Jeg maskin – du menneske

I dag er datamaskinene våre slaver. Men om få år kan de bli våre venner eller fiender. Er vi forberedt på å ta i mot dem som likeverdige partnere, med rett til sitt eget liv? Hva gjør vi hvis de blir klokere og dyktigere enn oss?

Publisert

Magasin fra forskning.no

En kortere versjon av denne artikkelen kan også leses i forskning.no-magasinet som sendes ut til videregående skoler.

Magasinet kan bestilles ved henvendelse til [email protected].

 

Vi lever i spennende tider. Aldri har den tekniske utviklingen gått fortere, på godt og vondt.

En ny utvikling

Da besteforeldrene dine var unge, syntes de også at utviklingen gikk fort. På 1950-tallet kunne folk i rike land reise i moderne jetfly, se de første satellittene på himmelen og fargefjernsyn i stua, sette seg inn i biler med aircondition, varme opp dypfrossen mat og mye annet.

Alt dette var teknologi for den ytre verden, sånn teknologi som forandrer stua vår, gata vår, måten vi flytter oss rundt i verden på.

(Foto: US Army/K. Kempf)
(Foto: US Army/K. Kempf)

Men de første, klumpete datamaskinene ble også tatt i bruk. Det var ikke mange som så at disse datamaskinene skulle gi oss en helt ny form for teknologisk utvikling, en utvikling som ikke bare angår verden omkring oss, men kanskje den delen som betyr aller mest: Måten vi tenker, snakker sammen og opplever verden på.

Kort sagt: En teknologi for vår indre verden. Og rundt deg nå – i dette øyeblikk - folder det seg ut en stille eksplosjon som kan utvide vår egen bevissthet, men også gi oss helt nye bevisstheter.

Moores lov

I 1965 skrev forskeren og datagründeren Gordon Moore en artikkel i bladet Electronics Magazine. Artikkelen het ”Cramming more components onto integrated circuits”. Hvordan presse flere komponenter sammen på en integrert datakrets?

Komponentene han skrev om var transistorer, de små elektriske bryterne som får mikroprosessoren, selve hjernen i datamaskinen, til å virke.

Eksplosiv vekst: Figuren viser hvordan antall transistorer i mikroprosessorer er doblet hvert annet år. Dette kalles Moores lov. Enkelte kjente mikroprosessorer er tegnet inn på kurven. (Figur: forskning.no, basert på Wgsimon, Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported)
Eksplosiv vekst: Figuren viser hvordan antall transistorer i mikroprosessorer er doblet hvert annet år. Dette kalles Moores lov. Enkelte kjente mikroprosessorer er tegnet inn på kurven. (Figur: forskning.no, basert på Wgsimon, Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported)

Gordon Moore var med på å grunnlegge datagiganten Intel. Han satte et mål: Hvert annet år skulle antallet transistorer i datakretsen dobles. Det betyr at hoppene i utvikling blir større og større: Dobling, firedobling, åtte, seksten, trettito, sekstifire…

Moore spådde altså en utvikling som vil gå fortere og fortere. Og han fikk rett. I 1970 inneholdt en mikroprosessor rundt 4000 transistorer. Ti år seinere var tallet over 50 000, og i 1990 hadde det økt til en million.

I dag ligger det rundt to milliarder. Det betyr at økningen bare de siste månedene er større enn de førti årene før det. Og når vil kurven stange i taket?

Mot de ytterste grenser

Flere ganger har skeptikere spådd at taket er nådd. Men hver gang har nye tekniske gjennombrudd slått hull i taket - og forskerne har kunnet se opp mot nye etasjer av muligheter.

Transistoren var et sånt etasjeskille. Før den ble oppfunnet, brukte regnemaskinene en slags glødelamper som het radiorør. Maskinen ENIAC krevde over hundre tusen watt strøm og veide 30 tonn. Skulle din skolelaptop vært laget på samme måte, ville du måttet slepe rundt på 300 000 tonn - omtrent vekten til en supertanker.

Men selv transistorene har sin grense. Blir de små nok, kan de bli for varme, eller strømmen lekker mellom naboledninger på en spesiell måte som kalles kvante-tunneleffekten.

For et par år siden diskuterte forskerne om utviklingen bremset opp. Dataprodusentene måtte lage maskiner med flere prosessorer for å øke ytelsen: duo-core, quad-core.

Gjennom taket

En annen løsning er å bygge i høyden. Ved å legge flere lag av transistorer oppå hverandre, kommer transistorene nærmere hverandre. Utregninger går fortere, og strømforbruket blir mindre.

Mikrokretsene kan også lages av nye stoffer. Ett slikt stoff er grafen, som ligner på grafitten i en blyantspiss. For noen uker siden klarte forskere fra IBM å lage grafen-transistorer som var over tjue ganger raskere enn de som brukes i dagens datamaskiner.

Den fjerde og mest spennende løsningen er å bygge med atomer. Skal du lage slike komponenter så små som ett enkelt atom, må du tenke helt nytt.

For bare noen måneder siden klarte forskerne å lage den første kvantedatamaskinen, der data leses med lys og radiobølger ut av ett og ett atom.

Og for noen uker siden klarte forskerne å lagre data i ett enkelt elektron – en partikkel som er mer enn tusen ganger lettere enn det minste atomet.

Forbi hjernen?

En menneskehjerne inneholder 50-100 milliarder nerveceller. Når vil en datamaskin inneholde like mange transistorer? Bruker vi Moores lov, kan vi anslå rundt 2020.

"(Illustrasjon: iStockphoto.com)"
"(Illustrasjon: iStockphoto.com)"

En nervecelle er ikke en transistor. En datamaskin og en hjerne kan ikke sammenlignes direkte. Men gir vi Moores lov ett tiår til, vil datamaskinene ha 200 transistorer for hver nervecelle i vår hjerne.

Hva vil de tenke? Hvilke muligheter vil det gi?

Hvis du åpner skallen på et menneske og ser ned i menneskehjernen, ser du ingen tanker. Hvis du stirrer gjennom mikroskopet ned på databrikkene i en PC, ser du verken Google, Powerpoint eller Word. Tankene er ikke nervecellene, like lite som Powerpoint er transistorene i databrikkene på Pcen.

Maskiner i maskinene

Men nervecellene – og databrikkene – gjør det mulig for tanker å utvikle seg. Menneskehjernen ble ikke konstruert for å lage tanker. Tankene utviklet hjernen, og hjernen utviklet tankene gjennom millioner av år av livets utvikling på jorda, det vi kaller evolusjonen.

Vi har laget de elektroniske kretsene i datamaskinene. Men alt nå kan du ta i bruk datamaskiner som ikke finnes i direkte fysisk form. Hvis du har en Mac og kjører Windows i et vindu, vil Macmaskinen på sett og vis late som om den er en Windows-PC. Dette kalles virtuelle maskiner, og de blir vanligere og vanligere.

Det betyr at framtidas datamaskiner kan flytte seg lynraskt fra en fysisk maskin til en annen gjennom nettet. Slike maskiner vil også kunne kopiere seg selv, og da nærmer vi oss raskt definisjonen på liv.

Allerede i 1965 så den britiske statistikeren og kryptologen Irving John Good at en slik utvikling kunne komme. Han skrev dette i bladet Advances in Computers:

… en ultraintelligent maskin kunne utvikle enda bedre maskiner, [og] da ville det uten tvil bli en ”intelligens-eksplosjon”, og menneskets intelligens ville havne langt bak. Dermed er den første ultraintelligente maskin den siste oppfinnelse som mennesket trenger å lage.

Good var ingen gal fantast. Han samarbeidet med en annen kjent dataforsker, Alan Turing, og var med på å utvikle datamaskinen Colossus, som ble brukt av britene under krigen for å knekke hemmelige tyske koder.

Good var konsulent for den kjente regissøren Stanley Kubrick da han på nittensekstitallet laget filmen 2001 – En romodyssé, der superdatamaskinen HAL 9000 spilte en viktig rolle.

En ny evolusjon

Hvis virtuelle datamaskiner blir byggeklossene for nye livsformer, vil vi altså kunne skimte omrisset av en ny form for evolusjon.

Like lite som mennesket var planlagt fiks ferdig fra starten av, like lite vil vi styre den videre utviklingen av intelligens i virtuelle datamaskiner som kan kopiere seg selv. Vi kan gi dem grunnlaget for å vokse, men hva som videre vil skje, er utenfor vår kontroll.

Vi er som de første kvastfinnefiskene som krabbet opp på land for mange millioner år siden. Lite kunne de ane om evnene til sine fjerne, oppreiste etterkommere.

Men dette kan vi være sikre på: Den elektroniske evolusjonen kan gå fortere enn den biologiske. Mye fortere. Og mulighetene er store for at innen dere som er unge i dag har blitt besteforeldre, så har dere fått noen nye venner. Spørsmålet er bare: Holder vennskapet?
 

Referanser

Moore, Gordon E. (1965): Cramming more components onto integrated circuits, Electronics Magazine, pp. 4.

Burks, Arthur W. and Alice R. Burks, The ENIAC: The First General-Purpose Electronic Computer (in Annals of the History of Computing, Vol. 3 (No. 4), 1981, pp. 310-389; commentary pp. 389-399).

Johnson, Colin: IBM demos 100-GHz graphene transistor, EE Times, 5.2.2010.

Artikkel om Moores lov i den engelske utgaven av Wikipedia.