Lokker lukteksperter på limpinnen

Et insekts svirring er aldri tilfeldig, men styres av lukt, sier rognebærmøllekspert Geir Knudsen. Han utvikler kunstig bærduft for å fange møll og redde epler.

Publisert

Rognebærmøll

Sommerfuglart i familien Yponomeutidae. Et av de mest fryktede skadedyr på eple.

Den naturlige vertplanten, rogn, er mest ettertraktet, men i år med lite rognebær legges eggene på eple.

Hovedmengden av eggene blir lagt på eplekart (eller rognebær) i første halvdel av juli.

Etter cirka to uker klekkes larvene, som borer seg inn i frukten, hvor de gnager brune, slyngede ganger på kryss og tvers dypt inn i fruktkjøttet.

Inngangshullet røpes av et innsøkk fylt med hvite korn av størknet saft.

Kilde: Store norske leksikon på nett

[gallery:1]

Rognebærmøllen er en luktekspert, for å si det mildt.

- Vi anser hunders luktesans for å være temmelig god, men den er ingenting mot rognebærmøllens, sier plantevernforsker Geir Kjølberg Knudsen ved Bioforsk på Ås.

Han har i flere år forsket på rognebærmøll, og i tidens løp har han spekulert i om det kunne gå an å lære rognebærmøll opp til å lukte seg fram til miner.

Problemet er at de ikke lever lenge nok til å lære seg denne kunsten, så det beste er nok å fortsette med rotter og hunder, har Knudsen konkludert.

Skadedyr

Disse nattaktive møllene er mest kjent for å gjøre skade. Både voksne møll og larvene deres spiser epler. Resultatet er fortvilede eplebønder og markspiste epler forbrukerne ikke vil ha.

Men det ligger i navnet at det er rognebær som er rognebærmøllens virkelige livrett. Epler er andrevalget i år med lite rognebær.

Det er nettopp rognebærsvakheten Knudsen og kollegene har lært seg å utnytte. 

De har brukt møllen selv som luktassistent, i forsøkene på å mikse en herlig tiltrekkende, kunstig rognebærduft.

Forskerne har stor tro på at de kan klare å beskytte eplene med uskadelige midler, som rognduftende luktfeller der insektene bokstavelig talt går på limpinnen.

- Vi mener at en riktig overvåkning av skadedyrene vil føre til reduksjon av sprøytemiddelbruken i landbruket. Det vil komme både dyrkeren, miljøet og ikke minst forbrukeren til gode, sier Knudsen.

I sommer skal forskere i hele Norden teste ut den kunstige duften på rognebærmøll i det fri. Den legges ut som åte på eplegårdene, for å lure møllen vekk fra bondens epler og inn i forskernes dødsfeller.

Duftfelle som  med fristende rognelukt lurer møllen fast på en limplate - og redder eplene. Dette er et bilde fra forskernes tidligere feltarbeid. (Foto: Geir Kjølberg Knudsen)
Duftfelle som med fristende rognelukt lurer møllen fast på en limplate - og redder eplene. Dette er et bilde fra forskernes tidligere feltarbeid. (Foto: Geir Kjølberg Knudsen)

Eple-eksperimenter i sommer

Forsøkene som forskere fra Norge, Sverige og Finland skal gjøre foregår slik: Eplefelt deles i to. I den ene delen settes det ut rogneluktfeller.

I Norge skal forsøkene foregå i Sogn og Fjordane, Hardanger, Telemark og Buskerud.

Etter en tid undersøker forskerne skadene på de to eplefeltene opp mot fangsten av møll i fellene.

Forskerne vil vite når møllen angriper eplene, for kunne planlegge effektive motangrep. De vil også overvåke omfanget av angrep, sånn at bonden skal kunne vurdere fordelen med sprøyting opp mot møllskaden.

Og ikke minst vil forskerne undersøke om fellene kan fungere som alternativ til sprøyting.

Om bonden blir så mistrøstig av de overveldende skadene at hun ikke orker å fjerne de møllspiste eplene på trærne og på bakken, får hun et nytt problem:

Da kan møllens unger fly direkte opp i neste års avling, når de blir klare for det, og enda et års avling er spolert.

Forsker Geir Kjølberg Knudsen ved Bioforsk. (Foto: Erling Fløistad)
Forsker Geir Kjølberg Knudsen ved Bioforsk. (Foto: Erling Fløistad)

- Bedre å lure enn å sprøyte

Det utarbeides prognoser over hvor stort møllproblemet vil bli fra år til år, slik at eplebøndene kan sprøyte så lite som mulig med insektmidler. 

Men det er ikke alltid lett å forutse graden av rognebærmøllens herjinger, og dermed rammes bøndene fremdeles av total møllherjing fra tid til annen.

En annen plantevernmetode er feromonforvirring. Bøndene legger ut duftstoffer som ligner de som insektene følger når de skal pare seg med hverandre.

Feromonene forvirrer skadedyr slik at hannene ikke finner fram til hunner å pare seg med, og dermed blir det få fruktgnagende arvtakere i neste sesong.

Det høres kanskje ut som skummel tukling med naturen. Men det er mye bedre enn de forurensende insektmidlene, sier Knudsen.

Feromonforvirring og duftfeller er mye mer skånsomt enn insektmidler, forsikrer plantevernforskeren.

- Et viktig poeng synes jeg er at det ikke er noe vits i bruke storslegga, altså gift, når vi kan gjøre det mer elegant med luktstoff, sier Knudsen.

På samme måte som rognluktfellene utnytter feromonmetoden insektenes eget sterkeste våpen, nemlig luktesansen.

Duftstrømmer dikterer surring

Verdens bestander av insekter bruker denne sansen hele tiden - til å navigere fram til artsfrender, og for å finne mat og steder å legge egg.

Det ser bare ikke helt sånn ut, der de surrer tilsynelatende tilfeldig i alle retninger.

De følger helt livsnødvendige spor – duftspor som siver gjennom omgivelsene, forklarer Knudsen.

Som sigarettrøyksøyler blander duftsporene seg ikke, men kan identifiseres av små, følsomme antenneneser.

- Mister insektene sporet, flyr de straks tilbake for å finne det igjen. Det er da det ser ut som de bare virrer, sier Knudsen.

En bie på målrettet jakt med luktesansen som hjelpemiddel. (Foto: Colourbox)
En bie på målrettet jakt med luktesansen som hjelpemiddel. (Foto: Colourbox)