Uttak av torv fra myrene våre er uten tvil et svært destruktivt inngrep i sårbar natur som vi har lite igjen av og er et viktig bidrag til klimagassutslipp. Torv er på den annen side en viktig naturressurs og brukt i produkter hvor det ikke er lett å finne erstatning for torva. I år skal framtida til torvindustrien i Norge avgjøres.

Blir det fortsatt drift eller en utfasing av industrien? Store økonomiske og miljømessige verdier står på spill.

I januar kom Miljødirektoratet med en konsekvensutredning for en eventuell utfasing av uttak og bruk av torv, hvor konsekvenser for fortsatt drift eller opphør blir drøfta. Vi ved NTNU Vitenskapsmuseet har i denne prosessen vært involvert for å vurdere hvilke effekter torvuttak har på naturmangfold og andre viktige økosystemtjenester, og hva en utfasing vil ha å si for myrene våre.

Kanskje er det på tide å oppsummere og runde av historien til torvuttak i Norge.

Den allsidige myra

Myrene i Norge har vært en viktig naturressurs i lang tid. De har vært viktige for høsting av ulike bær, gras, og kanskje viktigst av alt, for uttak av torv. Torv er det organiske materialet som ei myr består av, og det har historisk vært brukt til mange ulike formål: takdekking, isolering, antiseptisk og absorberende materiale, jordforbedring, og ikke minst brensel.

Det er som brensel torv er mest brukt verden over. I dag høstes torv i Norge mest for at det skal brukes til jordforbedring. Hagejorda du kjøper på hagesenteret består ofte av over 90 prosent torv med en dæsj gjødsel.

Torv til brensel

Torv har vært brukt til brensel i Norge i over 1000 år, kanskje helt tilbake til jernalderen. Spesielt har torv vært viktig som brensel i områder med lite trær, for eksempel langs kysten og på øyer, men også i innlandet har torv vært brukt til dette. I kyststrøkene blei mange områder tidlig avskoga, og skogen vokste ikke lett tilbake i det værharde klimaet. «Brenntorv» blei da svært viktig. Store områder har blitt påvirka, og det finnes historiske spor etter torvuttak i svært mange myrer landet rundt. Noen steder har myrene blitt gravd ut helt og er i dag borte. Torvuttak blei industrialisert på starten av 1900-tallet med en intensivering av uttak via egne torvstrøfabrikker. Dette har utviklet seg videre til en moderne industri, men med mindre omfang i Norge enn i våre naboland.

Torva blei etter hvert mindre og mindre viktig som brensel, med unntak av perioder under første og andre verdenskrig, og blei heller tatt i bruk til strø og jordbearbeidingsprodukter, slik vi kjenner det i dag.

Torvstikk og vakuumhøsting

Tradisjonelle torvuttak foregikk ved å ta ut det som kalles «torvstikk». Det tilsvarer smale striper med torv tatt ut i en dybde av ett stikk med en spade, tilsvarende ca. en halvmeter ned i myra. I et område ble det gjerne tatt ut flere striper og flere stikk, helt ned til mineraljorda under, om man var ivrig nok. Torvstikking er en praksis som har vært opprettholdt helt til utpå 70-tallet, selv etter at mer industrielle metoder var innført.

Industrielt torvuttak i Norge benytter i dag ulike metoder for høsting av torv, men «vakuumhøsting» er kanskje den mest vanlige. Dette innebærer at grøfter legges med fast avstand og overflata harves («freses») jevn. Kun noen få millimeter av overflatetorva tørkes og høstes av gangen med såkalte «vakuumhøstere», og ei myr kan være i produksjon i opptil 30-70 år, avhengig av dybden og størrelsen på myra.

Ei ødelagt myr

Både tradisjonell og moderne metode for torvuttak er en hard prosess for ei myr. Spesielt industrielle torvuttak innebærer store inngrep. Vegetasjonen og toppmassene fjernes lag for lag, og myra blir som oftest gjennomgrøfta for å senke vannstanden og tørke ut torva. Høy vannstand er alfa og omega for livet på ei myr. Uten vann, ingen myr. Resultatet av torvuttak er en gold og bar torvørken, hvor lite kan gro. Er ei hel myr påbegynt som torvmyr kan man i realiteten avskrive denne som et fungerende økosystem og et livsmiljø for slike myrers typiske arter, i alle fall mens torvuttaket pågår.

Myr = karbonlagring

I tillegg til å være en ressurs for oss mennesker i form av høstbare produkter, gir myra oss også andre viktige naturgoder. Dette inkluderer for eksempel karbonopptak og karbonlagring i form av torvmasser, vannrensing og vannlagring, og levested for en hel del arter. De artene som virkelig dominerer på norske myrer er torvmosene. De er alene ansvarlige for ca. 50% av alt det organiske karbonet som er lagra i myr.

De kalles ofte økosystem-ingeniører, fordi de skaper et miljø rundt seg som er perfekt for seg selv og samtidig svært vanskelig for andre planter. Dette miljøet har svært lav pH og høy vannstand, noe som gjør at planterester og annet vanskelig brytes ned og lagres nedover i den gamle torva. Disse ikke-nedbrutte planterestene er det som utgjør det vi kaller torv, og er også karbonlageret i ei myr. Ei norsk myrs torvlager vokser i høyden med mellom 0,5 til 1 millimeter i året, så det har tatt veldig lang tid å bygge opp myrer på 5-7 meters dybde. Torvuttakene innebærer at store mengder karbon som i lang tid har vært lagra i myra i form av torv på kort tid blir frigjort til atmosfæren, og blir en del av problemet med økte klimagassutslipp. Hele ti prosent av Norges årlige utslipp av klimagasser regnes å komme fra grøfta og ødelagte myrer.

Hva skjer så etterpå?

De myrene som er i bruk i dag, men der deler av myras overflate fortsatt er intakt, vil kanskje ha et potensial for restaurering til et fungerende myr-økosystem. Også i de myrene hvor det har vært tatt ut torv over hele kan det være potensial for restaurering, om det ikke er tatt torv helt ned til mineraljorda. Om grøfter blir tetta og vannstanden igjen blir høy, vil over tid myras vegetasjon som oftest komme tilbake og myras funksjoner som for eksempel vannlagring og karbonopptak vil gjenopptas.

Myra vil likevel aldri bli den samme, i alle fall ikke på de nærmeste 3-4000 år, til torvmosene igjen har klart å bygge opp et nytt torvlager.

Næring og natur – konflikt med konsekvenser

Vi i Norge har i europeisk sammenheng spesielt stor variasjon i myrnaturen vår. Vi har alt fra bakkemyrer med mye næringstilsig og grunn torv, til djupe høgmyrer som får all sin næring fra nedbøren. Det er de sistnevnte som blir sterkest ramma av industrielle torvuttak, da djup torv er en forutsetning for lønnsomhet. I Rødlista for Naturtyper fra 2011 er høgmyr lista som VU - sårbar.

En tredjedel av torvuttakene i Norge er på registrerte høgmyrer. Andelen er antakelig høyere, men mange av myrene er i dag så påvirka at de ikke lenger er mulige å klassifisere, og vi mangler ofte historisk kunnskap om myrtypen før uttak. Torvindustrien i Norge er liten sammenligna med våre naboland, men presset ligger i stor grad på en myrtype vi har lite igjen av.

Høgmyrer er allerede en sjelden myrtype i Norge, og mange høgmyrer har forsvunnet som en følge av torvuttak, oppdyrking og nedbygging. Total utbredelse av høgmyr i Norge er anslått til noe over 150 kvadratkilometer, og dette inkluderer ALLE lokaliteter, inkludert de sterkt påvirka.

Det er få myrer som i dag står uberørte. Av de 20 største høgmyrene på Østlandet, er 10 torvuttak. Kun seks av de resterende myrene har brorparten av arealet uberørt av inngrep. Vi har ikke råd til å miste flere. Et opphør i torvuttak vil si å lette presset på de gjenværende myrene.