Det finnes nemlig ikke noe mer pålitelig middel for å skremme bort tusser og troll enn kuler og krutt. Julen er en farlig og magisk ladet tid; året er på hell, og et nytt skal begynne. Skuddene beskytter mot vettene, og jo høyere smell jo bedre er det.

Det går et par minutter, og så svarer det fra nabogardene. Om det er flere som har lyst å løsne det siste skuddet, kan bonden bli stående og fyre av rifla til langt utpå kvelden.

Natta kryr av skumle vesen

Nær sagt alle overnaturlige vesener det er mulig å komme på romsterer rundt julenatta, og er spesielt farlige da. For å verne seg mot styggedommen og “otyskjet” blir skikker og tradisjoner nøye overholdt.

Husvasking, slakting, julebaking, lysstøping og ølbryggingen er gjort etter fastsatt mønster og klare regler.

Utførelsen kan nemlig, om man ikke gjør tingene på riktig måte og tar sine forhåndsregler, bli sabotert. Det som er laget kan bli ødelagt, og de som arbeider kan bli straffet.

Åsgårdsreia

Det mest utfordrende og uhyggelige av de overnaturlige julebesøkene er Åsgårdsreia - en rasende og larmende flokk av slåsskjemper, drapsmenn, drukkenbolter, bedragere, løsaktige kvinner og alt slags trollpakk som dundrer over himmelen på ildsprutende hester.

Følgets leder er som oftest Guro Rysserova (Rumpe-Guro). Noen mener å ha sett Nøkken i følget, blåkledd og ridende fremst på en vakker svart hest. Andre sier at følget er anført av Tostein Langbein, med nese som rekker til salen og bein som henger ned på bakken fra hesteryggen.

Reia fyker gjennom daler og mellom fjell om vinternettene, noen med hodet under armen. De drikker opp juleølet, fyller vann på tønnene, eter opp julematen, og varsler slagsmål, drap og selvmord.

Holder dans

Noen sier det er åndene etter mennesker som i sin levetid var for onde til å komme til himmelen, men for gode til å havne i helvete. Andre mener at dette er etterlevningene etter de gamle æsene, sinte og gale etter hundretalls år, som lar sitt ag få fritt utløp mot de som engang fulgte dem.

Åsgårdsreia har sine faste steder hvor følget stanser for å holde dans, og når følget rir forbi, kommer dauingene opp.

Ønsker man å se Åsgårsreia, kan man legge seg i et veikryss i nettene før julaften. Men folket på garden holder seg inne, og må de ut for å gjøre ærend, går de ikke på andre steder enn de vanligvis bruker. Ærendet får de unnagjort så fort de kan. Om ikke kan de bli tatt med på åsgårdsreias ville ferd.

Kan snappe med seg folk

Åsgårdsreia bråker voldsomt når den kommer, og mennesker har blitt revet bort fra det de holder på med, og ført med på ville ferder i luften. Om man krosser seg eller banner kan man slippe unna, men da blir man gjerne sluppet ned på et helt annet sted.

Som forberedelse på et eventuelt besøk av Åsgårdsreia er gården ryddet for skrot utvendig og innvendig. Ellers risiker bonden at reia river det med seg i ferden. Reia kan også ta med seg hestene på gården, og levere dem tilbake skamridde og utslitte.

Lussi slipper ut trollpakket

En annen skikkelse gardsfolket har respekt for er Lussi. Hun er en streng, ond og demonaktig kvinne - og fungerer nesten som et arbeidstilsyn. Hun er knyttet til den 13. desember som regnes som den lengste natten i året, og fungerer som markering av at man går over i en ny tid, en høytid og også det man kan kalle en mørketid.

Fra denne dagen av er alt trollpakk ute.

Lussi ser til at arbeidsordningen blir holdt ifølge reglene, og straffer de som bryter dem. Samtidig skremmer hun ulydige barn. I tradisjonen fortelles det at Lussi kunne komme både kjørende og ridende. Nattetid er det farlig å være ute fordi hun kan ta folk med seg.

Nissen beskytter

Nissen har i oppgave å holde orden på garden, og især i fjøs og uthus. På hver gard finnes en gardsbeskytter eller skytsengel. Ordet tomt (i tomtenisse) betyr også den som bor og råder over et jordstykke hvorpå et hus eller en gard er bygget.

Tomten er en kortvokst liten figur med skjegg, ikledd grå og blå klær med rød lue. Han kalles også rudkallen, gardvorden, gardsbonden, tunkallen eller tomtegubben.

Skal ha graut

Nissen holder strengt på rettighetene sine, og så lenge folk på gården respekterte dette kan de føle seg trygge. For det første skal han ha sin grøt på låven julaften.

Om folkene på garden ikke tar hensyn til tomten, kan han straffe dem ved å endevende fjøs og uthus, skade husdyrene og også gå til det skritt å gå løs på selve våningshuset.

Hvem er trollkjerringa?

Trollkjerringene er også ute julenatta. De fryktinngytende kvinnene bruker sopelimer eller møkkspader som framkomstmidler.

De er gjerne vanlige kvinner, ofte fra nærmiljøet, som om natten forvandler seg til trollkjerringer og utførte svart magi. Dette gjør det farlig for folk å treffe dem, og det kan få negative konsekvenser å fortelle hvem man har sett i trollkjerringfølget.

Kjerringene kan ofte gjøre skade der de dukker opp. En av forhåndsreglene man har tatt på garden, er å sette sopelimen og møkkspaden utenfor fjøsdøra slik at trollkjerringene kan ri på dem, og dermed forhindre at de tar seg inn i fjøset og forsyner seg av dyrene.

Korsmerke og stål

Et klassisk forsvar både mot Åsgårdsreia og andre vonde vetter er korsmerket. Etter at han er ferdig med å leke med hagla, korser derfor bonden alle dører i uthus og våningshus med tjære. Han korser også redskap, øltønner, kister, melstamper og kar. Dyra i fjøsen får et tjærekors i panna og på korsbeinet, mens bonden sier “Kors i Jesu navn”.

I tillegg henter han stålredskapene på garden og plasserer dem rundt på strategiske plasser; en sigd i kornbingen, ljå i høyet, et stålblad ved brønnen. Han fester økser, kniver, lauvjern og saks over stue- fjøs- og stalldør. Stålet skal stoppe styggedommen på terskelen. Redskapene blir stående til trettende dag jul.

Til slutt henger han geværet over stuedøra sammen med en tett kvast av sammenfiltrede bjørkekvister, og så spikrer han fast en sopelime av hellige einer, før han går inn til maten.

De døde vender tilbake

Fordi de døde vender tilbake til sine tidligere hjem julenatta, for å feire sammen med de levende, står maten ute på bordet hele julenatta, slik at de fritt kan forsyne seg. Når familien spiser står det en ledig plass ved festbordet.

Andre gjengangere, som drauger, selvmordere og ubotferdige syndere, er livsfarlige og voldelige. Derfor holder familien seg for det meste innendørs på julaften, og unngår for all del steder som sjøen og kirkene, hvor gjengangerne holder sine egne julenattgudstjenester og ikke tåler å bli forstyrret.

Barna er redde for julebukken når de må ut og tisse. Denne julevetten er stygg, kan stange, og holder til ute i mørket et sted.

Vann til vin

Om kvelden henges et klede for vinduet, som i en sørgestue, for at trollene ikke skal kunne se lyset og komme inn i huset.

På slaget 12 blir alle elver, bekker og brønner til vin, på samme måte som da Jesus gjorde vann til vin i bryllupet i Kanaan. Ingen ser det med egne øyne, for det er farlig å sjekke.

Samtidig minnes dyrene den første julenatt. Kveget reiser seg på båsen, vender hodet mot øst, nikker tre ganger og ber. Hanen galer fra vaglen gjennom hele natta. Dyrene får også evnen til å snakke, og sier mange forunderlige ting.

Julevake

Julenatta blir feiret i stua med lesing og nattsang. Dersom det blir slutt på sangen og lesinga, blir julesveinene straks urolige, og kommer frem fra sine gjemmesteder bak skorsteinen og på mørkeloftet for å gjøre skade.

På bordet står talglysene som er støpt spesielt til jula. Disse er store, nesten som alterlys, og ett eller flere må alltid stå på bordet og brenne hele natta. Lysene er hellige, og ingen må røre dem eller ta varme av dem. Hele natta sitter noen og passer på at de ikke slokner.

Ut fra flammen kan man si mye om skjebne og livslengde. Brenner flammen rent og klart, spår det et nytt leveår for hele huslyden. Brenner den stygt og svakt, varlser det dødsfall og sykdom. Bøyer veken seg er det feigt folk i huset.

Felles seng på stuegulvet

Denne natta er det ikke trygt for folk å gå hver til sin seng. Derfor bærer de isteden inn halm fra låven, og lager en felles flatseng på stuegolvet for hele huslyden.

Tjenerne og den voksne ungdommen, som ellers pleier å ligge i fjøset om vinteren, får komme inn og dele nattleie med husbondsfolket, barna og legdekallen.

Alle ligger fullt påkledd, kvinner og menn hver for seg, med ungene imellom. Hele natta sitter noen i halmen og våker med lysene tent mens de andre sover, på vakt mot onde vesener som kjemper om herredømme på garden. Slik er familien beskyttet, og de døde som er på besøk har nok av tomme senger å sove i.