Musikken i podcasten: Illuminations og Squinting At The Sun av Lee Rosevere, Creative Commons Attributions NonCommercial 3.0 International Licence.

Transkript av intervjuet

De er små, de kravler og kryper med seks bein, du kan komme til å knuse mange hundre av dem under skoene på en søndagstur i skogen, de kan ikke tenke, men oppfører seg likevel rasjonelt og danner store samfunn, diktere har brukt dem som bilder på mennesker, og likevel er de helt forskjellige fra oss.

Torstein Kvamme fra Norsk Institutt for skog og landskap har brukt flere år av livet sitt enn noen annen nordmann på å studere dem. Når han forteller, blir det raskt klart at maur og maur er veldig mange sider av samme sak, at mylderet av arter også gir mange måter å løse livets store, ørsmå utfordringer på, for eksempel hvordan du bygger et nytt maursamfunn.

Når det gjelder hvordan maurtuene blir etablert, så er det noen hovedmåter å gjøre det på.

Og den ene, og kanskje viktigste blant tuebyggerne, det er at de nye dronningene bruker andre samfunn, andre arters samfunn til å etablere nye kolonier.

De starter ikke for seg sjøl med seks bare bein?

Nei, det er ikke det vanligste mønsteret. Men det de gjør, da, er at de nye dronningene etter befruktning vil komme inn i en annen arts samfunn, og så vil de da gradvis overta dette ved egglegging, og kanskje også i noen tilfelle at dronninga blir drept av den nye dronninga.

Og så vil det da stadig bli flere av den nye arten, som  da gradvis vil ta over hele samfunnet.

Rein imperialisme?

Dette er imperialisme. Så har du den andre veldig vanlige tingen, og det gjelder særlig disse artene som har mange tuesystemer, altså superkolonier, det er at det er en utvandring, altså en knoppskyting, hvor en dronning og en del arbeidere vil etablere seg på nytt.

Det blir litt som diligencer i Ville Vesten?

Ja, det blir litt som utvandrere. Og så har du selvfølgelig at hele tuer kan anlegges ved at kolonien flytter, altså på grunn av sykdom og forstyrrelser og sånne ting, som gjør at det blir litt utrivelig å være der de er. Da kan de flytte.

Folkevandring?

Hele folkevandringen. Og så har du det siste når det gjelder disse tuebyggerne, det er at hos noen arter, så kan nye forplanta dronninger faktisk greie å starte egne kolonier.

Slik klarer de kulda

Overvintringen må jo være vanskelig for maurene. Der ligger de under jorda, og det er frost. Hvordan klarer de seg?

Ja, de har forskjellig strategi for å overvintre. For det første, så er det jo mange arter som prøver å overvintre på steder hvor de får dempa kulden.

En lun plett?

En lun plett, ja, eller forhåpentligvis også nesten frostfritt. Og det andre, det er at noen arter kan øke glyserolinnholdet, altså frostvæske, i kroppsvæska, sånn at iskrystallene ikke sprenger cellene. Og det er klart at dette har ganske mye å si, for det er stor forskjell på artene når det gjelder hvor mye kulde de tåler, og det gir seg jo et direkte utslag i at når du kommer opp i fjella, eller nordover, som på mange måter er to sider av det samme, så ramler artsantallet vesentlig.

Da er det bare de mest kuldetolerante som tåler å være der?

Da er det bare de mest kuldetolerante som vil være der. Og når du kommer opp på nordkysten av Finnmark, så er det jo bare noen få arter, ikke sant, og det er jo de barskeste artene.

Men det kan også gi seg noen andre, interessante utslag. Altså, det fins jo en eitermaur, en som heter Myrmica scabrinodis, som faktisk tåler å fryse inn i is, og det er klart at da går jo alle livsprosessene på et minimum, eller kanskje nesten stopper opp, fordi de får jo ikke noe særlig oksygen, for eksempel. Og da, når isen smelter og temperaturen kommer opp igjen, så vil de kunne bevege seg igjen. Så det er jo ganske tøffe krabater.

Og for en god del arter så kan det godt tenkes at det er varmemengden, eller sommertemperaturen, som begrenser artene.

Kan det rett og slett bli for varmt for dem? Hva skjer da?

Nei, jeg tror ikke at disse artene får det for varmt, men hvis sommertemperaturen er begrensende, så er de da avhengige av å finne steder som har godt klima, og det er klart at vi har jo en fordel i Norge, med disse nord-sørgående – bortimot – dalene, hvor i hvert fall den soleksponerte sida blir enorme varmefangere. Og det gjør at vi en del steder i Norge har – ja, ikke bare maur, men også andre insekter, langt nord, på steder der de egentlig ikke skal være, for det er for langt nord.

Så de blir reddet av terrenget, rett og slett?

Rett og slett. De får hjelp av dette her. Og det skiller oss for en stor del fra, la oss si, svenske forhold, og til en viss grad også fra finske, som ikke har noe særlig topografi i forhold til oss.

Nei, flatere og .. ?

Flatere.  

Damer som jobber, og menn som forbruksvare

Maursamfunnet er jo et mangfoldig samfunn med forskjellige typer maur, som har forskjellige roller. Fortell litt om det!

Ja, i utgangspunktet så er jo maur akkurat som bier og veps delt i tre hovedkaster, altså dronningene, arbeiderne og hannene. Hannene har jo bare en oppgave – ferdig med dem.

Det er å befrukte dronningen?

Det er å befrukte. Og det er jo en egenart til ved hannene, eller dronene, som det heter hos bier, som skiller dem fra dronninger og arbeidere. Altså, de er haploide. De har bare et halvt kromosomsett i forhold til arbeiderne og dronningene, som er diploide, og som da har dobbelt kromosomsett.

Så de er på sett og vis en slags sædceller på seks bein?

Det er de absolutt.  De slipper å gjennomgå denne reduksjonsdelinga når de produserer sperm.

Så de er vandrende kjønnsceller, rett og slett?

Det er de. (Ler) Og de er faktisk ikke så mye mer enn kjønnsorganer heller. Det vil si, de er noe mer, men det er en viktig del, fordi det er jo den funksjonen de har.

Så har du arbeiderne og dronningene, og de er i utgangspunktet like, altså de har like mange kromosomer, men det er først og fremst ved yngelpleie, altså fôring, hvor mye rom de får, som bestemmer om det blir dronninger eller arbeidere.

Og så er det da – dronningene er dronninger – og arbeiderne, de kan ha en viss grad av spesialisering. Det mest ekstreme er jo disse kjempestore soldatkastene som finnes hos en del tropiske maur. Det finnes jo maur hos oss som også har en slags – hva skal vi si for noe – soldatfunksjon, og som er større og kraftigere enn de andre, så du har et spekter, og da har de gjerne mye bredere hoder, og kanskje ser litt mere barske og krigerske ut, altså mere soldatmessige.

Og så har du den andre ytterligheten, altså minorarbeidere, som kanskje først og fremst holder til inne i tua, og som driver med yngelpleie og sånne ting.

Men begge gruppene, både soldatene og yngelpleierne, det er damer?

Det er damer. Så samfunnene er – altså maurtuer er jo i alt det vesentlige damer, og i lange perioder vil det jo være damer, hvis ikke det er hanner der. Så det er definitivt damesamfunn, altså.

Og så har disse her forskjellige oppgaver, og noen ganger så endrer disse oppgavene seg gjennom livet, altså at de yngste arbeiderne, de nyeste arbeiderne vil kanskje fortrinnsvis jobbe inne, og så etter hvert så får de andre oppgaver, og jobber også ute.

Og så har man jo en del sånne – hva skal man si for noe – nesten sånne freaks, altså sånne avarter eller abnorme individer. Det finnes jo faktisk arbeidere som utvikler vinger uten at de kan ha dronningfunksjon og legge egg.

Og samtidig så er det hos noen arter ikke så uvanlig å finne sånne mellomformer mellom dronninger og arbeidere, som faktisk til en viss grad kan legge egg.

Har de noen funksjon? Tror du disse her snåle maurene har noen funksjon?

Nei, jeg tror egentlig ikke det, altså. Jeg tror nærmest de er det man i gamle dager kalte for misfostre.

Men de klarer seg likevel?

Ja, de blir nok ikke så gamle, men generelt sett så blir jo ikke arbeiderne særlig gamle da, så .. Men jeg tror egentlig ikke de har noen spesiell funksjon. Men du kan si at hvis de greier å formere seg, at de kan ha en begrenset egglegging, så kan man jo kanskje tenke seg at det kan være et evolusjonært  steg i retning av en ny art på en eller annen måte.

De er litt sånne evolusjonære eksperimentmaur, kanskje?

Ja, og jeg tror jo det er på en måte det som skjer, da. Altså, alle disse artene, det dukker jo opp unormale individer, mutasjoner og så videre, og så videre, og hvis noen av disse her greier å føre genene sine videre, så kan jo det være – Altså, det foregår jo en utvikling, ikke sant.

Maurspråket

Maur snakker jo også sammen. Hvordan gjør de det?

Ja, de gjør det i alle fall ikke ved at de har så høye og sonore stemmer, det tror jeg vi kan si med en gang. Det er beregna at kanskje sytti prosent av kommunikasjonen foregår ved hjelp av kjemisk kommunikasjon, altså for eksempel feromoner.

Forklar hva feromoner er!

Altså, feromoner er bestemte kjemiske duftstoffer som gjør at du får en spesiell reaksjon hos mottakeren. Og det finnes mange, mange forskjellige, du har kjønnsferomoner, altså som virker tiltrekkende på det annet kjønn.  Du har aggresjonsferomoner, som pisker opp stemningen, at folk på en måte får en slags sånn raserifunksjon, du har aggregasjonsferomoner, som bidrar til at de samler seg. Og det mest kjente bruken av det har jo vært i forbindelse med barkbillefellene. Når en barkbille angriper et tre, så sender de ut aggresjonsferomoner, også strømmer de andre på.

Og så har du jo da «tracking pheromones», stiferomoner, kan du kanskje kalle det.  Det gir seg utslag i at speidere eller pionerer farter rundt i terrenget for å finne mat. Og finner de en matkilde, så vil de da dra tilbake til kolonien, og prøve å kommunisere dette på en eller annen måte. Og det de da også gjør, er at de også da avsetter duftspor der hvor de går, altså stiferomoner.

Og det er klart at dess flere maur som farter langs en sånn rute hvis det er veldig mye mat, dess sterkere blir jo det signalet, sånn at det på en måte bidrar til at tilstrømmingen til det matfatet vil akselerere.

Og det er også for så vidt sånne avsatte feromoner som er grunnlaget for disse gamle veiene, altså, det er jo derfor de følger disse veiene, for de har disse duftspora som de følger.

Hvor mange forskjellige beskjeder – det må jo bli litt sånne grove meldinger dette her, det er ikke fin poesi du kan sende med feromoner?

Nei, det tror jeg ikke, men de har nok sannsynligvis et ganske stort register som de kan kommunisere på. Altså, en av de mest kjente studiene er jo dette med bienes dans. Fordi at i tillegg til kjemisk kommunikasjon, så er det jo bevegelse, berøring, sånne ting. Og det er nok til en viss grad også øyne, fordi det er jo en del arter som ikke er maur som prøver å etterligne utseendet på maur for å kunne få en eller annen fordel av det.

Vi var så vidt inne på dette med utseende og bevegelser. Har de ikke noen sånne trampebevegelser også, med beina?

Jo, noen arter har nok det. Men jeg tror nok kanskje at sånn som dette med bruk av følehorn, vil være … berøringer, vil være veldig viktig.

Akkurat … Så de har følehornspråk, de …

Ja, de vil berøre hverandre.

Er det veldig mange beskjeder de kan gi der?

Ja, det kan jeg egentlig ikke svare på, men det er klart at på følehorna så sitter jo ofte også kjemoreseptorer, altså de som tar imot duftsignalene, altså, luktesans, på en måte, og det er nok klart at det er nok også en veldig viktig del av kommunikasjonen, da, også direkte, på kort avstand.

Alle disse forskjellige måtene å snakke på, med luktstoffer, med berøring, med utseende, det må jo bli et ganske komplekst språk som de kan si veldig mye forskjellig (med). Er det noen som har kartlagt hele maurspråket, hvor mangfoldig det er?

Nei, det er ikke kartlagt, men det viser at mange av disse samfunna kan ha veldig kompliserte funksjoner, og det kan også kanskje være noe som knytter seg til at maur faktisk kan ha en viss grad av problemløsning. Altså, jeg tror ikke maur er superintelligente, men det er studert og vist at de kan ha en viss evne til problemløsning, altså.

Så grupper av maur kan oppføre seg som et samlet individ med en viss intelligens?

Ja, det er jo en masse individer som på en eller annen måte er koordinert, og det er jo rimelig å tro at kjemisk kommunikasjon er en viktig del av det grunnlaget.

Nesten på samme måte som når hjernecellene våre i hjernen vår kommuniserer med kjemiske stoffer, da?

Ja, der er det sikkert mye elektriske impulser og sånne ting også, så jeg vet ikke om det direkte er en god sammenligning, men det er i alle fall en måte å få en koordinering på, altså en samhandling i en eller annen form.

Den selvoppofrende mauren

I et maursamfunn kan vi si at det finnes solidaritet i den forstand at en maur kan ofre seg for en annen – men er maurene edle?

Nei, altså – jeg har jo litt problemer med – Nå menneskeliggjør vi mauren veldig, vi prøver å tillegge dem en masse følelser, og jeg er jo ikke overbevist om at maur har et rikt følelsesliv. Og det er helt riktig at det virker som om individet er nesten verdiløst utover det å skulle tjene samfunnet. For det er sånn at det virker som om de ikke har – jeg vil nesten si dødsangst. Altså, de ofrer seg fort vekk, de stopper ikke og stikker av hvis de kommer i en krig, for eksempel.

Men jeg tror jo ikke dette alltid er bevisste handlinger. Så dette her må være en eller annen form for preging, biologisk preging, kanskje via en lang evolusjonær prosess.

Kan du ikke gi noen eksempler på hvordan maur ofrer seg?

Jo, altså, det finnes jo blant tropiske maur, så er det ikke så uvanlig at man har – at visse arter har – hva skal jeg si for noe – kjente sykdommer, som kanskje kommer i form av for eksempel parasittiske sopper.

Og med en gang disse syke individene blir oppdaga, så blir de kasta ut av tua, og da vil det kanskje være en annen maur som bærer dem ut og dropper dem bort fra tua. Og da vil det ofte være sånn at den mauren som bærer disse bort, heller ikke kommer tilbake igjen.

Så er jo da spørsmålet: Blir den holdt unna, eller ofrer den seg, på en måte? Det er jo veldig vanskelig å si, men det er i hvert fall veldig klare funksjoner, og det er jo veldig rasjonelle funksjoner, noe som jeg tror er veldig viktig i dyreriket, for det er ikke snakk om så veldig mye intelligens og følelser her, tror jeg altså.

Maurkrig

Maur kan jo også være krigerske, og det kan vel også våre hjemlige tuemaur være? Har du noen eksempler på hvordan de går til krig?

Ja, altså, det er jo mange som har sett det de kaller for sånne maurkriger, altså hvor to samfunn eller to arter har en eller annen form for krig.

Jeg tror at vi i utgangspunktet kan tenke oss at krig i denne sammenhengen her, det er et spørsmål om konkurranse, dominans, rett til et territorium, rett til naturressurser.

For jeg tror det ligger i de fleste artene at har de muligheten til det, så vil de ekspandere.

Hvordan ser en sånn krig ut? Hvordan kan jeg se det når jeg går i skogen?

Ja, det er ikke så veldig lett å se i skogen, men du kan se det av og til, hvis – særlig på litt åpne områder, altså, som det ikke er for mye vegetasjon, så kan du se de rett og slett har slag, altså, hvor de river hverandre i filler.

Har du sett det?

Jeg har sett det en gang. (Hvordan så …) Og det kan foregå i lang tid, altså.

Var det et uhyggelig syn?

Nei, jeg vet ikke om jeg vil bruke uhyggelig, men det er jo ikke noe kjære mor her, altså, det er en krig uten nåde, altså.

Og det samme gjelder jo – En del maur kan jo også ha raid for å raide andre arter og bruke som slaver. Og det er de som på en måte ikke er i den tilstanden at de er interessante å ta med seg, de blir jo ofte bare avliva, og de andre blir bare tatt med, så her er det jo ikke noe kjære mor, altså.

Men det kan altså skje mellom forskjellige arter, men også – la oss nå si, to tuer tett i tett, altså samme art som plutselig finner ut at de er uvenner?

Ja. Og dette her har også blitt brukt i det – for å bruke som en slags test, på om de tilhører det samme, hva skal vi si for noe, samfunnet. For hvis man tar maur fra en tue, og så legger over i nabotua, det er mange som har prøvd det for å starte – for å se om de kriger, så vil de veldig ofte ikke begynne å krige, for de to tuene kan tilhøre det samme samfunnet.

De er i allianse, ja …

Og da har man jo duft- og bevegelseskommunikasjon som gjør at de på en måte gjenkjenner andre individer fra den samme - fra det samme samfunnet.

Men det kan jo også bli borgerkrig, kan det ikke det, innad i et samfunn?

Nei det – Altså, borgerkrig i vår forstand, det har jeg ikke så veldig mye tro på, men det er klart at det finnes jo noen arter, særlig de artene som bare har én dronning, hvor det vil være en konkurranse mellom hvem som skal være dronning, altså som på en måte er eggleggende.

Men da er det ikke sånn at hele samfunnet slutter opp og heier på den ene dronningen i forhold til den andre, eller noe sånt?

Nei, det tror jeg ikke. Men det finnes jo eksempler på at – altså dronningmord er ikke noe ukjent hos maur. Og det kan være både på artsnivå og – hva skal jeg si – på tuenivå.

Hvem er det da som dreper dronningen? Er det en annen dronning, eller er det arbeidermaur, eller …?

Det fins jo ofte, hos noen arter, altså de som er sosiale parasitter, at de nye, befrukta dronningene trenger seg inn i et samfunn og avliver den dronninga som er eggprodusenten.

Og det vil ofte være lettest hvis det er et samfunn med en dronning. Altså ikke en med mange dronninger.

Blir litt som et sjakkspill.

Ja, det gjør det, altså.

Altså, ikke sjakk matt og kongen er død, men dronningen er død?

Men det er klart at i en – hva skal jeg si for noe – i en intern strid om hvem som skal legge egg og hvem som skal være dronninga, så vil jo den ene dronninga ofte bli fjerna, da. Og hvis da en dronning blir for gammal til å legge egg, det hender også, så vil den dronninga ofte bli fjerna, og da vil arbeiderne være involvert.

Og det er faktisk studert og vist hos enkelte arter. Ikke hos de store tuebyggerne, så vidt jeg vet, men hos andre arter er dette kjent.

En slags coup d´etat, statskupp, nesten?

Ja, det er jo for så vidt det.

Supertuer

En maurtue er jo en koloni av millioner av maur, vel egentlig …

Nei, det er ikke så vanlig at en vanlig enkelttue inneholder mange millioner.

Hvor mye inneholder den, omtrent?

Nei, altså, av de artene som vi har, en sånn tue vil kanskje ha tre- fire hundre tusen arbeidere og flere dronninger.

Det er de største tuene?

Ja, men det er ikke alltid en funksjon mellom størrelse og antall individer. Ofte så vil de store, gamle tuene kanskje ha færre individer i forhold til størrelsen på tuene enn små.

Det er deler av tua som er fraflytta, rett og slett?

Eller at de kanskje ikke holder til der. Men så må du skille mellom, da, antall maur i enkelttuer og antall maur i en superkoloni, eller et storsamfunn.

For det blir da flere tuer som danner en stor enhet?

Ja, og der er det jo kjent at noen arter kan ha storsamfunn eller supersamfunn med flere tusen tuer involvert, og det aller mest kjente er jo den japanske Formica yessensis, som på Hokkaido har, det er beregna at det storsamfunnet har over 300 millioner arbeidere.

Hvor stort område kan et sånt supersamfunn …?

Ja, det er flere kvadratkilometer.

Hvordan klarer de å holde sammen? For de må vel på en eller annen måte vite at de er i samme forbund?

Ja, da kommer vi jo inn på kommunikasjon, at de har nok for en stor del duftgjenkjenning når det gjelder hvilke som er frender og hvilke som kommer utenfra, altså som må holdes unna.

Men mange sånne menneskesamfunn, jeg tenker på Alexander den store, så lenge han levde, så klarte han å holde dette riket sammen, og så falt det fra hverandre når han døde. Jeg tenker sånn: I randsonene av et sånt gigantisk samfunn, vil ikke der noe av det bare falle fra, og ..

Det vil nok være enkelttuer som blir fraflytta eller ødelagt eller …

Eller knoppskyter seg til nye supersamfunn?

… men de kan jo etablere mange nye, og særlig hvis de dominerer et stort område, så er det mye lettere å holde … og mange individer, så er det mye lettere å holde andre individer unna, ikke sant.

Men de kan ikke dele seg – et storsamfunn – et sånt supersamfunn blir så stort at det deler seg i to nye supersamfunn og så …?

Ja … Jeg kan jo vanskelig svare nei på det, men jeg har jo ikke noe, hva skal jeg si for noe, særlig indikasjon på at det skjer, og jeg har heller ikke sett det dokumentert.

Det er stor stabilitet, altså, i disse …

Ja, det er det nok. Og jeg tror jo at et sånt supersamfunn, ideelt sett, kan jo faktisk eksistere uendelig.

For det må jo være en eller annen evolusjonær fordel med å slå seg sammen i sånne supertuer. Hva kan den fordelen være?

Ja, fordelen kan være at den arten mye lettere kan dominere et stort område og på en måte ha det som sitt revir.

Men er det sånn at maur, hadde jeg nær sagt, vandrer fra en tue til neste tue og så til neste? Er det mye kommunikasjon tuene imellom?

Ja de kan – i de storsamfunnene så kan de – arbeiderne – vandre fritt mellom tuene.

Så hvis det blir – hadde jeg nær sagt – Hvis en tue ligger sånn til at det blir dårlige kår der, så kan den flytte til neste tue, hvor det er bedre kår?

Ja, og de flytter delvis i forskjellige deler av sesonger, så kan de flytte mellom tuer, for det … Det er klart, ressurstilgangen kan være forskjellig på forskjellige steder.

Og det er jo også en fordel ved å dominere et stort område, at dette er jo i prinsippet stasjonære kolonier. De er ikke sånn som noen tropiske, som er nærmest nomadiske maur.  Her skal de holde til i et område, og det er klart at disse store samfunna vil kreve en relativt stabil mattilgang over lang tid.

Kan vi si at et supersamfunn – en supertuesamling – er en stor organisme?

Ja, det er jo det E.O.Wilson har sagt.

Hvem er det?

Det er den kanskje mest berømte maurforskeren i verden i dag, amerikaner. Han snakker om en superorganisme, altså hvor hele samfunnet på en måte opererer som en utvida organisme, kan du si.

Jeg vil ikke akkurat gå så langt som til å kalle det en dyreverdenens Gaia-teori, men det er klart, det er jo en form for samhandling i disse maursamfunnene, ellers ville de vel neppe vært samfunn.

Det er jo fristende da å trekke parallellene til Gaia, som du nevnte, at hele jorden er som en stor organisme, med menneskene også, for så vidt. Tror du vi kan gå for langt i disse sammenligningene mellom maur og mennesker og … ?

Absolutt.

Er det mange som gjør det?

Ja. Det er veldig vanlig at man tillegger mauren masse følelser, for eksempel. Mange snakker jo om maur som om de er så – på en måte – snille og intelligente og rasjonelle.

Og rasjonelle er de nok til en viss grad, fordi at de mest suksessfulle artene, jeg tror de har veldig rasjonelle handlingsmønstre, adferdsmønstre. De sløser ikke unyttig bort unyttig energi på å gjøre ting som ikke har en eller annen form for biologisk profitt.

For dette blir jo en interessant filosofisk diskusjon. De er rasjonelle, sier du, men for at noe skal ha ratio, så må det gjerne også ha intellekt. Hvor er intellektet?

Ja, men det kan nok godt tenkes at de kan ha en biologisk preging uten at handlingsmønsteret er så veldig bevisst.

Nei, det er ikke bevisst, men det er likevel rasjonelt. Hvor kommer den rasjonaliteten fra, hvis den ikke er bevisst?

Nei, det er vel sikkert et evolusjonært spørsmål det, altså, at de som tuller og tøyser for mye uten at det bidrar til å opprettholde arten, de vil jo på en måte bli borte.

Maurforskeren

Du som maurforsker, føler du noen gang at du har en slags sympati, eller vekker de menneskelige følelser i deg, eller er de mer som noen interessante forsøksobjekter som det ikke er så farlig om lever eller dør?

Nei, altså, jeg vet ikke om de vekker så mye følelser, at jeg blir trist på maurenes vegne, men jeg synes jo de er veldig interessante organismer å se på. Jeg kan jo bli veldig oppstemt hvis jeg ser noe interessant som jeg ikke har sett før, for eksempel, eller finner en ny art som jeg aldri har funnet før, og så videre.

Så det er klart at man blir jo veldig oppstemt.

Du må vel kunne være det mennesket i Norge som har gått til mauren og blitt vis?

Jeg har i hvert fall vært veldig mye hos mauren, og hvor vis man eventuelt er, det er det heldigvis ikke jeg som skal bedømme, da.

Men du har lært mye om maur?

Ja, det har jeg for så vidt gjort.

Du er vel den i Norge som kan mest om maur?

Nei, det finnes jo også andre som har drevet med maur og kan mye, så – Det har liksom ikke vært noe maurmesterskap, så det er litt vanskelig å vite. Men er jo kanskje den som har jobbet lengst med maur, det tror jeg er riktig å si.