig tiltalt for drap. Nå holder de foredrag om saken sammen. (Foto: Hanne Jakobsen)

Undersøker ikke feil

Og det er nettopp det Rachlew har gjort, i doktorgraden som ser på hva som går galt når det går galt med politiet – og hva som kan gjøres for å hindre at feil skjer.

- Det har vært en tradisjon i blant annet politiet at man ikke har ønsket å snakke om og undersøke de sakene der det går galt, forteller Rachlew.

- Det så vi for eksempel med den første håndteringen av gjenopptagelsesprosessen i Fritz Moen-sakene - motviljen som var der. Jeg ønsket å innta det motsatte utgangspunktet, og jobbe for større åpenhet.

Leter etter bekreftelse - ikke etter uskyld

Ifølge Rachlew er det én viktig, underliggende grunn til at det gikk så galt i saken mot Stein Inge Johannessen.

- Mennesket har en tendens til å forme sin oppfatning av hvordan ting henger sammen ut ifra de første bevisene som kommer frem. Og etter at vi har gjort opp vår mening, begynner den ubevisste prosessen med å søke bekreftelser, forklarer han.

Dette kalles bekreftelsesfellen på fagspråket. Dette er en vanlig menneskelig prosess som inngår i hverdagen til hver og en av oss. Men når politiet blir rammet av disse bekreftelsesfellene, kan resultatet bli svært alvorlig:

- Nøytral informasjon tar vi til inntekt for vårt etablerte syn – detaljer som verken er for eller imot blir tatt som bekreftelse på vårt syn. Men det skumleste er at vi som mennesker har en tendens til å bortforklare, å ikke lete etter informasjon som strider mot vår oppfatning av hvordan verden henger sammen.

Betryggende med forskning

For Johannessen, som har vært i tett kontakt med Rachlew gjennom doktorgradsarbeidet, er det i ettertid forståelig at noe slikt kan skje.

- Alle kan kjenne seg igjen i en slik situasjon, for eksempel om du bytter ut politiet med barnevernsinstitusjoner eller sykehus eller hva som helst. Det handler om hvor lite vi egentlig vet, påpeker han.

Sammen reiser nå Rachlew og Johannessen rundt i Norge og holder foredrag om saken, og om hva som gikk galt. Det er betryggende for Johannessen å vite at hans erfaringer nå blir spredt.

- En slik opplevelse kan være noe av det mest traumatiske man kan oppleve – men bieffekten, forskningen, er også noe av det mest givende jeg har opplevd. Det er betryggende at temaet er oppe i lyset, sier han.

Myten om kroppsspråk og løgn

I ni måneder satt Johannessen i varetekt. - Du går inn i en uvirkelig verden, forteller han. (Illustrasjonsfoto: Colourbox.com)
I ni måneder satt Johannessen i varetekt. - Du går inn i en uvirkelig verden, forteller han. (Illustrasjonsfoto: Colourbox.com)

Saken mot Johannessen var basert på vitnemålet fra en kvinne som angivelig hadde sett ham komme ut fra leiligheten til den drepte i blodige klær. Det var ord mot ord, og kvinnen ble trodd, ikke Johannessen.

- Da vitnet kom med forklaringen om at Johannessen var drapsmannen, sendte etterforskeren en melding til etterforskningslederen om at ”dette er sant, jenta har samvittighet”. Etterforskerne tok altså der og da stilling til skyldspørsmålet ved å tolke kroppsspråket hennes.

Det har lenge vært en myte i politiet at de har evnen til å skille løgn fra sannhet ved å tolke kroppsspråk. Forskning har imidlertid vist at verken politi, dommere, psykologer eller andre har den evnen.

Ønsket å tilstå

For Stein Inge Johannessen ble det etter hvert en enorm påkjenning å vite at han selv snakket sant, men at ingen trodde ham.

- Hvordan takler man en slik situasjon?

- Vi mennesker er født med et eller annet filter slik at du går inn i en uvirkelig verden, forteller Johannessen.

- Jeg våknet om natten og trodde at jeg hadde faktisk drept han ham. Men så fikk jeg ikke ting til å passe sammen – hvor hadde jeg lagt de blodige klærne for eksempel? Men det føltes nesten som det ville være en befrielse å bli dømt, å bli ferdig med det.

For Johannessen virket det bedre å tilstå et drap han ikke hadde begått. Det viser hvor vanskelig varetekt kan være for et menneske.

- Den europeiske torturkomiteen har påpekt at det er akkurat i varetektsperioden at mennesket er mest sårbart, sier Rachlew.

Tiden for hemmelighold er forbi

Forskning og etterforskning er beslektede aktiviteter – begge dreier seg om å finne sannheten. I forskningen står avkrefting sterkt: dess mer man forsøker å avkrefte en hypotese eller et forskningsresultat, dess sterkere er resultatet.

I det norske rettsvesenet jobbes det også etter et slikt prinsipp, nemlig uskyldspresumpsjonen:

Den mistenkte er uskyldig til det motsatte er bevist.

Men i saken mot Stein Inge Johannessen ble det motsatte tilfellet: politiet hadde en formening om at han var skyldig, og forsøkte så å bekrefte denne teorien.

- Hvordan har disse to metodene – forskning og etterforskning - skilt lag på en slik måte?

- Dette er et helt grunnleggende spørsmål, og det korte svaret er: åpenhet. Åpenhet er en forutsetning og en grunnpilar innenfor forskning – publisering, fagfellevurdering osv. Men politiets kultur ikke har vært preget av det samme, snarere tvert imot.

- Tiden er forbi der politiet holdt sine metoder i etterforskning for seg selv. Vi er på vei i en retning der vi vil nytte mer av en vitenskapelig tankemåte; vi nærmer oss mer og mer en tankegang der vi forsøker å avkrefte mistanken, i stedet for å sette alle kluter inn for å bekrefte den.

Å beskrive avgjørelsene hjelper

Så hvordan kan man motarbeide slike feller – hva kan politiet gjøre for å stoppe bekreftelsesfellene fra å slå inn?

Rachlew understreker at det ikke er nok å vite om dem, de slår inn uansett. Da trengs det konkrete metoder for å sikre en god og rettferdig behandling av mistenkte.

- Det som viser seg å ha en forebyggende effekt, er at når politiet står ovenfor et valg, tvinges beslutningstakeren til å skrive en redegjørelse for de avgjørelsene som fattes, forklarer han.

- Man må redegjøre for hva som veier for, hva som veier imot og hvorfor man har tatt den beslutningen de har tatt. Da tvinges den som tar avgjørelse til å stoppe opp, reflektere og tenke alternativt.

Krav om en slik redegjørelse kan hindre tunnelsynet fra å slå inn, og kan sikre at andre teorier og opplysninger sjekkes ordentlig.

Nye regler også for vitnekonfrontasjon

Johannessen er nå glad for at saken er over - og at politiet lærer av den. (Foto: Hanne Jakobsen)
Johannessen er nå glad for at saken er over - og at politiet lærer av den. (Foto: Hanne Jakobsen)

I tillegg til å undersøke bekreftelsesfellene har Rachlew også tatt dykk ned i de spesifikke etterforskningsmetodene, for å se hvordan tunnelsyn kan slå ut i praksis. Blant annet har han sett på metodene som brukes når et vitne skal identifisere den mistenkte i en vitnekonfrontasjon.

- Jeg foreslår at norsk politi bør innordne seg slik at den som gjennomfører vitnekonfrontasjonen, selv ikke vet hvem den mistenkte er. Slik kan man ikke, verken bevisst eller ubevisst, legge noen føringer på vitnet.

Slike føringer var tilfellet i den såkalte Grefsensaken, som Rachlew har sett på i avhandlingen. Der plantet politiet ubevisst falske minner hos et vitne i en voldtektssak, som førte til at en uskyldig mann ble dømt i Oslo tingrett.

Kvalitet gir effektivitet

Noen av Rachlews forslag til forbedringer har allerede fått gehør i politiet. Riksadvokaten har blant annet satt ned en arbeidsgruppe som skal se på nye retningslinjer for vitnekonfrontasjoner.

- Disse ulike bedringsmulighetene vil kunne måtte føre til mer omfattende prosesser – men ressursene blir færre og sakene blir flere. Hvordan ser du på det dilemmaet?

- Vidar Halvorsen, som har arbeidet med rettsfilosofiske spørsmål, stiller spørsmålet ”hvorfor er det bedre at ti skyldige går fri, enn at én uskyldig blir dømt?” Den ene grunnen er det opplagte, at staten moralsk sett ikke skal gjøre som den gjorde mot Stein Inge, forklarer Rachlew.

- En annen betraktning er at hver sak som går galt, for eksempel saken mot Stein Inge, Fritz Moen-sakene og så videre, gjør hele prosessen mer ineffektiv. Folk mister tilliten til politiet og systemet.

Ifølge Rachlew risikerer man da at det kreves mer og bedre bevis for å dømme - etter tankegangen “vi tok jo feil om Fritz Moen, da kan vi ta feil her også”.

- Det kan jo resultere i at flere skyldige blir frifunnet, fordi vi mister tiltro til systemet. Det støtter derfor også opp under påstanden om at det er bedre at skyldige går fri enn at uskyldige blir dømt, mener han.

- Jeg har en grunnleggende tro på at kvalitet også fører til effektivitet.

Referanse:

Rachlew, Asbjørn (2009) Justisfeil ved politiets etterforskning - noen eksempler og forskningsbaserte mottiltak. Doktorgradavhandling ved det juridiske fakultetet, Universitetet i Oslo