Det er akkurat et år siden jeg skrev artikkelen «Måldommerne tar oftere feil i kaldt vær». Det var for så vidt ikke verdens viktigste nyhet, og jeg tror ikke det er så veldig mange som har lest den heller.

Likevel har det ikke gått en dag uten at jeg har tenkt på det jeg skrev. Eller rettere sagt, det jeg ikke skrev. For vi kommer borti mye rart når vi fordyper oss i vitenskapelige studier. Detaljer vi ikke alltid bringer videre.

Bak den uskyldig setningen «Underveis målte forskerne temperaturen både innvendig i kroppen og på huden» skjuler det seg mye moro.

Til minste detalj

I den vitenskapelig artikkelen fra Samuel L. Watkins og Co. står det:

«Rectal temperature (T_re) was measured using a rectal thermistor inserted 10 cm past the anal sphincter.»

Da skjønner vi jo hvor temperaturmålingen fant sted: nøyaktig ti centimeter forbi, altså innenfor, den anale lukkemuskelen.

Og kanskje er det ikke så rart at dommerne oftere tar feil når de må løpe rundt på banen mens de kniper seg fast i et termometer. Det må jo påvirke både bevegeligheten og dømmekraften?

Jeg så for meg det instrumentet en sykepleier av den røffe skolen kjørte inn i meg da jeg som seksåring lå noen dager på sykehuset. Kunne jeg i den situasjonen klart å løpe fort nok til å være i nærheten av frispark- eller straffesituasjoner? Ville jeg klart å ta riktig avgjørelse mens jeg samtidig klamret meg til kvikksølvskalaen?

Det var spørsmål som dukket opp og som har dukket opp siden, selv om jeg vet at testene ble gjennomført i et nedkjølt laboratorium, ikke på en iskald fotballbane. Og at oppgavene som skulle teste vurderingsevnen, ble presentert på en pc-skjerm og ikke dreide seg om frispark eller straffe.

Og, ikke minst, at studien handler om måldommere. De løper jo ikke så mye. De står gjerne bredbent og støtt med blikket festet på mållinjen.

Hver gang jeg ser dem i den posituren, tenker jeg: «Er det ikke stor risiko for at lukkemuskelen mister taket i termometeret når du står så bredt?»

Noen ganger tenker jeg at tittelen på artikkelen heller burde vært «Måldommere tar oftere feil når de har noe iskaldt ti centimeter opp i rumpa».

Men det blir jo ikke riktig. Det er jo bare min skitne fantasi som lager slike bilder. Forskere har ikke skitten fantasi. Den kommer i hvert fall ikke fram når de skriver om studiene sine i vitenskapelige tidsskrifter.

Til aller, aller minste detalj

Tvert imot er alle detaljer nøkternt og detaljert beskrevet slik at andre forskere skal ha mulighet til å gjenta forsøkene ved en senere anledning. Dette gjelder ikke bare informasjon om framgangsmåte og om testpersonene, men også nøyaktig angivelse av hva slags utstyr de bruker. Derfor skriver Watkins og medforskerne i parentes etter angivelsen av hvor kjernetemperaturen ble målt: «Henleys, 400H and 4491H, Henleys, Herts, UK».

Henleys har en nettbutikk der man kan se nærmere på og eventuelt bestille medisinsk utstyr. 4491H er sonde som kan måle temperatur i hulrom, til engangsbruk.

400H er en gjenbrukbar ledning som jeg antar kan kobles til sonden.

Da blir det mye lettere. Kravene til gripe- eller lukkemuskelen (stryk det som ikke passer) blir mer overkommelige. Og det forklarer kanskje hvorfor kjernetemperaturen ikke hadde særlig innflytelse på dømmekraften.

Det var nemlig temperaturen på huden som påvirket mest i negativ retning. Og da blir jo spørsmålet:

Hvilken hud?

Referanse:

Watkins m.fl: «The Effect of Different Environmental Conditions on the Decision-making Performance of Soccer Goal Line Officials», Research in Sports Medicine, 2014, doi: 10.1080/15438627.2014.948624. Sammendrag

PS: Ved nærmere lesing ser jeg at hudtemperaturen (T_sk) ble målt på baksiden av leggen, forsiden av låret, på brystet og på baksiden av overarmen. Med et måleinstrument som heter EUS-U-VS5-0 fra Grant, hvis du lurte på det. Og med denne formelen:

T_sk = 0,3 x (^tbryst + ^tarm) + 0,2 x (^tlår + ^tlegg)