Sjenert vannløperplayboy

Vannløperhunnen er så lei av å bli konstant antastet av seksuelt pågående hanner, at hun heller parrer seg med den mer beskjedne typen. 

Publisert
"En svært aggressiv vannløperhann av typen Aquarius remigis prøver å sabotere en parring mellom en hunn og en ikke-aggressiv hann. Hunnen ligger gjemt under sistnevnte. (Foto: Omar Tonis Eldakar)"
"En svært aggressiv vannløperhann av typen Aquarius remigis prøver å sabotere en parring mellom en hunn og en ikke-aggressiv hann. Hunnen ligger gjemt under sistnevnte. (Foto: Omar Tonis Eldakar)"

En hann nærmer seg faretruende. Han vet hva han vil, og ser ut som en sydende klump med kjønnshormoner, men selvkritikk har han ikke mye av.

Høres det kjent ut? Det hadde det i alle fall gjort dersom du var en vannløperhunn.

En ny studie publisert i tidsskriftet Science, tyder på at de rett og slett så lei av de mest innpåslitne vannløpercasanovaene at de rømmer fra dem.

Hunnene søker heller tilflukt hos de mer beskjedne vannløperhannene.

Og det er disse mer tilbakeholdne herrene som kan unne seg en liten sleip latter på bakrommet. Nå kan de ikke bare gå på vannet, de har også vunnet parrekonkurransen.

Pågående tapere

- Good guys kommer ikke alltid sist i mål. I denne studien har vi vist at det er mulig for ikke-aggressive hanner å ha fordeler, sier John W.Pepper, som er amanuensis på institutt for økologi og evolusjonsbiologi ved University of Arizona.

Sammen med evolusjonsbiolog Omar Tonsi Eldakar ved Binghamton University, som ledet studien, ville han finne ut hvorfor det finnes svært få hyperaggressive hanner i vannløpernes verden.

De samlet derfor vannløpere fra naturen, og for å kunne skille dem fra hverandre, brukte forskerne tannpirkere med maling på til å prikke dem på ryggen med unike fargekombinasjoner.

Når hyperaggressive hanner ble plassert sammen med mindre aggressive hanner, og hunnene, tok de førstnevnte over hele festen, og de beskjedne vannløperhannene satt igjen helt uten dameselskap.

Det var da forskerne åpnet opp til et nytt kammer ved siden av at den sosiale situasjonen forandret seg. Dette gjenspeiler en mer naturlig setting hvor insektene kan bevege seg som de vil.

Hunnene flyktet da i stedet over til et område der det bare vare ikke-aggressive hanner. Det viste seg at stemningen da straks ble langt mer romantisk – og langt flere parringer ble vellykket gjennomført.

"Evolusjonsbiolog John W. Pepper (Foto: University of Arizona)"
"Evolusjonsbiolog John W. Pepper (Foto: University of Arizona)"


Beskjeden gruppe = snøret i bann

Pepper og kollegaene kom til at de seksuelt aggressive hannene ikke samagerte til fellesskapets beste, men var altfor opptatt med å hive seg over damene tilstede.

Den felles, og mer beskjedne atferden til resten av hannene, utgjorde kollektivt et mer vellykket paringsprosjekt, rett og slett fordi det skapte et miljø som vannløperhunnene kunne leve med.

Dette gjør ikke-aggressive vannløperhannene til en sterkere gruppe enn de hyperagressive, tror Pepper.

- Enkeltvis ville de ikke-aggressive hannene få en mindre bit av kaka, men som gruppe får disse en større kake, fordi de ikke jager vekk hunnene, eller antaster dem så kraftig at de ikke klarer å reprodusere, sier Pepper i en presse.

- Funnene støtter ideen om at naturlig seleksjon virker parallelt på individnivå og på grupper av individer, sier han.

Kilder:

O. Eldakar m.fl. Population Structure Mediates Sexual Conflict in Water Striders. Science, 6 November 2009: Vol. 326. no. 5954, p. 816 DOI: 10.1126/science.
1180183

Pressemelding fra University of Arizona: Why nice guys usually get the girls

Pressemelding fra Binghamton University: Nice guys don’t always finish last