Jeg vet ikke helt hva de tenkte på jeg, Field-museet i Chicago, da de sendte denne pressemeldingen inn i den jevne strømmen av nye forskningsfunn som siger gjennom innboksene våre her i forskning.no-redaksjonen.

Sannsynligvis hadde de et håp om at jeg skulle ikle meg feltmundur og tropehatt og finne ut hva for noe nytt og spennende de hadde oppdaget i regnskogen.

Men – og det er mulig at det er meg det er noe galt med – jeg begynte heller å se for meg de 96 forskerne. Hvor mange ord har hver av dem bidratt med? Slike vitenskapelige artikler pleier jo ikke å være så veldig mange sidene.

Og jeg så for meg marerittaktige e-postkorrespondanser med «spor endringer» og «svar alle».

Langt unna rekorden

Jeg skriver ikke dette for å være vrang eller vanskelig. Hadde jeg vært vrang, ville jeg oversatt den engelske tittelen (Ninety-six scientists co-author paper on rainforest mammals) til «96 forskere skriver papir sammen om regnskogpattedyr». Det hadde sett latterlig ut det!

Mens jeg tenkte dette marerittet av en skrive- og redigeringsprosess, var pressemeldingen fra Fields-museet i ferd med å scrolle seg ut av skjermen min. Før den forsvant helt, dukket nye bilder opp i hodet mitt, men heller ikke de med motiver fra regnskogen.

Nei, jeg kom på historien om det jeg fortsatt tror er verdensrekord, nemlig den tre år gamle og 33 sider lange studien som skulle gi oss et bedre estimat for størrelsen på higgsbosonet. De første ni sidene går, ifølge tidsskriftet Nature, med til å ramse opp de 5154 forfatterne.

Da skjønner dere at jeg ikke blir så imponert av 96. Med over 5000 må «spor endringer» bli et sant helvete, og det jeg nettopp kalte et mareritt blir den reneste søndagsskole.

Forskjell på forfatter og «forfatter»

Jeg skriver ikke dette for å gjøre narr av forskere. Er det noe jeg har lært av å jobbe i forskning.no, så er det at forskning tar tid og at det er nødvendig at mange forskere arbeider sammen.

Jeg er også klar over at det er mange pressemeldinger som går for langt i andre retninger. Og ikke minst blant oss journalister kan det være fristende å overselge innholdet i det vi faktisk har å by på.

Men det er egentlig ikke det vi snakker om her, og ingen skal beskylde Field-museet for en nøktern og balansert tittel som sier noe om innholdet. De har nok heller falt for fristelsen å lege en overskrift som de nesten hundre forskerne er veldig fornøyd med. Så mange, da må det jo bare være viktig.

En liten rest av den helt sikkert viktige, men akk så uengasjerende overskriften blir med videre i nyhetsfeeden forbi løsninger på kreftgåter og funn som snur opp-ned på et eller annet vi trodde fra før, og plutselig satt jeg og tenkte på at forskere kaller seg «forfattere» når de skriver i vitenskapelig tidsskrifter.

Det er jo ikke feil, for så vidt, og jeg skal ikke gjøre narr av forskere, ikke nå heller, men jeg så dem for meg da, Dag Solstad, Vigdis Hjorth, Karl Ove Knausgård og ytterligere 93 ordentlige forfattere der de samskriver en roman. Nei, en novelle må det være.

Og så blir jeg litt imponert over forskerne likevel. For tror du Solstad og Co. noen gang ville blitt enige om hva som så mye som ett eneste ord? Ikke uten flere måneder med fri bar på Litteraturhuset, og helt sikkert ikke uten et titalls nervøse sammenbrudd.

PS!

Det holdt jeg på å glemme. Hvis du, mot formodning, lot deg pirre av overskriften i pressemeldingen, kan du lese mer om pattedyrene i regnskogen her: Ninety-six scientists co-author paper on rainforest mammals