– Vi må ikke se oss blinde på forestillingen om en naiv jihadistbrud, det handler om mye mer enn det, sier professor i midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo Brynjar Lia.
Han har studert den eksisterende forskningen på de om lag 1000 kvinnene som har dratt fra Europa for å slutte seg til «den islamske staten» (IS). I artikkelen, som er publisert i Nytt norsk tidsskrift, ser Lia på hvordan kvinnene ble rekruttert til Kalifatet, og hva slags roller de fikk når de kom dit.
I kontrast til den gjengse medieframstillingen av kvinnene som «lurt» eller «lokket» til å reise, trekker artikkelen fram egenvilje og ønske om aktiv deltagelse som sentrale faktorer.
– Det ideologiske var viktig for mange som dro. Det dreide seg ikke bare om kvinner som ble med på noe de ikke forsto rekkevidden av. For mange var idealisme og et brennende engasjement for å hjelpe muslimer i Syria hovedgrunner til å reise, sier Lia.
Den islamske staten ble etablert under den syriske borgerkrigen, og tiltrakk seg opp mot 40 000 støttespillere fra hele verden. Da den ekstreme islamistorganisasjonen erklærte Kalifatet for gjenopprettet i 2014, opplevde den en enestående tilstrømning av kvinnelige sympatisører. For mange handlet det om selvrealisering i tillegg til ideologisk overbevisning, sier Lia.
– Det var et visst historisk sus over det IS gjorde, og de hadde voldsom militær framgang i perioder. Mange som dro, gjorde det fordi de ville være med å skrive historie i det de mente var den første sanne islamske stat, sier professoren.
Muffins og selvoppofrelse
Flesteparten av kvinnene som dro fra Europa var svært unge, i slutten av tenårene eller begynnelsen av tjueårene. Det at de har vokst opp med krigen mot terror og den påfølgende stigmatiseringen av muslimer i Europa, har antakelig vært med å forme måten de opplever den vestlige mediedekningen av IS, ifølge Lia.
– Kalifatet var et område på størrelse med Storbritannia med mellom åtte og ti millioner mennesker på det største. I propagandaen gikk fortellingen ut på at IS visket ut grensene som koloniherrene hadde trukket opp, sier han.
– Det var ikke rart at unge, påvirkelige personer lot seg rive med. Mange tenkte at vestlig media alltid svartmalte muslimer.
De unge kvinnene fulgte med på IS gjennom egne mediekanaler, særlig ved å kommunisere med andre kvinner som allerede var kommet fram. Gjennom vennenettverk og sosiale medier fikk de et mer eller mindre realistisk inntrykk av hverdagslivet på innsiden av Kalifatet.
– Noen skapte et glansbilde der de postet bilder av villaer med svømmebasseng, nye klær og muffinsbaking med barna. Andre var brutalt ærlige om at livet var hardt, men at de opplevde søsterskap og solidaritet i slitet og selvoppofrelsen, sier Lia.
Han tror både de skjønnmalende og ufiltrerte beskjedene virket motiverende på kvinnene, og at ideen om å være del av noe som er større enn en selv sto sterkt.
Hovedregelen var at kvinner rekrutterte kvinner, samtidig som det ble organisert nettdating der kvinner kunne møte og chatte med fremmedkrigere, for senere å gifte seg med dem i Syria eller Irak. Eventyrlyst og kjærlighet spilte også inn hos noen kvinners avgjørelse om å dra. IS prioriterte rekruttering av kvinner høyt, og la forholdene godt til rette.
– Grunnen til at overraskende mange kvinner dro, er at det var mulig. Det var miljøer som tilbød dem hjelp til å reise, det fantes et omfattende mottaksapparat, og det var relativt lett å krysse grensen, sier Lia.
I mange kvinners tilfeller handlet det også om å reise fra noe. Det å slutte seg til IS ble for noen en form for eskapisme, forteller Lia.
– Personer fra vanskelige hjem er overrepresentert på statistikken over dem som dro til Syria og Irak. På faktorer som indikerer utenforskap scorer fremmedkrigere generelt høyt, sier Lia.
– Men blant fremmedkrigerne ser det ut som mennene oftere har erfaring med rus og kriminalitet enn kvinnene.
– Menn mindre ideologisk motivert
Sosialt utenforskap går igjen i fortellingene som David Hansen hører når han intervjuer tidligere mannlige fremmedkrigere. Som forsker ved Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter (KRUS) drar han til norske fengsler for å snakke med dem som har blitt dømt etter å ha tilsluttet seg IS i Syria og Irak.
Deres fortellinger inneholder problemer hjemme og på skolen, rus og psykiske lidelser, samt befatning med kriminalitet. Den ideologiske begrunnelsen deres for å reise karakteriserer han som «syltynn».
– I begynnelsen kommer det noen utsagn om å forsvare islam og profetens ære, men det er en overfladisk tilnærming til en politisk variant av religion. De har søkt etter et ekstremt miljø og funnet et som var tilgjengelig for dem, sier Hansen.
Han synes det virker som om radikaliseringsprosessen har gått veldig fort. Gjennom manipulering fra lederskikkelser har det kunnet ta under tre måneder fra de kom inn i miljøet til de dro av gårde. Den raske og overfladiske tilnærmingen skiller seg fra kvinnenes.
– Kvinnene virket mye mer ideologiserte da de dro. De hadde konkrete planer om statsbygging, å skape en nasjon, og tenkte flere generasjoner framover, sier han.
– Mennene jeg har snakket med dro ned for å dø. De hadde ikke trodd de skulle komme tilbake til Norge, sier han.
Når de omsider vendte hjem, var det fordi de var slitne og desillusjonerte etter å ha sett krigen på nært hold, mistet venner og vært gjennom traumatiske opplevelser, sier Hansen. Det at færre kvinner har reist hjem, tror han handler om at det var lettere for menn å komme seg ut, i tillegg til at kvinnene ikke vil risikere de lange fengselsstraffene mennene har fått etter å ha kommet tilbake til hjemlandet.
– Flere av de returnerte mannlige fremmedkrigerne har fått rundt syv år i fengsel. Det er mye lengre straffer enn fremmedkrigere har fått tidligere, og det gjør at kvinnene blir skeptiske til å dra hjem, sier Hansen.
Kvinner bak barrikadene
I det kjønnssegregerte samfunnet som Kalifatet var, ble kvinner og menn tildelt svært forskjellige oppgaver. Selv om det fantes bilder av kvinner som bar våpen i IS sitt propagandamateriell, var de fleste kvinnelige sympatisørene innforstått med at de ikke skulle til frontlinjen, sier Brynjar Lia ved UiO.
– Det finnes studier som går langt i å si at kvinner var aktive ved fronten, og man kan finne videomateriale av kvinner som løper rundt med maskingevær, sier han.
– Men flere eksperter har hevdet at det er lagd for å beskjemme menn: «Her må kvinner slåss, mens du sitter hjemme og ser på». Det er mulig at bildene ble spredt med det formålet.
Kvinner deltok i kamper i økende grad etter hvert som det militære presset mot IS ble større, blant annet som selvmordsbombere, da de kunne nå andre områder enn mannlige. At kvinner deltok i strid, ble rettferdiggjort teologisk når det var absolutt nødvendig, forteller Lia.
De aller fleste kvinnene brukte imidlertid tiden på å føde og oppfostre barn, en viktig strategisk oppgave for organisasjonen, samt å lage mat, stelle huset og gjøre andre praktiske oppgaver.
IS hadde et stort behov for å rekruttere kvinner til Kalifatet, både for å kunne avle en ny generasjon krigere, men også for å utføre oppgaver i skole- og helsevesenet, samt å innta byråkratiske og rettslige stillinger.
I et samfunn der menn ikke kunne ransake kvinner, ble det et viktig sikkerhetsanliggende å skaffe kvinnelig politi, ettersom det har vært angrep på kontrollposter der menn har kledd seg ut som kvinner med heldekkende niqab. Det ble etablert en kvinnelig politistyrke som straffeforfulgte kvinner som brøt med reglene.
– Det finnes anekdotisk informasjon om at kvinner var involvert i fysisk avstraffelse av andre kvinner. Jeg vet ikke hvor systematisk det var, men det er flere som har fortalt at de var med på det. Men det var antakeligvis en marginal del av kvinnene i Kalifatet, sier Lia.
Hovedfunksjonen som mange av kvinnene fra Europa fikk, siden mange ikke kunne arabisk og kunne gli inn i skolevesenet eller andre administrative stillinger, var rollen som mor og kone.
– De ugifte ble innlosjert på egne gjestehus, og det ble forventet at de skulle finne en ektemann etter en viss tid. Ble de enker, og det ble de fort, skulle de gifte seg på nytt, sier Lia.
Tilbake til samfunnet
De siste månedene har debatten rast om hvorvidt kvinner som har sluttet seg til IS og deres barn skal få hjelp til å komme tilbake til Norge. Brynjar Lia ved UiO reagerer på framstillingen av kvinnene som «uhelbredelige monstre» og «tikkende bomber».
– Jeg synes ordbruken er umenneskeliggjørende. Vi må tenke omsorg og rehabilitering i tillegg til straff, fordi vi kan ikke rehabilitere en tikkende bombe. En bombe kan bare demonteres, sier han.
Også Hansen ved KRUS er bekymret på de mannlige hjemvendtes vegne. Noen av dem slipper snart ut av fengsel, og skal tilbake til det norske hverdagssamfunnet.
– De er livredde for å komme ut, i tilfelle noen vil kjenne dem igjen. De blir sett på som drapspersoner uten at de er dømt for voldshandlinger. Men de er ikke dårlige mennesker, de trenger omsorg, sier han.
Denne saken ble først publisert i Kilden Kjønnsforskning.no.
