I denne kommentarspalten flyr forskning.nos journalist Arnfinn Christensen lavt under nyhetsradaren og kretser over grenselandet mellom naturvitenskap, teknologi og filosofi.
Å skjule seg bak forheng, er ikke min favorittsyssel. Men det er to situasjoner som krever det.
Den ene situasjonen innebærer å fornye garderoben. Den andre innebærer å fornye forsamlingen av folkevalgte.
I begge tilfelle føler jeg meg ganske dum. Dum i pysjamas, eller dum demokrat.
Tanken plager meg: En veldressert hund kunne klart å rafse til seg en stemmeseddel og dytte den ned i stemmeurnen.
Men fram til nå er folkets politiske meninger sanket inn med en enkel stemmeseddel. Det kan endre seg.
Fra moro til seriøsitet
De seinere årene har valgomatene blitt en del av underholdningssirkuset før valgdagen. Men det som starter som ren underholdning, utvikler seg gjerne til noe større og mer etter som tiden går.
En parallell fra kultursfæren: De første filmene var slapstick og tivolimoro. I dag er film en seriøs kulturform som kan sette politisk agenda og mottar offentlig støtte.
Årets valgomater er et trinn videre på den samme utviklingen fra moro til seriøsitet. Aftenpostens valgomat er laget av politiske journalister. Du kan gi graderte svar, og vekte svarene.
Sannere bilde
Det kan være en del av forklaringen på at partipolitikere ikke alltid får fullklaff i partitilhørighet når de prøver valgomatene, slik en blant annet en artikkel i Dagsavisen 3. august viser.
Partiprogrammer har ikke rom for denne typen formuleringer: ”Vårt parti er til en viss grad opptatt av å redusere veiavgiften, men vi synes ikke det er så veldig viktig.” Slike svar kan du derimot avgi til valgomaten.
Flere enn topp-politikere har uttrykt overraskelse: Folk finner ut at de politiske meningene deres ikke alltid faller sammen med partiene de vanligvis stemmer på.
- ”Du er 57 prosent enig med Kristelig Folkeparti”, stod det på valgomat-testen. Jeg ble sittende og måpe inn i skjermen, skriver journalisten Hanne Mauno i en kommentar i Dagsavisen 10. august.
Men dette er ikke nødvendigvis en svakhet. Tvert imot: Valgomater kan gi et sannere bilde av dine politiske holdninger enn en ferdigtrykket stemmeseddel.
Pakkeløsninger
Annonse
Den store forskjellen vises tydelig når du bruker valgomaten: Du får ikke ett parti som resultat.
Du får en fallende kurve av partier, rangert etter hvor enig du er i nøkkelspørsmål som valgomaten har stilt deg.
Mitt resultat var en ganske slak kurve. Det betyr at flere partier ligger ganske tett opptil mine meninger. Men på valgdagen tvinges jeg til å velge ett av dem.
Partiene er pakkeløsninger. Pakkeløsninger kan være fristende lettvinte hvis du ikke vil engasjere deg for mye.
Men et politisk system som går ut fra at de som bestemmer, folket selv, er uengasjerte og vil ha lettvinte løsninger, kan risikere at folket velger lettvinte løsninger på komplekse problemer.
Ut med Bonzo
Hvis derimot folket tvinges til å snekre sine egne meninger framfor å kjøpe flatpakket politikk, utvikler de etter hvert den politiske kompetansen som gjør dem i stand til å skille mellom politisk smuldrespon og politisk kunsthåndverk.
Valgomaten tvinger deg til å gjøre et stykke politisk arbeid. Den krever flere minutters konsentrasjon foran skjermen. Den krever at du tar stilling til vanskelige politiske spørsmål. Du må tenke.
Med andre ord: Hvis politiske valg ble gjennomført som en valgomat, kunne jeg ikke lenger sendt Bonzo for å gjøre min borgerplikt.
Taleføre politiske advokater
Nå tennes automatisk en serie blinkende varsellys: Skal de enkleste sjelene i folkedypet stenges ute fra demokratiet? Ønsker vi et elitestyre?
Grunnidéen bak vestlige demokratier er styre gjennom stedfortredere. Vi velger våre taleføre politiske advokater. De skal tale vår sak i forsamlingene der beslutninger fattes.
Annonse
En slik ordning sikrer at de som styrer, har et minimum av intelligens og kunnskap. Du må kunne fortelle folk på en overbevisende måte hva du vil gjøre for dem.
Kan ikke lure alle hele tida
De enkleste sjelene i folkedypet har nok ikke de politiske løsningene, men de vet godt hvordan de vil ha det.
Representantene er en del av eliten, men må ta hensyn til alle, smart eller dum. De må kunne levere mer enn vakre fraser. De må kunne levere et minimum av resultater.
Du kan lure noen folk hele tida, og hele folket en del av tida, men du kan ikke lure hele folket hele tiden, som Abraham Lincoln skal ha sagt til en venn på slutten av 1800-tallet.
Buklandinger og bortforklaringer
Problemet er bare at representantene er bundet opp av de samme flate pakkeløsningene som reduserer en kompleks virkelighet til smuldrende handlingslammelse i en omskiftelig virkelighet: partiprogrammene.
Det er som om en flyger skulle plotte inn kursen hvert fjerde år, uten å bry seg om vind og vær. Det ville i beste fall blitt en stygg buklanding.
Et annet problem er at det er lettere å bortforklare buklandinger i politikken enn i luftfarten.
Tross stortingsreferenter finnes det ingen svart boks som gir et entydig svar på hvorfor det gikk galt.
Glatte og utspekulerte politiske bortforklaringer fungerer bedre jo dårligere skolert og mindre engasjert befolkningen er.
Annonse
Resultatet er en ond sirkel av glatte tunger og politikerforakt. Dette er elitisme som skaper avmakt.
Tunge partiprogrammer
Kunne valgomaten løst begge disse problemene? Kunne den fjernet både veltalende politiske sjarlataner og bedradde velgere, samtidig som den ga mulighet for kursjusteringer underveis?
Svaret henger på en annen viktig problemstilling: Hvordan velges spørsmålene i valgomaten?
Foreløpig er valgomatene forståelig nok knyttet opp mot partiprogrammene. De er ofte tung lesing. Hvor mange orker å lese partiprogrammene før de plukker stemmeseddel?
Vet hvor vi vil
Hva hvis valgomaten ikke presenterte deg for kompliserte og overordnede politiske problemstillinger?
Hva hvis den isteden presenterte deg for konkrete scenarier for hvordan Norge eller din kommune kan se ut i framtida?
Det er slike scenarier vi alle er kompetente til å uttale oss om. For å bruke flygeranalogien: Vi vet alle hvor vi vil reise. Bare flygeren vet i detalj hvordan han skal få oss dit.
Det neste spørsmålet blir da: Hvordan sikre at vi kommer dit vi skal?
Handling utfra erfaring
Veien fra politisk idé og politisk handling til politisk resultat er langt mer kronglete enn flygerens navigasjonsplan. Det er lett å gå seg vill. De beste hensikter har endt i forferdelse. Sovjetstaten er ett eksempel.
Annonse
Du kan ikke navigere i dette landskapet med et ferdigtegnet ideologisk kart. Kartet må tegnes om mens du går. Heldigvis har vi fått nye og kraftige tegneverktøy.
Data strømmer stadig striere inn i databaser som kan tolkes stadig raskere og mer intelligent.
Vil møysommelig oppbygget statistikk kunne erstatte sikker kunnskap om årsak og virkning, politisk handling og politisk resultat?
Hvorfor ikke? Innen naturmedisin, og delvis også skolemedisin, har vi lenge brukt medikamenter uten å forstå nøyaktig hvordan de virker. Vi hadde bare lang erfaring for at så var tilfelle.
Løse skisser
Årelang logging av politiske beslutningsprosesser vil kanskje kunne gi tilsvarende erfaring. Erfaringen kan brukes til å tegne løse skisser av veien mot målene vi ønsker oss.
Men terrenget er i stadig endring, og politikken flyr mot bevegelig mål. Skissene må tegnes om hele tida.
Med slike løse skisser kan demokratiet navigere mer ydmykt i det politiske landskapet enn med de skråsikre strekene i fortidas bombastiske ideologier.
Dra forhenget til side
Mitt håp er å oppleve at demokrati en gang i framtida blir noe mer enn at jeg trekker meg inn bak et forheng hvert annet år.
Jeg vil gjerne dra forhenget til side, og bruke ny teknologi til å fortelle verden hvordan jeg vil ha det. Sette målene.
Så får oppsamlet statistisk erfaring tegne opp de nødvendige veiskillene når jeg prøver å sette kursen både mot Pose og mot Sekk.