Det var sommeren 2015 at Geir Søli og kollegaene dro inn Wijdefjorden på Svalbard. Langs østsiden ligger flere daler, og en av dem er Ringhorndalen.

Det var botanikere som først oppdaget at dette var et område som skilte seg ut.

– Noe av grunnen er at det er et svært tørt område, og i disse små sidedalene er det varmt fordi det ligger skjermet til med mye solinnstråling, sier Søli.

Og det var her den lille sommerfuglen dukket opp. Svalbard har hatt tre registrerte bofaste sommerfugler. Men den ene av dem, Plutella polaris, har ikke vært funnet siden 1873-tallet da sju eksemplarer ble hanket inn av insektsamlende prest.

Ingen tvil

Plutella polaris er liten, mindre enn en centimeter lang, med vingespenn på nesten halvannen. Så hvordan klarte Søli å få øye på den?

– Det er ikke så mye som flyr og ligner sommerfugler på Svalbard, så du fanger det du ser og håper at det er noe spennende. Men jeg var ikke sikker på at det var riktig art da jeg først fant den.

Den har nemlig en veldig nærtstående slektning som heter kålmøll, og som hvert år føres nordover med varme vinder. Noen av dem ender på Svalbard, men regnes ikke som bofaste fordi de ikke klarer seg gjennom Svalbard-vinteren. Det kunne være denne arten.

Vel hjemme ved Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, gjorde sommerfuglekspert Leif Aarvik, nærmere undersøkelser.

Han kunne fastslå at dette var noe helt annet enn den vanlige kålmøllen.

– Og da var det ikke lenger noen tvil. Vi hadde funnet arten som ingen hadde sett siden 1870, sier Søli.

– Det var jo veldig morsomt og en liten seier i seg selv. Nå var det plutselig lettere å argumentere for hvor spennende dette området er og hvor viktig det er å undersøke det bedre.

Lite undersøkte områder

Det var nettopp i Ringhorndalen at botanikere nylig fant to planter som de ikke visste fantes på Svalbard. Det er ikke daglig kost, for plantelivet er ganske godt kartlagt på Svalbard.

Insektene, derimot, er det litt verre med.

– I Ringhorndalen har det ikke tidligere vært insektforskere, i hvert fall ikke i nyere tid, og det er kanskje derfor at denne lille sommerfuglen dukket opp først nå, sier Søli.

– Inne i dalen ser den ut til å trives. Der er det godt og varmt og antakelig er det en ganske lang vekstsesong, sier Søli.

Slik er det ikke så mange steder på Svalbard. Fluer og mygg har bedre forutsetninger fordi de kan leve og utvikle seg ved å spise rester fra fjorårets sesong.

– Plutella polaris er en ren plantespiser, så den trenger å gnafse på plantene tidlig på våren og så bruke hele eller deler av sommeren på å utvikle seg.

Sårbart, men robust

Professor Torbjørn Ekrem ved NTNU Vitenskapsmuseet har også vært på Svalbard og kartlagt insekter, nærmere bestemt fjærmygg, sammen med forsker Elisabeth Stur.

Nettopp fordi området er så lite undersøkt, synes han ikke det er så merkelig at det er mulig fange en sommerfugl som har levd i skjul for mennesker i mer enn et århundre.

– Men det er veldig fint at vi kan se at artene som bodde på Svalbard for 145 år siden, fremdeles eksisterer.

– Samfunnet på Svalbard er sårbart, og mange arter er spesielt tilpasset det tøffe klimaet. Selv om de må tåle kraftige miljøpåkjenninger i løpet av året, betyr det ikke at de tåler konkurransen fra mere varmekjære arter og høyere temperaturer som følge av klimaendringer, sier han.

Insektsamlende 1800-tallsprest 

Om Plutella polaris har opplevd å møte mennesker i løpet av det siste århundret, må vi altså uansett helt tilbake til 1873-tallet for å finne en person som huket den inn i vitenskapens tjeneste.

Det var da en prest og insektsamler ved navn A. E. Eaton fant sju eksemplarer på Svalbard. De ble alle tatt med til Naturhistorisk museum i London.

I dag er de bare to stykker igjen der. De andre er det ingen som vet hvor er.

– Det er de to eneste individene som har vært kjent av denne arten inntil vi fant den igjen i 2015, sier Søli.

Han mener funnet demonstrerer hvor dårlig kartlagt deler av Svalbard er i dag. En av grunnene til det er at det rett og slett kan være vanskelig å komme seg rundt.

– Det er mye som er kartlagt rundt Adventsfjorden, rundt Longyearbyen og Ny-Ålesund, områder som mange besøker hvert år. Andre steder er det mer tilfeldig hvor folk har vært i land.

UNIS, Universitetssenteret på Svalbard, har nå årlige tokt, og det har økt kunnskapen, mener han, men:

– Det er fremdeles store områder som må kunne betegnes som ukjent land når det gjelder insekter og andre småkryp, sier Søli.

Han og kollegaene har identifisert mer enn 40 insektarter som ikke tidligere har vært registrert på Svalbard, og mer enn 15 av disse er ikke beskrevet vitenskapelig tidligere.

Feilregistrerte arter

Elisabeth Stur og Torbjørn Ekrem har sammen oppdaget ti arter som ingen visste at fantes på Svalbard. I de varme Jotunkildene nord på Spitsbergen fant de også en slekt som tidligere ikke var funnet på Svalbard før.

Ifølge både Søli og Ekrem er dyrelivet på Svalbard ganske godt kjent sammenlignet med en del andre steder i Arktis, men at det også er områder som er lite kartlagt.

I tillegg har en del arter blitt feilregistrert på grunn av et dårlig sammenligningsgrunnlag.

Et problem når forskere skal artsbestemme insekter fra Arktis er at de nemlig ofte bare har vitenskapelige beskrivelser av skapninger fra kontinentet å sammenligne med.

Derfor er mange av artene som forskerne nå kommer over og kan DNA-identifisere lettere enn før, enkelt sagt registrert under feil navn.

Nå holder Stur og Ekrem på med å lage en bestemmelsesnøkkel for alle fjærmygg på Svalbard. De håper at dette referansegrunnlaget sammen med et referansebibliotek av DNA-strekkoder skal gjøre det enklere å se eventuelle forandringer i økosystem der oppe for fremtidens forskere.

Geir Søli har stått i spissen for å lage en slik oversikt for fluer og andre mygg.

Han mener det er spesielt viktig å kartlegge hva som lever på Svalbard nå.

– Nå er vi helt på tampen av det klimaregimet som har vart i sikkert flere tusen år. Det begynner å endres, så hvordan skal vi fange opp disse endringene fremover hvis vi ikke vet hva nullpunktet er? Da har vi ikke noe referansepunkt.