For ti år siden begynte arkeologer å systematisk samle inn gjenstander som smeltet ut av opptil flere tusen år gamle islag i norske isbreer.

Før arkeolog, nå titulert som brearkeolog i Oppland fylkeskommune, Lars Pilø har vært med fra start i dette fagfeltet i Norge. Siden 2007 har han og kollegaene gjort feltarbeid på fylkets breer hver sommer og samlet inn gjenstander som våre forgjengere har forlagt, og som isen når rister ut av ermet sitt. I 2016 var forskning.no-journalist Lasse Biørnstad med dem.

Ved Lendbreen, en av breene der Lars Pilø og kollegaene har hatt feltarbeid, har det gått en gammel ferdselsrute over fjellet. Folk har gått mellom Skjåk og Bøverdalen, med husdyr eller til seters, eller bare for å komme seg fra det ene stedet til det andre. Her har forskerne funnet både votter og ski, en hesteskalle og vandrestaver fra vikingtiden. 

Bare i Oppland har arkeologene funnet over 2000 gjenstander. Mange av tingene er knyttet til jakt. Noen kan ha mistet dem eller kastet dem hvis de var ødelagte. Arkeologene har funnet piler, buer, klær, hesteutstyr og hestebæsj. 

Nå har Pilø og et knippe andre forskere publisert en forskningsartikkel i tidsskriftet Royal Society Open Science der de legger fram en oversikt over hvor de har funnet gjenstander, og hvor gamle 153 av gjenstandene er.

Med en ny metode for å datere eldgamle ting, har forskerne satt opp en slags tidslinje for gjenstandene de har funnet, som strekker seg omtrent 6000 år tilbake i tid. Dermed har de tegnet et bilde av hvilke perioder i norsk eldre historie mennesker har ferdes og jaktet mye i disse fjellene, og hvilke periode det har vært mindre menneskeaktivitet der oppe, og de kommer med noen mulige forklaringer på hva variasjonene skyldes.

Overraskende mange funn fra ekstrem klimaperiode

En overraskelse har de fått i islagene fra en periode med kortvarig klimaforandring fra 536 til cirka 660 e. Kr. Klimaet var spesielt kaldt i dette som på engelsk kalles Late Antique Little Ice Age.

• Les også: Fimbulvinteren var ingen myte

Man skulle kanskje tro at den ekstreme kuldeperioden gjorde at det var lite spor etter menneskelig aktivitet i islagene fra denne tiden, slik det har sett ut i andre områder av Norge fra denne perioden. Dessuten ser forskerne en nedgangstid generelt og befolkningen i Norge ble sterkt redusert. Men dette gjenspeiles ikke i mengden gjenstander som vitner om menneskers jakt og aktivitet som Pilø og kollegaene finner i fjellene i Oppland.

De ser derimot tegn til en økt aktvitet. Det overrasker Pilø, som tenker seg at det de ser kanskje er et eksempel på at folk tilpasset seg klimaet på best mulig måte.

– Det vi må tenke på er at de som bodde i Nord-Gudbrandsdalen da og fram til nyere tid, de var ikke enten bønder eller jegere. De var begge deler. Samtidig er dette et område som er ganske marginalt for jordbruk, så små klimaendringer merkes godt her.

– Når menneskene så at avkastningen ble dårligere i jordbruket, så var en måte å løse dette på å jakte mer. Det er kanskje den omstillingen vi ser spor av gjennom gjenstandene vi finner i isen fra denne perioden. Det tilsvarende ser vi i den norrøne befolkningen på Grønland. Når klimaet blir forverret, blir det mer jakt.

Fant et barns øve-pil

Mellom gjenstandene som vitner om voksnes liv i 500-tallets Norge, finner arkeologene spor etter de minste i dette samfunnet. Under et av feltarbeidene fant de en pil som var så liten at den må blir brukt av et barn der oppe i fjellet. Kanskje var barnet med for å lære når de voksne jaktet på rein.

Pilen er bare 26 centimeter lang, og arkeologene har snakket med pil-og bue-eksperter som er sikre på at det er en lekepil.

– Den er bare til å øve seg med, og det må ha vært ekstra viktig å lære seg å jakte i denne perioden, sier brearkeologen. Han synes det er spesielt å finne gjenstander som har tilhørt barn eller har med barn å gjøre. De kommer litt tettere på menneskene.

– Dette var en vanskelig periode å leve i, og her er det kanskje en som har øvd seg og skutt bort pilen sin. Barnet var sikkert fortvilet over at den var blitt borte. Men den ble ikke borte. Isen bevarte den i 1400 år, sier Pilø.

Mange funn på grunn av større breer?

Paleoøkolog ved Universitetet i Tromsø, Per Sjögren, er spesialist på å lete etter livet i fortida, og har funnet spor etter den såkalte Fimbulvinteren på 500-tallet ved å granske endringer i det norske fjellets kulturlandskap.

Han synes også det er overraskende at Pilø og de andre forskerne bak den nye studien har funnet en økning i gjenstander, et tegn på mer menneskelig aktivitet, i breenes islag som stammer fra Late Antique Little Ice Age på 500- og 600-tallet - i fjellområdene de har undersøkt.

– Ja, vi vet at den jordbrukstilknyttede aktiviteten minsker i fjellområdene, og med en høyst sannsynlig generell befolkningminskning hadde jeg i mangel på annen kunnskap antatt at all aktivitet i fjellområdene minsket, skriver han i en e-post til forskning.no.

Han synes det er en god hypotese av folk har tydd til mer jakt når avlingene fra jorda ble dårlige på grunn av det kalde klimaet.

Men Sjögren innvender også som mulighet at breene ble større i denne perioden, og at dette påvirker hvor forskerne finner gjenstander og hvor godt de er bevart.

Det er naturlig å tenke slik, og vi har også tenkt slik tidligere, sier Pilø. Dette er noe de også diskuterer i forskningsartikkelen sin.

– Vi kan ikke se at det er et mønster med flere funn når breene vokser. Noe av grunnen til dette kan kanskje være at de fleste funnene er fra isfonner, ikke breer, og isfonnene reagerer på sin egen måte på klimavariasjoner, sier Pilø.

I den nye forskningsartikkelen har forskerne, som er fra Oppland fylkeskommune, Kulturhistorisk museum UiO og University of Cambridge, prøvd å plassere 153 gjenstander på en tidslinje. Det forteller de mer om i videoen som er lagt ut på Facebook-siden Secrets of the Ice, som Pilø og kollegaene kaller teamet sitt:

Berg og daler på tidslinja

Forskerne har også funnet noen virkelig gamle gjenstander, blant annet en pil, som har smeltet ut av islagene som er fra 3800–4000 før Kristus. Etter dette er den en lang periode på nesten 1600 år, som de ikke har funnet noen isbevarte gjenstander fra.

Hva forskerne finner av de eldste gjenstandene, reflekterer antakelig hvor gode forhold det var for å bevare dem, skriver de i artikkelen. Før 4000 før Kristus, var klimaet varmere og det kan ha vært lite is i Oppland-fjellene. Det betyr at tingene som folk mistet eller la igjen i denne perioden, ikke ble bevart for ettertiden.

Så er det et gap mellom år 3800 og 2200 før Kristus. Oppe i høyden kan gjenstander fra denne perioden fremdeles ligge trygt inni isens kalde favn, mens lavere ned i terrenget kan de rett og slett ha smeltet ut for lenge siden og blitt borte, tror forskerne. 

Så tar det seg opp igjen - forskerne finner flere gjenstander fra perioden etter år 300 etter Kristus. Og som nevnt også gjennom den kalde perioden i århundrene etterpå.

Mellom 700–900, rett før og under vikingtiden, er en tid arkeologene har funnet mange gjenstander fra. 

– Det var på grunn av økende handel, sier Pilø. Fangstproduktene, som skinn og gevir, fikk et marked utenfor regionen.

Når vi kommer inn middelalderen, skulle man tro at funn av gjenstander fra jakt ville øke enda mer i denne perioden, men det gjør de ikke, forteller Pilø.

– Derimot synker antallet gjenstandsfunn. Vi tenker oss at det som skjer i middelalderen, er at reinsdyrstammen blir nesten utryddet. Menneskene hadde begynt med massefangstanlegg, og det var ikke bærekraftig.

– Vi har kommet langt i brearkeologien

Brearkeologien er et relativt nytt fagfelt. I 2014 ble det første tidsskriftet dedikert kun til dette fagfeltet lansert, Journal of Glacial Archaeology. Også i Rocky Mountains, Andesfjellene og i Alpene avdekkes gjenstandene fra fortidas fjellfolk.

Pilø ser på den nye forskningsartikkelen i Royal Society Open Science som en slags oppsummering av de siste årenes arbeid. Og han mener brearkeologien har kommet langt.

– Vi har kommet veldig mye lenger. Vi begynner å få en god oversikt over hvor det er funn, og vi skjønner mer av funnstedene. I 2006 var arbeidet mer panikkpreget. Vi prøvde bare å redde flest mulig funn som hadde smeltet ut av isen, og få dem til museet for konservering. Nå ser vi på kartet at de ligger visse steder og det er noen steder vi kan finne mer enn andre steder, og der det er gode fonner som ligger nær bebyggelse, er det funn.

– Nå er vi også, siden 2011, et program med fast finansiering fra Klima-og Miljødepartmentet og andre, slik at vi kan jobbe systematisk. Det gjør at vi kan forstå mer.

Blandede følelser for en brearkeolog

I en artikkel på forskning.no fra 2014 sa Pilø at han syntes det å finne alt fra jaktredskap til mer dagligdagse ting som votter og sko, og knokler fra hester som har dødd på vei over fjellet i en fjern fortid, var kolossalt spennende. Men at funnene samtidig har en bismak.

– Gjenstandene kan gi oss ny kunnskap om menneskene som har bodd her i landet helt tilbake til steinalderen. Det er unektelig spennende. Samtidig smelter materialet så fort fram at arkeologene må jobbe lynraskt med redde dem og bevare dem like godt som naturen har gjort hittil, sa Pilø til forskning.no den gangen.