- En gransking er en inkvisisjonsprosess

I sommer opprettes et nasjonalt utvalg som skal granske juks og uredelighet i forskning. - Departementet bør tydeligere fremheve rettsikkerhetsproblemene ved denne typen gransking, mener jussprofessor Johan Giertsen.

Publisert

- Slik forskriftsutkastet står nå, skal det samme organet definere eget oppdrag, skaffe bevis, vurdere bevis og treffe avgjørelsen. Det er veldig spesielt, sier han.

Giertsen (bildet) er professor ved Universitetet i Bergen.

Den norske offentligheten har fulgt flere granskinger av personer den siste tiden. Friskest i minne har vi granskingen av tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla. Vi husker også granskingen av lege og forsker Jon Sudbø, som ble avslørt i forskningsjuks.

En konklusjon fra et granskingsutvalg kan ramme like hardt som en dom i rettssystemet. Forskerens karriere og inntektsgrunnlag kan bli ødelagt, ved siden av de psykologiske belastningene. Derfor er Giertsen opptatt av rettssikkerheten.

- Nybrottsarbeid

- I Norge finnes det ikke noe generelt regelverk rundt denne typen individrettet gransking. Vi har ganske detaljerte regler om gransking av ulykker i transportsektoren, men ikke spesifikt for gransking av ansvar på individnivå, sier Giertsen.

Justisdepartementet starter i disse dager opp arbeidet med å lage utkast til en mulig generell lov om gransking, men dette er en lang prosess, og det kan flere år før en eventuell lov er på plass.

- Dermed er arbeidet med forskriftene til et nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning et nybrottsarbeid. At det gjøres av Kunnskapsdepartementet og ikke Justisdepartementet skyldes delvis at Sudbø-saken fikk fortgang i prosessene rundt opprettelsen av et granskingsutvalg for forskning, sier Giertsen.

Den nye forskningsetikkloven trer i kraft 1. juli 2007, og fra den datoen skal også granskningsutvalget være klart.

Kunnskapsdepartementets forslag til forskrifter har vært ute på en høringsrunde som ble avsluttet denne måneden. Giertsen har kommet med omfattende innspill både før og etter at departementets forslag ble sendt ut.

- Departementet burde presisere at utvalget skal legge stor vekt på rettssikkerheten til forskere som blir parter i granskingene.

Inkvisisjon

- En gransking som retter seg mot individer er en inkvisisjon: De samme granskerne har ansvaret for å skaffe og bedømme bevisene, og avgi uttalelse.

- Det er ikke lett for et granskingsutvalg å foreta en kjølig vurdering av bevis som utvalget selv har hatt ansvar for å fremskaffe, sier Giertsen.

- I rettssalen sitter dommeren opphøyet i forhold til de andre og mottar bevisene som legges frem. Da blir det lettere å forholde seg nøkternt og kjølig til saken. Ellers er det en risiko for at man blir for engasjert. Det er inkvisisjonsprosessens problem, sier Giertsen.

Inkvisisjon er et ord som de fleste av oss forbinder med middelalderen, men som likevel lever i beste velgående utenfor rettssalene.

- I domstolene har man gått vekk fra inkvisisjonsprosessen. I forvaltningen er det ikke så lett å gå vekk fra den, men man må være bevisst på problemene, sier Giertsen.

- Ved granskinger kan det for eksempel oppstå en blanding av politikk og juss som er veldig uheldig. Noe som reelt sett er politikk, får en juridisk form, sier Giertsen.

Jussprofessoren tror imidlertid ikke det er mulig å komme unna et granskingsutvalg for forskning.

- Anklager om fusk vil være alvorlig for personen, for institusjonen, og for norsk forskning i sin alminnelighet. For å bevare tilliten, trengs det et middel for å undersøke om en påstand om uredelighet har noe for seg eller ikke, sier han.

Offentlig interesse

Granskinger blir ofte satt i gang i situasjoner der saken er omgitt av stor offentlig interesse. Dette kan gjøre det enda mer vanskelig for utvalget å få nødvendig distanse til saken.

- Der er Valla-saken ganske illustrerende. Kritikken mot Valla var maksimalt sterk. I en sak preget av så massiv forhåndsdømming og så massive lekkasjer, er det litt naivt å tro at det ikke påvirker granskerne.

- En gransking iverksettes ofte i en opphetet situasjon og med tidsnød, hvor mange forventer at granskerne finner “noe”. Dette skaper risiko for en mer hardhendt behandling av de involverte enn hva som under mer nøkterne omstendigheter hadde vært naturlig, sier Giertsen.

Han mener departementet kunne gått ut mer offensivt på de punktene i forskriften hvor rettssikkerheten er mest utsatt.

- En sak i rettsapparatet er i detalj regelstyrt. En gransking er uforutsigbar, fordi fremgangsmåten beror på hva granskerne anser som forsvarlig, sier han.

Her er noen av punktene Giertsen er mest bekymret for:

1) Kun granske individer?

Slik forskriftsutkastet nå står, skal utvalget rette seg mot undersøkelser på individnivå, og ta stilling til om forskeren har vært uredelig eller ikke.

- Når man først skal nedsette et så kompetent utvalg som gransker uredelighet, må det også ha som mandat å se etter eventuelle systemfeil.

- I sine undersøkelser kan de komme over praksis, organisasjonsstrukturer eller regelverk som er uheldig, og kan skjerpes opp for å forebygge for fremtiden. Dette perspektivet på systemfeil er ikke med i forskriften, sier Giertsen.

- Det bør stå at utvalget skal vurdere om det foreligger systemfeil, og at det eventuelt skal foreslå endringer.

- Det er helt vanlig. I ulykkesgranskinger er det for eksempel systemfeil man vil se etter. Her er ikke forskningssektoren prinsipielt annerledes.

Selv om granskingen av Jon Sudbø gjaldt én person, ble det også avdekket svakheter ved institusjonenes oppfølging av kontrollsystemene. Dessuten ble det reist viktige spørsmål omkring praksis for medforfatterskap i medisinsk forskning.

2) Uttale seg om kritikkverdige forhold?

Departementets forslag til forskrifter sier at utvalget skal uttale seg om uredelighet. Forslaget sier også at utvalget kan påpeke eventuelle kritikkverdige forhold, selv om den endelige konklusjonen ikke er at forskeren har opptrådt uredelig.

- Dette er en rettssikkerhetsrisiko. Uredelighetsbegrepet har en klar, normativ forankring i loven. Da kan den som utsettes for anklagen forsvare seg. Når utvalget får adgang til å uttale seg om kritikkverdige forhold uten at konklusjonen ender på uredelig, vil dette skje uten et normativt grunnlag. Da er det mye vanskeligere å forsvare seg, sier Giertsen.

I 2003 behandlet danske Udvalgene Vedrørende Videnskabelig Uredelighet (UVVU) anklager om uredelighet rettet mot Bjørn Lomborg, statsviter og kontroversiell miljøforkjemper. UVVU konkluderte:

“Objektivt finnes utgivelsen av den omtalte publikasjon å falle inn under begrepet vitenskapelig uredelighet. Under hensyn til de subjektive krav som stilles om forsett og grov forsømmelse kan Lomborgs utgivelse imidlertid ikke falle inn under denne karakteristikk. Derimot finnes utgivelsen å være i klar strid med normene for god vitenskapelig skikk.”

Lomborg ble dermed stemplet som uredelig ved å ha brutt med god vitenskapelig skikk, selv om utvalget ikke konkluderte med at han hadde opptrådt uredelig. Det hele utviklet seg til en skandale. Lomborg klaget saken inn til Ministeriet for Videnskap, Teknologi og Udvikling hvor han ble renvasket.

- Det norske utvalget bør begrense seg til å forholde seg til om forskeren har vært uredelig eller ikke. Selv om det skulle bli avdekket kritikkverdige forhold, betyr ikke det at man står maktesløs. Kanskje granskingen avdekker forhold som gjør at arbeidsgiveren vil innlede en arbeidsrettslig sak, sier Giertsen.

3) Avgrensning av mandat

Ifølge forslaget til forskrifter for granskingsutvalget, skal utvalget selv definere rammen for den enkelte sak.

- I en vanlig gransking vil oppdragsgiver fastsette et mandat, som for eksempel i UDI-saken i fjor, hvor Regjeringen bestemte hva som skulle utredes.

- At utvalget selv skal definere sitt oppdrag, gir et enda sterkere preg av inkvisisjon enn ved granskinger ellers. Dette må departementet tenke mer gjennom, sier Giertsen.

Hvilke personer skal granskes? Hvilke publikasjoner skal undersøkes?

- Etter mitt syn bør departementet fastsette oppdraget. Jo mer presist oppdraget angis, jo bedre grunnlag har berørte forskere for å forberede sitt forsvar. En uklar ramme kan bli en rettsikkerhetsrisiko, sier Giertsen.

4) Hvem er part i saken?

Fastsettelsen av mandat henger også sammen med hvem som anses som part i saken.

- Hvem har rettigheter til å uttale seg, eller til å få innsyn i saken? Her kommer problemet med medforfattere. Skal alle medforfattere på en forskningsartikkel har partsrettigheter, eller kan utvalget si at de kun retter undersøkelsene mot én av forfatterne? Dette er ikke eksplisitt klarlagt i forslaget, sier Giertsen.

- Et opplegg med fastsettelse av et mandat kan allerede fra starten av etablere klarhet over hvem som skal ha partsstilling, mener han.

Et relatert spørsmål er hvorvidt noen kan kreve å bli gransket. Én forsker som opptrer uredelig, kan føre til at det stilles spørsmål ved troverdigheten til flere andre tilknyttede forskere.

- Skal en forsker som ikke er med i granskingen kunne kreve seg gransket for renvaskelsens skyld? spør Giertsen.

- Her kunne departementet vært mer offensive. De sier at skal man kreve renvaskelse, må parten selv fremlegge alle nødvendige opplysninger. Det er et veldig omfattende krav å stille.

- Kanskje jeg er en forsker som ikke har alle opplysninger, men jeg vet at min forskning er god. Jeg kan etter forskriftsutkastet bli møtt med den formalinnsigelse at saken ikke behandles fordi jeg ikke kan fremlegge alle opplysninger. Det er for strengt.

5) Åpenhet

- Jeg mener at forskriftene i større grad må si at åpne møter er en rettssikkerhetsmessig fordel. I domstolsprosessen er dette en helt grunnleggende rettssikkerhetsgaranti.

- Åpenhet disiplinerer aktørene og skaper tillit i samfunnet rundt. Det gjelder for eksempel der parter og vitner skal avgi forklaring. Forskning er en aktivitet som foregår i det offentlige rom, så skal man granske, er det langt på vei naturlig å føre granskingen i åpenhet, mener Giertsen.

- Man må skille mellom forklaringer som avgis til utvalget, og utvalgets egne drøftelser, som ikke egner seg for offentligheten. Hvis et vitne i granskingen bare vil forklare seg for lukkede dører, og retter der en beskyldning mot forskeren, må en beskyldning som vitnet ikke vil fremsette i dagslys møtes med skepsis.

Giertsen mener også at de dokumentene som en slik granskning genererer, i størst mulig grad bør være offentlige.

- Åpenhet kan også være en beskyttelse for de som skal treffe avgjørelsene. Om avgjørelsen er omstridt, vil åpenhet skape tillit til de som har truffet den. Ellers kan legitimiteten fort svikte. Problemet med granskinger bak lukkede dører, er at det er vanskelig å etterprøve kvaliteten på dem.

Giertsen mener at legitimiteten til Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning blant annet avhenger av at man understreker viktigheten av åpenhet og offentlighet.

Rettssikerhet vs effektivitet

Han erkjenner at rettsikkerheten ligger på den ene vektskålen, mens effektiviteten ligger på den andre.

- Jo mer du har av prosedyrekrav, jo tyngre vil prosessen bli. Det finnes et balansepunkt - man må ha effektivitet for å få sakene unna. Jo mer man vektlegger effektivitet i betydningen tempo, jo større blir rettssikkerhetsrisikoen.

- Jeg har sett det som min oppgave å prosedere rettssikkerhetens sak. Det er nok av andre som vil tenke på effektiviteten, sier Giertsen.

Samtidig tror han ikke at forslagene han kommer med vil gjøre prosessen uhåndterlig eller ineffektiv.

- Regelverket er ikke til bare for den enkelte forskers rettssikkerhet. Prosessen skal være så betryggende at man klarer det man fikk til i Sudbø-saken, nemlig rettssikkerhet og ryddighet kombinert med at granskingsutvalget setter punktum ved å ha legitimitet.

Giertsen snakker om granskinger på Rettsvitenskapens dag, som finner sted i dag, i Oslo, og er arrangert av de juridiske fakultetene i Tromsø, Bergen og Oslo.

Hans innspill til departementet finner du ved å følge lenkene under.

Lenker:

Kunnskapsdepartementet: Høringsuttalelsene
Kunnskapsdepartementet: Høringsnotatet (PDF)