En sopp tar over hjernene deres og får dem til å rave mot sin egen død i soppens tjeneste. Nå griper maurene til parasittvåpen for å beskytte seg mot zombiedøden.
Soppen får mauren til rave i zombietåke mot en skyggefull grein et stykke over bakken. Der dør mauren, mens soppen i høyeste grad lever videre. Den har nå tatt bolig i hele insektet.
Etter noen dager knuser soppen seg vei ut av maurens fastgrodde legeme. Den skyter som et seiersflagg opp fra insekthodet, og slipper deretter ut nye sporer som vil besegle nye intetanende maurs skjebner.
Men der en sopp kan forårsake et rent lite helvete, kan en parasitt – vanligvis ikke ikke helt uskyldige de heller – faktisk redde maurene i dette tilfellet.
For første gang har forskere sett at en hel maurkoloni er blitt forskånet fra zombiedøden, nettopp takket være en parasitt.
“Kolonien er reddet!”
Etter hva man vet om maurs sjel og sinn, kan man nok si ganske sikkert at maurene ikke snusfornuftig har mobilisert parasitten og kjørt den inn i zombiesoppen med viten og vilje.
Men de drar åpenbart nytte av parasitten, fordi den angriper den gufne zombiesoppen, ifølge studien som Penn State-forskerne med insektforsker David Hughes i spissen, har gjort.
De har oppdaget at parasitten uskadeliggjør zombiesoppen. Parasitten kastrerer den ved at ødelegger soppens evne til å spre sine drapssporer. Til alt overmål er parasitten selv også en sopp.
- I dette tilfelle der biologien er rarere enn fiksjonen, er parasitten som angriper soppen, i seg selv en sopp. Den er en hyperparasittisk sopp som spesialiserer seg på å angripe soppen som gjør maurene til zombier, sier Hughes i en pressemelding.
- Fordi den hyperparasittiske soppen hindrer zombiemaur-soppen fra å spre sporene sine, blir færre maur til zombier, sier han.
Skjebnesvanger soppjafs
Du vil kanskje innvende at det ville vært lettere om noen hadde ropt ”ikke spis den soppen!”.
Kanskje har medmaur også prøvd, men for mang en stokkmaur må eventuelle advarsler ha kommet for sent. Har de først fått i seg en spore fra soppen, er løpet ofte kjørt.
Annonse
Hughes og kollegaene så tydelig hvilke maur som hadde fått i seg de fatale soppsporene. De infiserte maurene, i motsetning til friske arbeidsmaur, surret seg vekk fra de faste vandrerutene, og mistet evnen til å finne tilbake kolonien.
De rotet seg bort, og istedet for å gå hjem, havnet de der soppen elsker å være - i fuktige og skyggefulle omgivelser.
Der var de ikke de eneste maurene som møtte sin skjebne. Hele zombiemaurmassegraver dannes utenfor koloniene.
Bildet viser en zombiemaur, med en parasittkastrert zombiesopp voksende ut av hodet. Akkurat denne soppen kan ikke slippe nye sporer, på grunn av parasitten som er synlig som et gulhvitt materiale i maurens nakkeområde. (Foto: David Hughes, Penn State University)
Gjennom undersøkelser som forskerne har gjort av maurene i tillegg, har de funnet ut mer enn hva de visste fra før, om hva soppen gjør med maurens kropp, for de som tåler slike beskrivelser:
Soppen fyller hele maurens kropp og hode, noe som ødelegger muskler og påvirker nervesystemet. Mauren traver til stedet der soppen skal spille ut finalen.
Midt på dagen, når solen er på sitt sterkeste, synkroniserer soppen sin atferd til mauren, og tvinger den til å bite seg fast i undersiden av bladet som den på soppens ordre har kravlet seg til.
Det stadig voksende antallet soppceller inni maurens hode binder sammen musklene som åpner og lukker maurens kjeve. Dermed låser den seg så til de grader at den aldri åpner seg igjen, selv ikke etter at mauren er død. Soppen er sikret at verten for alltid er fastlenket.
- Soppen angriper mauren fra to fronter: først ved å bruke mauren som en vandrende matkilde, og så ved å skade muskler og nervesystemer, sier Hughes, i en pressemelding fra Penn State University.
Han understreker at zombiesoppen, til tross for sine uhyggelige metoder, nok ikke er den største trusselen mot slike maurkolonier.
- Selv om det er mange døde zombiemaur-kadavere i nabolaget, er det slik at bare noen få av soppsporene modner og infiserer friske maur, sier han.
