Jo mer av livet som foregår digitalt, desto større er risikoen for at noen misbruker de personlige opplysningene vi etterlater oss rundt på nettet.

I EU diskuteres nå et nytt regelsett som skal beskytte personlige data på nettet, og mediene skriver stadig om hvor mye Facebook og Google vet om deg.

Ifølge en Eurobarometer-undersøkelse mener to tredjedel av befolkningen i EU at dette er et stor problem.

Det er god grunn til å ta advarslene alvorlig, mener Viktor Mayer-Schönberger.

Han er professor i forvaltning og regulering av internett ved Universitetet i Oxford, og i boken Delete – The Virtue of Forgetting in the Digital Age viser han hvordan internett har endret balansen mellom det som blir glemt og det som blir husket.

Kan du stå inne for alt du sa for ti år siden?

I motsetning til de fleste mennesker glemmer ikke nettet, og ifølge Viktor Mayer-Schönberger kan det få alvorlige konsekvenser.

Har du noensinne sittet i et familieselskap en slektning har holdt en tale med en serie av pinlige anekdoter som du trodde var glemt?

Til stor glede for de andre gjestene blir du konfrontert med noe du har sagt med overmodig sikkerhet, men som senere viste seg å ikke holde. En ti år gammel bemerkning framstår plutselig helt feil når den blir tatt ut av sin sammenheng, og en bemerkning i en mindre gruppe blir plutselig pinlig når hele familien hører på.

Slik er internett. Begivenheter fra i går står side om side med ti år gamle opplysninger. Alt presenteres ute av sammenhengen. En konkurs og et ekstravagant bilkjøp kan plutselig opptre ved siden av hverandre i et søkeresultat, selv om begivenhetene er foregått med ti års mellomrom.

Forskjellen er bare at internett, i motsetning til den morsomme onkelen din, ikke glemmer, og at opplysningene er tilgjengelige for kommende arbeidsgivere, potensielle kjærester eller framtidige forretningsforbindelser.

– Vi er mennesker, og alle gjør feil. Kanskje det er et gammelt bilde hvor man er full, kanskje en ekskjæreste man ikke behandlet helt som man burde, kanskje et firma som gikk konkurs, sier Mayer-Schönberger.

– Men det vakre ved mennesket er at vi kan glemme, for det betyr at vi kan tilgi egne og andres feil. Men internett glemmer ikke, og det får oss til å henge fast i fortiden.

– Vi mister simpelthen evnen til å tilgi fordi gamle begivenheter ikke gradvis forsvinner fra bevisstheten vår. Når du så skal søke en ny jobb, ha et banklån eller finne en ny kjæreste, så kan opplysninger du etterlot deg på nettet for fem–ti år siden, plutselig bli brukt mot deg.

Selvsensur kan få konsekvenser for demokratiet

Det er jo ille nok, men ifølge Mayer-Schönberger er det enda mer vidtrekkende konsekvenser. Etter hvert som vi opplever at ting vi har sagt for mange år siden, kan brukes mot oss, så vil vi bli svært påpasselige med hva vi tør si.

– Det er ikke sikkert jeg hadde protestert mot kjernekraft for 25 år siden hvis jeg visste at det kunne bli brukt mot meg i dag. Vi kan bli redde for å si det vi mener, og det er jo ikke det man ønsker i et demokrati.

Ifølge Mayer-Schönberger gir dette oss mindre grunn til å utvikle oss som mennesker.

– Vi kan bli definert av fortiden vår for alltid. Det betyr at insentivet til å utvikle seg forsvinner. Hvorfor skal man tilegne seg nye evner eller forsøke å lære å styre temperamentet sitt hvis man likevel blir definert av fortidens begivenheter?

Internett fører oss mot et mer føydalt samfunn, der man var definert av plasseringen som for eksempel bonde eller aristokrat, mener forskeren.

Kan ødelegge tilliten vår til egen hukommelse

Studier har vist at hjernen vår tilpasser minnene våre til den nåværende situasjonen. Jo flere opplysninger vi etterlater oss på Internett, jo oftere vil vi oppleve at vi må korrigere vår egen hukommelse.

– Når det går opp for oss at hjernen vår ikke husker like godt som vi trodde, begynner vi å stole mer på den digitale hukommelsen. Det kan gi selskapene som styrer søkemotorer og sosiale medier en enorm makt til endre historien, sier Mayer-Schönberger.

Forestillingen om at den digitale hukommelsen er perfekt, er en illusjon. Stalin er berømt for å forsøke å skrive historien om ved å retusjere bilder. Slik historiemanipulasjon er i dag hverdagen på internett.

– I USA finnes det allerede firmaer som lever av å fjerne folk fra familiebilder. Du kan få fjernet ekskona fra ferien til Hawaii. Problem oppstår selvfølgelig hvis hun plutselig skal bevise at hun har vært på Hawaii på det det tidspunktet. Det viser ikke fotografiet mer. Historien har ikke endret seg, men det har den digitale hukommelsen vår, sier Mayer-Schönberger.

I ytterste konsekvens kan det bety at vi mister tilliten til både egen hukommelse og den digitale hukommelsen. Internetts uendelige hukommelse kan altså, paradoksalt nok, få oss til å miste tilliten til fortiden generelt.

Men kan vi ikke tilpasse oss?

Det ser ikke ut til å være noen enkle løsninger på problemet. Viktor Mayer-Schönberger mener det beste ville vært at vi kunne tilpasse hjernene våre til å akseptere at alle har skjeletter i skapet.

– Problemet er bare at hjernene våre er programmert til å interessere seg for avvik. Derfor er det usannsynlig. Når vi tenker på Mitt Romney, så husker vi at han kjørte i fem timer med hunden sin på taket, selv om det er 20 år siden og sikkert ikke er relevant lenger, sier han.

Han gir et annet eksempel:

– Det var en brann på 1970-tallet på en spansk campingplass som kostet en masse mennesker livet. Når man googler den campingplassen i dag, etter 40 år, er et av de første bildene man møter av forkullete kropper. Campingplassen spurte Google om de ville endre dette, men fikk nei. I gamle dager ville en slik brann være glemt etter noen år.

E-post med utløpsdato

Kanskje en løsning kan være at vi utstyrer opplysninger med utløpsdatoer.

Viktor Mayer-Schönberger forestiller seg at man kan angi hvor lenge en opplysning skal eksistere på nettet, for eksempel når man sender en e-post, poster en statusoppdatering på Facebook, kjøper en bok i en internettbokhandel eller deler et bilde på Instagram.

Han medgir at vi ikke er så flinke til å vurdere hvilke opplysninger som er relevante på sikt, men han mener utløpsdatoer gjør folk til herre over sin egen skjebne.

– Det vil gjøre folk i stand til å bestemme hva som skal bevares, og hva som skal glemmes raskt. I USA eksisterer det allerede en filopbevaringstjeneste hvor man kunne bruke utløpsdatoer. Mannen som drev tjenesten fortalte meg at det var overraskende mange som brukte muligheten for en utløpsdato, men interessant nok ble selskapet kjøpt av Facebook, sier Mayer-Schönberger.

Utløpsdatoene er, ifølge Mayer-Schönberger, også en måte å få folk til å tenke over holdbarheten i de opplysningene de deler på nettet. Samtidig sender datoen et signal til den som mottar beskjeden:

– Hvis jeg sender en e-post til deg med en utløpsdato om en uke, så sender det et signal om at du ikke kan ha særlig stor tillit til det jeg har skrevet.

Ungdommer har minst to Facebook-kontoer

Mange foreldre er bekymret over barnas atferd på nettet, og spørsmålet er om man kan få den nye digitale generasjonen – som er vant til å dele alt med alle – til å erkjenne at ikke enhver Twitter-melding er et eviggyldig verk.

Viktor Mayer-Schönberger tror imidlertid at de er bevisste på risikoen:

– Jeg tror mange unge mennesker allerede forstår at det man skriver på for eksempel Facebook, kan gjøre skade. Faktisk er det ingen av studentene mine som har mindre enn to Facebook-kontoer. De har en konto til sine framtidige arbeidsgivere og en til vennene. Noen av dem har til og med flere forskjellige.

Referanser:

Viktor Mayer-Schönberger: Useful Void: The Art of Forgetting in the Age of Ubiquitous Computing

Viktor Mayer-Schönberger: «Beyond Privacy, Beyond Rights – Toward a «Systems» Theory of Informasjon Governance» publisert i California Law Review 98 (6) 2010

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.