Labbeleste lusket rundt husene hos folk i Gudbrandsdalen på lille julaften. Han ligner på mange andre skikkelser folk før kunne få på besøk av rundt juletider i Norge før.  (Foto: Ole Jonny Bekkemellem)
Labbeleste lusket rundt husene hos folk i Gudbrandsdalen på lille julaften. Han ligner på mange andre skikkelser folk før kunne få på besøk av rundt juletider i Norge før. (Foto: Ole Jonny Bekkemellem)

Juletida var opprinnelig superskummel

I dag handler jula bare om å ha det koselig. Før i tiden var dette den skumleste tida på året. 

Publisert

Mørket som ligger over oss her i Norden på denne tiden av året har nok inspirert til mange av de skumleste sidene ved julefeiringen, tror Ida Tolgensbakk.

Forskeren som i dag er ansatt ved Høgskolen i Oslo og Akershus, har tidligere jobbet i Norsk etnologisk gransking (NEG). Dette er et arkiv ved Norsk Folkemuseum. Siden 1946 har de sendt spørreundersøkelser om norsk kulturhistorie til folk i hele Norge.

Førstekonservator og prosjektleder ved Norsk Folkemuseum, Audun Kjus forteller at jul og alt som skjer i tida rundt høytiden har vært et stadig tilbakevendende tema i disse undersøkelsene.

Labbeleste - en konstant trussel i jula

Takket være historiene som har kommet inn fra privatpersoner fra hele Norge vet vi mye om hvordan folk i Norge har feiret jul opp gjennom tidene og hvordan skikkene har endret seg.

Arkivet blir brukt både av forskere og privatpersoner.

Da Tolgensbakk jobbet i arkivet fikk hun inn en forespørsel fra Ole Jonny Bekkemellem.

Han fortalte om en skapning som han husket fra sine barndoms jul i Gudbrandsdalen. Da var en grå, fattigslig mann som de voksne kalte for Labbeleste.

Å skremme unger med julebukken eller andre skumle skikkelser som kunne luske rundt husene rundt juletider, var en del av pedagogikken i Norge før. (Foto: Ole Jonny Bekkemellem)
Å skremme unger med julebukken eller andre skumle skikkelser som kunne luske rundt husene rundt juletider, var en del av pedagogikken i Norge før. (Foto: Ole Jonny Bekkemellem)

Navnet kom av at han hadde så dårlige sko at han hadde tredd sokkene, eller labbene utenpå. Han var en konstant trussel i en ellers sorgløs tilværelse, forteller Bekkemellem om. 

Labbeleste gikk og lusket rundt husene på lille julaften.

«Da jeg var barn, så var jeg redd ‘n» skrev Bekkemellem til Tolgensbakk.

Ligner på andre som kom i jula

Bekkemellem lurte på om det fantes historier om Labbeleste i arkivet til Norsk Folkemuseum.

Tolgensbakk lette, men fant ham ikke igjen der. Men under letingen ble hun så interessert i skikken at hun gikk til andre kilder. Labbeleste fantes ingen andre steder, men derimot finnes skikker som likner.

I Nord-Norge finner hun for eksempel Jul-Anders, som også kom på døra før jul. Han gikk fra hus til hus, skummelt utkledd i filler og dyrehuder.

Kunne ta med seg ungene

– Likheten mellom disse skikkene jeg finner er at de handler om tiggere som kommer på døra om kvelden før jul. De er oftest utkledd. Når de banker på døra, må du ha noe å varte opp med. Hvis du ikke har noe å gi, kan det få negative konsekvenser.

Jul-Anders skremmer for eksempel med at han tar med seg ungene i huset om han ikke får en matbit. 

– Du må derfor være ferdig med julebaksten og juleforberedelsene, sånn at du har noe å gi ham når han kommer.

Sånn sett fungerte kanskje disse skikkelsene som et slags arbeidstilsyn før jul, mener Tolgensbakk.

Det er mye som minner om Labbeleste i julebukk-skikken, mener hun.

Julebukken var langt fra en koselig fireåring

De fleste kjenner til julebukken gjennom Alf Prøysens hyggelige julesang.

«En skulle vøri fire år i romjul’n og kjint ei jinte som var nesten fem, og begge skulle kledd seg ut med masker og kømmi julbokk tel et bæssmorhem».

Men det var opprinnelig ikke bare koselig med julebukken. At det er barn som går rundt på dørene til folk i all sin uskyld, er ganske nytt. Selv om mange mener at julebukk-tradisjonen nå er i ferd med å dø ut. 

Audun Kjus forteller at det er mange historier om julebukker i arkivet. De kommer fra mange steder i landet.

– Det var oftest ungdommer som kom på døra og tigget. De var ofte påvirket av alkohol og skummelt utkledd.

Noen var fryktelig skumle. En historie handler om en julebukk som hadde hulet ut hodet til en ku og tredd det over hodet. En annen gikk julebukk med et geitehode og skinnfell. En annen historie forteller om en som hadde på seg et skjegg lagd av en død bueorm, forteller Kjus.

Å skremme unger var en del av pedagogikken

Dagens foreldre skremmer vanligvis ikke ungene sine med noe som helst. Blir poden litt redd for julenissen, er foreldrene raskt ute og forteller at det bare er onkel Jan som har kledd seg ut.

Men opp til et punkt i historien skremte man ungene både ofte og gjerne, mener Kjus.

– Det å skremme unger var nok en del av det pedagogiske programmet. Hvis ungene ikke ville vaske seg til jul, ble de truet med at julebukken kom og tok dem med seg, forteller han.

En rød tråd til nissen

Deling av overskudd, tigging og gavegiving kan kanskje ses på som ulike versjoner av samme skikk opp gjennom den norske julehistorien, mener Tolgensbakk.

Hun mener det også går en rød tråd fra alle julas tiggende skikkelser til vår gavmilde nisse. Det var jo faktisk vanlig å gi julenissen mat og drikke i mange områder i Norge.

– I dag er nissen en god blanding av en internasjonal gavegiver og en nordisk husnisse, sier hun.

I 1953 spurte Norsk etnologisk gransking om hvordan folk først fikk kjennskap til julenissen og hvordan han har fått innpass i norsk julefeiring. De har også senere spurt folk om julebukk-tradisjonen.

I historiene finner de en tråd mellom julebukken og julenissen. 

– Folk forteller at de først så julenissen på postkort rundt 1920-tallet. I mellomkrigstida dukker det opp julenissemasker i butikkene. Da ser det ut som om nissemasker blitt tatt i bruk av dem som går julebukk for at folk ikke skulle kjenne dem igjen, forteller Kjus.

Ny minnebank

Spørsmål om julenissen var et av de første samtidsorienterte tema som NEG har spurt folk om, forteller Kjus.

– Da spørreskjemaene først ble sendt ut, var det for å samle erfaringer og kunnskap fra det eldre jordbrukssamfunnet. Det handlet først og fremst om arbeidsliv, husstell, skikk og bruk. Etter hvert ble spørsmålene mer orientert mot samtiden.

Da arkivet startet opp, hadde de som jobbet der knyttet til seg et korps med frivillige over hele Norge. De ble bedt om å skrive historier om et bestemt tema.

I dag begynner disse menneskene å bli gamle. Nå forsøker NEG å få flere til å delta med historier.

Noe av arkivet er elektronisk og det søkes nå om penger for å få mer av papirarkivet digitalisert og tilgjengeliggjort for forskere, lokalhistorikere og andre interesserte.

Alle kan delta

På det nye nettstedet minner.no kan privatpersoner selv legge inn erfaringer, kunnskaper og minner. Disse vil bli lagret i fremtiden i en felles minnebank.

Akkurat nå har NEG en pågående undersøkelse om hytteliv. På minner.no er det enkelt å legge inn egne historier eller lese hva andre skriver.

– Jo flere som deltar med fortelleringer, foto og film, jo rikere blir arkivet. Det er bare å melde seg på, oppfordrer Kjus.

– Det er lett å tro at mye blir tatt vare på av kulturhistorien vår. Men dessverre er mange av våre tradisjoner så selvfølgelige for oss at vi glemmer dokumentere dem.

Her kan du høre podcasten vår om hvor julen kommer fra:

Bruker du en iPhone, kan du abonnere i Apple Podcasts ved å trykke på denne lenken.

Med en Android-telefon kan du søke etter «Spør en forsker» i den podcast-appen du liker best.