Einar Niemi er professor i historie ved Universitetet i Tromsø, og har jobbet mye med både sin landsdels historie og minoritetsproblematikk.

Blant annet skrev han bind 2 i Norsk innvandringshistorie. Det tar for seg tidsrommet fra 1814 til 1860. For innvandring er ikke noe nytt fenomen, selv om vi ofte glemmer det.

Pakistanere på Grønland

- Mange har en forestilling om at det såkalte “flerkulturelle Norge” oppsto cirka 1970. Man tar ofte utgangspunkt i den første bussen med pakistanske innvandrere som rullet inn på Grønland i Oslo, sier Niemi.

Han er ikke i tvil om at dette bildet er grovt misvisende. En forbløffende flerkulturalitet går langt tilbake i norsk historie.

Særlig er attenhundretallet en spennende periode i så måte. På denne tiden dukket det opp problemstillinger som er brennaktuelle den dag i dag.

- Etter 1814 ble Norge for alvor et innvandringsland. Den nye, unge nasjonen ble oppfattet som attraktiv for innvandring fra store deler av Europa. Folketellingen fra 1900 viser at tre prosent av befolkningen var født i utlandet.

- Det er en veldig høy prosent når vi sammenligner med andre europeiske land. Dette er jo en tid der mesteparten av migrasjonsstrømmen gikk over Atlanterhavet til Amerika, forteller Niemi.

Faktisk må vi til våre dager for å finne tilsvarende tall på innvandring. Til sammenligning var prosenten på bosatte født i utlandet i 2005 på 6,5.

Arktisk flerkultur

- Noe vi har visst om lenge, men som ikke helt har nådd offentligheten, er at desto lenger nord du bodde i Norge før i tiden, dess mer multikulturell var du.

- En av grunnene var selvfølgelig at Nord-Norge hadde en gammel minoritet, samene, men innflytning fra Finland og Russland førte til enestående høye prosenter av innvandrere.

I 1875 utgjorde innvandrere fra Finland, de såkalte kvenene, en fjerdedel av befolkningen i Finnmark. I enkelte lokalsamfunn eller kommuner, som Sør-Varanger, var cirka 50 prosent av befolkningen av finsk avstamning.

Niemi mener at Vadsø sannsynligvis har europeisk innvandrerrekord: i 1875 var over 50 prosent av befolkningen kvener.

- Kvenene bodde i egne bydeler som minner mye om ghettoer der nesten 100 prosent av befolkningen var innflyttere med annet språk og kultur.

- Så hvordan håndterte myndighetene denne flerkulturaliteten?

- Det ble en kollisjon mellom to interesser. På den ene siden var Norge et innvandringsland, men samtidig skulle man bygge opp nasjonalstaten, gjerne med en brodd mot Sverige.

- Nasjonsreisingen kjenner vi jo til: Eventyr og sagn ble samlet inn for å bygge en ekte norsk kultur, Norge var enestående i verden - og vi var i hvert fall ikke svensker!

Alternative nasjonsmodeller

Resultatet ble en omfattende debatt rundt hvordan man skulle forholde seg til minoriteter innen det nye, norske storsamfunnet. En rekke alternative modeller kom på banen.

Det ene alternativet var at enkelte minoriteter kunne segregeres. Tanken var at bare samene drev med sin reindrift i fjellene og ikke kom nær bondebygdene, var det greit.

Denne modellen hadde innslag både av kristen nestekjærlighet, og romantiske forestillinger om samen som “den edle ville”.

Modellen ble faktisk gjennomført i Sverige, under benevnelsen “Lapp skal være lapp”, og førte til en slags reservater. Dette ble avvist i Norge.

Et annet alternativ var det som på utenlandsk kalles akkulturasjon. Myndighetene skulle ikke legge seg i minoritetenes affærer, for med tidens og Guds hjelp ville mennesker forstå hverandre.

I dette alternativet er det også et snev av darwinistisk tankegang, en tanke om at den sterkere, norske, kulturen vil legge de svakere under seg i en kamp for tilværelsen.

Det tredje var moderne pluralistisk tenkning. Utgangspunktet var at alle minoriteter og kulturer hadde nedarvede rettigheter som var gitt av Gud. Og som de som har fulgt med i dagens bioteknologidebatt vet, skal man ikke tukle med skaperverket.

Holdningen hadde delvis rot i lutheransk tenkning: Protestantismen har jo nettopp rot i opprøret mot en kirke som mente at alle måtte bruke latin. Da kunne kravet om at samer skulle snakke norsk få en vond ettersmak.

Fornorskning

Men som de som kjenner historien vet, var det ingen av disse alternativene som ble gjennomført.

Det var en fjerde modell som vant frem: Assimilering. Siktemålet var å integrere alle minoriteter i det nye norske storsamfunnet, på storsamfunnets premisser.

- Stortinget vedtok en fornorskningspolitikk, der limet i den nye nasjonen skulle være kulturen. Dette var i tråd med den tyske germaniseringen, den svenske forsvenskningen og russiske russifiseringen.

I dag ville en slik politikk virke uhyrlig. Den rådende holdningen til minoriteter i alle vestlige demokratiske samfunn fra 1970-tallet av har da også vært multikulturalismen.

- Multikulturalismen var også utgangspunktet for den nye samepolitikken, der man ville ha en mer positiv politikk overfor minoriteter.

- På den andre siden har vi sett en motreaksjon på den multikulturelle tenkningen, en reaksjon som for alvor begynte etter 11. september, sier Niemi.

Og, som Niemi påpeker, er lite nytt ved disse diskusjonene.