Ja, vi har faktisk vært på månen

I flere tiår har det sirkulert påstander om at mennesker aldri har landet på Månen. Nå har fenomenet begynt å dukke opp i Norge også. Hvor kommer dette fra? forskning.no har sett på månelandingsbenektelsens historie.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Redaksjonen i forskning.no har i det siste flere ganger støtt på mennesker som trekker i tvil hvorvidt mennesker har vært på månen. De som tviler har snublet over slike tanker på Internett eller sett TV-programmer om det.

Derfor benytter vi her anledningen til å gå litt tilbake i tid og se litt på historien til disse påstandene.

Og ja, vi har vært på månen.

Vind - på månen?

Den 20. juli 1969 uttalte Neil Armstrong ordene “Et lite skritt for et menneske, et stort skritt for menneskeheten”. Amerikanerne hadde vært først på månen og dermed vunnet romkappløpet. Eller hadde de det?

"Er denne steinhaugen utenfor rekkevidde?"
"Er denne steinhaugen utenfor rekkevidde?"

Ganske snart begynte noen å påstå at månelandingen var en bløff, og at amerikanerne ikke hadde landet på månen. De påsto at TV-bildene fra månelandingen er falske. Bevisene skal være skygger som ikke går den veien de skal, og objekter som speiler seg i astronautenes visirer som strengt tatt ikke burde vært på månen. Dessuten, når astronautene planter det amerikanske flagget, blafrer det plutselig - som om det skulle vært et vindkast. Men det er da ikke vind på månen?

Bevisene kan bare bety en ting: Opptakene fra “månen” er falske, og spilt inn på det eneste himmellegemet vi mennesker har vært på: Jorda.

Det store spørsmålet er hvorfor amerikanske myndigheter ville brukt så mye tid og penger på å late som om de hadde landet på månen. Svaret er ikke så vanskelig å finne.

Romprogram som propaganda

På sekstitallet var den kalde krigen iskald. Atomkrigen mellom de onde kommunistene og Den Frie Verden virket som en realistisk mulighet, og romkappløpet ble en forlengelse av våpenkappløpet på jorda. En stund så det ut til at russerne skulle erobre rommet, siden de fikk en mann opp i bane rundt jorda før amerikanerne. Dette var en propagandaseier som skremte amerikanerne dypt. Guds Eget Land måtte få overtaket i romracet, og det kunne de bare gjøre ved å lande først på månen.

Men det var lettere sagt enn gjort. Det er ikke ufarlig å fly i rommet, noe flere romfartstragedier viser med all ønskelig tydelighet. Det var ikke lettere på 1960-tallet, med datidens teknologi. Utfordringene var enorme. Landingsmodulen på romfartøyet var vanskelig å styre, og man fryktet at strålingen i rommet kunne ta livet av astronautene.

Så langt er vanlige historikere og månelandingsbenekterne ganske enige om romprogrammets historie. Men la oss heretter gi ordet til sistnevnte.

Propagandabløffen iverksettes

"Månen - eller Nevada?"
"Månen - eller Nevada?"

På ett tidspunkt sto det klart for NASA at månelandingen var så vanskelig at den ikke kunne gjennomføres. Men propagandaseieren måtte vinnes. Dermed ble århundrets største bløff satt i scene. Kunne man ikke få astronautene til månen, måtte månen komme til dem.

På en topphemmelig militærbase i Nevada begynte man å forberede TV-overføringene fra “månen”. Man gjenskapte de forholdene man, etter beste evne, kunne se for seg at skulle råde på månen.

Det var likevel ikke godt nok. En rekke småfeil fra forfalskningsarbeidet kan avsløres ved å saumfare opptakene nøye. Og er det noe konspirasjonsteoretikere er gode på, er det nøye saumfaring.

Noen eksempler på disse feilene ble nevnt innledningsvis, men listen er lang: Selv om Sola skulle være den eneste lyskilden på månen, avslører skyggene tydelig at det må ha vært flere lyskilder der. Forfalskerne har også glemt å lage et krater i månesanden under den kraftige bremseraketten på månemodulen. Og så videre.

Filmtricks og location-tabber

"Månestein. Bevis på at vi har vært på månen. Foto: NASA"
"Månestein. Bevis på at vi har vært på månen. Foto: NASA"

Astronautenes merkelige hoppende gange, som angivelig ble forårsaket av den lave gravitasjonen på månen, ble laget ved å få dem til å løpe og så kjøre filmen på halv hastighet. Kjør TV-opptakene på dobbel fart og se selv! Den største brøleren var nok likevel at TV-teamet brukte samme location for å forestille to forskjellige fjellskrenter på månen.

Oppskytningen av måneraketten ekte nok. Men astronautene tilbragte tiden de skulle vært på månen i bane rundt jorda, mens “månebildene” fra militærbasen gikk verden rundt. Så landet astronautene og mottok verdens hyllest.

Enkelte av de angivelige månefarerne har ikke klart å leve med løgnen, og har vist tegn til å ville lekke hemmeligheten om USAs store propagandaseier. Dette forklarer hvorfor amerikanske astronauter har hatt en lei tendens til å dø i ulykker - eller burde vi sagt “ulykker?”

I hvert fall er det dette de vil ha oss til å tro, de som sier vi aldri landet på månen.

James Bond på månen

"Gruvekoloni eller kjemperomskip?"
"Gruvekoloni eller kjemperomskip?"

Slike påstander er ikke noe nytt, og fikk et humoristisk nikk allerede i James Bond-filmen Diamonds Are Forever i 1971 - bare to år etter månelandingen. I filmen kommer James Bond løpende inn på settet for “månelandingen”.

Boken We Never Went To The Moon av Bill Kaysing (1976) er selve klassikeren innen månelandingsbenektelse. Men det var dokumentarfilmen Conspiracy Theory: Did We Land On the Moon?, som ble vist gjentatte ganger på den amerikanske TV-kanalen Fox i 2001, som virkelig spredte budskapet.

Så hvorfor har ikke NASA satt en stopper for hele denne historien? Hvorfor har de ikke tatt påstandene på alvor og tilbakevist dem med noen kalde, harde fakta?

Det har vært forsøkt. I 2002 ble forfatteren James Oberg ansatt av NASA for å skrive en folkloristisk avhandling om månelandingsmytene. Utgivelsen ble stoppet, angivelig fordi man fryktet for at det å bruke ressurser på å forklare folk at månelandingen faktisk fant sted ville virke som sløseri med penger. Eller som renspikket månesyke.

Andre varianter

Som de fleste tullete påstander finnes månelandingsbenektelsen i flere varianter. En vanlig variant er at månebløffen ikke ble gjennomført fordi NASA manglet kunnskapen som skulle til for å lande på månen, men fordi de visste for mye. Og det de visste, var at månen er en gruvekoloni for romvesener som ikke ville satt pris på ubudne gjester.

De som virkelig tar’n helt ut, hevder at månen i seg selv er et gigantisk romskip, kamuflert som måne, som skal holde oss jordboere under oppsyn…

Alternativtenkningens prakteksempel

Tilhengere av “alternative” former for tenkning, enten det er konspirasjonsteorier som at jødene styrer verden, historieforvrengninger som at Odin var fra Asia, eller at rent vann kan helbrede sykdommer, mener ofte at de er sprekere tenkere enn stivbente vitenskapsfolk.

Mens vitenskapsfolk er trauste og fantasiløse og ikke ser sannheter som ligger noen millimeter utenfor deres eget snevre fagfelt, driver de selv med “thinking outside the box” og utfordrer etablerte sannheter med sine nyskapende innsikter.

Månelandingskonspirasjonen er kanskje det beste eksempelet på hvor langt man kommer når man holder på med slik alternativ tenkning.

For mens normale vitenskapsfolk nå pønsker på hvordan vi skal få landet et menneske på Mars, driver de alternative tenkerne fremdeles og maser om hvorvidt vi har vært på Månen. Så mens den vanlige vitenskapen utforsker universet, står de alternative tenkerne selv igjen på jorda.

Deler av denne artikkelen er tidligere publisert i boken Konspiranoia (Humanist forlag.)

Powered by Labrador CMS