Kronikk: En uforsonlig profet

Ytringsfriheten er noe man har, ikke noe man misbruker, skriver Alexandra Irene Larsen i denne kronikken.

Publisert
 (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
(Illustrasjonsfoto: Colourbox)

«Vi må ikke misbruke ytringsfriheten», sa Fabian Stang i sin appell da Islamsk Råd Norge (IRN) demonstrerte på Youngstorget, med biskop Kvarme og mange tusen muslimer tilstede.

De ville vise sin misnøye med krenkelser av deres religionsstifter i filmen «Innocence of Muslims», som (ifølge islamistene) har skapt en ny Muhammed-krise over hele Midtøsten, så vel som i Europa.

Stang har nok like lite folket i ryggen med en slik forståelse av ytringsfrihet som politiet som beklaget filmen på vegne av det norske folk hadde. Ytringsfriheten er noe man har, ikke noe man misbruker.

Gode intensjoner ikke nok

Ved denne type markeringer er det ikke nok å ta avstand fra vold som reaksjon på påståtte krenkelser, for IRN, Stang og andre må innse at de har volden og truslene i ryggen når de protesterer mot ytringsfriheten. Vi har allerede kunstnere som lever med frykt for sitt liv i Skandinavia. Ordførerens egne intensjoner med å delta er ikke god nok legitimering. Han har ansvar for å undersøke at gruppen han støtter, i dette tilfellet en gruppe som ønsker strengere blasfemilov, har sammenfallende intensjoner. En av plakatene bar budskapet «Filmen er et større angrep på menneskeheten enn en atombombe»; det var helt tydelig hvilke krenkelser demonstrasjonen i hovedsak reagerte på. IRNs leder har dessuten trukket i tvil om kulturuttrykk som krenker religiøse skikkelser er i tråd med demokratiet.

Nordmenn skulle gjerne sett muslimer i Norge demonstrere mot volden i etterkant, vi skulle gjerne visst at de slutter opp om de verdier som skiller Vesten fra autoritære stater. Og vi skulle sett at våre ledere og folkevalgte gjorde det samme.

Gnisten og bålet

Denne konflikten handler ikke om at en tegning eller en banal film som en privatperson har postet på YouTube er gnisten som får bålet (hele Midtøsten) til å tenne, som Frederik Stjernfelt skriver godt om i Weekendavisen. Metaforet er fullstendig feil. Det Fabian Stang, biskoper, norsk politi, Sidsel Wolds og alle dem som i en slik krise snakker om «anstendighet» i ytringer gjør, er å anse muslimer som fanget i sine følelsers vold uten ansvar for egne handlinger.

Vi må huske at deler av den samme mobben mange nå støtter som «de krenkede», er grupper som forfølger og dreper kristne, og som systematisk spotter jødedom og kristendom i statlig regi. Om koptere i Egypt som har vært forfulgt i lang tid laget en satirisk film, hva så?

Man bør også huske at her, som i Rushdiesaken, har de færreste demonstrerende muslimer sett eller lest ytringen de demonstrerer mot. Gnist-metaforen dekker over det faktum at al-Qaeda var en dem som hadde planlagt angrep i lang tid, i Benghazi som i karikaturstriden. Stjernfelt mener at det at den forholdsvis lille mobben som drepte og plyndret i Benghazi klarte å få så lett tilgang til ambassaden, viser at politiet som ellers har sterk beredskap i demonstrasjoner har fått beskjed om å holde lav profil.

Stangs demonstrasjon, og ikke minst Bondevik som går ut og advarer mot «provokasjoner», anerkjenner gnist-metaforen og slutter seg indirekte til ideer om innskrenking av ytringsfriheten. Hvis man bare kunne stoppe eller forby gnisten ville det ikke bli noe brann, tenker man. Intet kunne være lenger fra sannheten.

Et kollektivt muslimsk minne

Slik situasjonen er i dag, er kampen for ytringsfriheten overlatt til enkeltpersoner som er tøffe nok og risikovillige nok til å ta støyten for ting vi anser som selvfølgeligheter. Store skandinaviske aviser, som Politiken, har sluttet opp om støtten til «de krenkede», mens vi faktisk ser anslag til klarere prinsipielle standpunkt for ytringsfriheten i aviser som Bergens Tidende (Hilde Sandvik), Aftenposten (Knut Olav Åmås) og VG (Hanne Skartveit) i Norge. Det er et godt tegn.

Et kollektivt minne holdes i Midtøsten oppe av visse grupper som griper definisjonsmakten omkring hva som bør huskes og hva som bør glemmes i historien. Det er i tiltagende grad islamistiske grupperinger som konstruerer fortellinger som mobiliserer til hat mot Vesten. Vesten er i deres øyne ansvarlig for Midtøstens situasjon, og de forsøker å overbevise sitt folk om at Vesten går kollektivt inn for å krenke deres profet og deres sivilisasjon.

En forklaring på det muslimske reaksjonsmønster og kollektive minne, og et ikke uproblematisk trekk ved troen, ligger i selve religionen islams tidlige og klassiske historie som Thomas Hoffmann, lektor i religionsvitenskap ved Århus universitet, påpeker o Weekendavisen. Der hvor kristendommen har en ydmyket og korsfestet Gud som forbilde har islam etablert seg som en seierrik arabisk bevegelse. Der hvor det tidlige kristne samfunn skapte sin teologi i lys av forfølgelser og henrettelser av kristne – martyrideologien – utviklet islam sin teologi i lyset av suksessfulle erobringer. De fleste islamister i dag drømmer om et nytt kalifat, de ønsker å se verden under islams føtter.

Muhammeds uforsonlighet

Det er mange myter omkring religionsstifteren Muhammed, og en av dem er som lektor og religionshistoriker Eva Lindhardt ved Høyskolen i Bergen befester, er at han var «en fantastisk megler som var kjent for sin tålmodighet, sin evne til å besinne seg og sine forsøk på å redusere alle former for vold og overgrep» (BT 18.09.12). At fagpersoner argumenterer som troende er ikke uvanlig, men dog ikke mindre upassende. Lindhardt burde lest den usedvanlig opplysende, veldokumenterte og velskrevne boken til Halvor Tjønn «Muhammed. Slik samtiden så ham».

Tjønn skriver blant annet om mordet på Kab som er en slående parallell til dagens karikatur-kriser. Muhammed kunne tilgi fiender mye, spesielt de som underordnet seg, men latterliggjøringer fant ingen nåde. Maxime Rodinson, som Tjønn henvsier til, skriver også i sin bok om Muhammed at han ikke tålte noen form for satire eller grovkornet spøk. Selv om Kab bare var en dikter, fikk Muhammed ham brutalt drept. Tjønn viser til hvordan en muslimsk forfatter som Salahi roste Muhammed; fordi Kab selv valgte å «gå til krig mot muslimene» var han en fiende som fortjente å bli drept. Kabs «krig» var å skrive satiriske vers.

At Muhammed var en krigerprofet og en erobrer hersker det lite tvil om, og om han bør være et forbilde for Vestens lederes moral i spørsmål om ytringsfrihet er heller tvilsomt. Tjønn beskriver også hvordan andre Muhammed-spottere ble behandlet. Al-Aswad ibn al-Muttalib tvilte på Muhammeds reise til Jerusalem og tilbake på én natt, og Muhammed ytret ønske om at Allah måtte blinde al-Aswad og hans sønner måtte drepes.

Det unike med vestlig kultur er friheten innbyggerne nyter, og da også friheten til å ytre seg på en måte som kanskje kunne komme til å krenke andre. Hver enkelt må ta ansvar for å tøyle sin egen krenkelse. Det at vi ikke lar oss kneble av ekstremisters forsøk på kontroll og innflytelse i Vesten, betyr langt fra at vi åpner opp for mobbing og hat. Privatlivets fred skal respekteres, og mobbing skal motarbeides, men denne debatten burde aldri bli gjort på vegne av og i samarbeid med salafister, islamister og muslimer som streber etter å bekjempe de samme verdier som hjelper dem til talerstolen.