De offisielle målingene viser hvor mange som er i arbeid eller utdanning ett år etter at det toårige introduksjonsprogrammet er ferdig. Etter det vet kommunene lite om hvordan det går med flyktningene som bor der.
Nå har Agderforskning sett nærmere på hvordan flyktningene på Sørlandet klarer seg i arbeidslivet på sikt.
Det går ikke alltid så bra, selv med dem som tilsynelatende er godt i gang. Å jobbe noen timer i uka den første tida gir ingen garanti for en varig tilknytning til det norske arbeidsmarkedet.
Blant de som jobber mindre enn ti timer i uka rett etter programmet, har en av tre falt ut av arbeidslivet fem år seinere.
For en del ser det dessuten ut til å ta tid å kvalifisere seg for det norske arbeidslivet. Flyktninger som tar grunnskolen i Norge, gjør det bedre på lang enn kort sikt.
– Kommunene trenger bedre redskap
Dette har også landsdekkende undersøkelser pekt på, for eksempel en undersøkelse fra Frischsenteret med langsiktige tall for arbeidsdeltakelse.
Men få har spurt om selve målingene er nyttige, hevder Eugene Guribye. Han er prosjektleder for studien i sør.
– Kommunene legger sine planer basert på disse målingene. Men rangeringen av kommunene blir forskjellig avhengig av hvordan man måler. Vi trenger målinger som i større grad er et faktisk redskap i arbeidet, sier han til forskning.no.
Mangler fotfeste
Kommunene tvinges i verste fall til å ta et valg om å pynte på statistikkene eller legge opp til langsiktige løp som kan gagne flyktningene på sikt, mener forsker Eugene Guribye. (Foto: Siw Ellen Jakobsen, forskning.no)
Undersøkelsen av alle kommunene i Agder og Telemark beskriver bare om flyktningene er i jobb eller ikke, og kan ikke si noe om hvorfor de er det.
Den forteller heller ikke hva slags jobb de har, de som jobber så få timer.
– Men det er tydelig at dette er deltidsløsninger som ikke gir dem et solid fotfeste i arbeidslivet, sier Guribye.
Kanskje de trenger utdanning for å få det? Med grunnskole i bunnen kan det bli lettere å fullføre videregående skole. De som tar grunnskole i Norge, tjener først mindre enn de som ikke gjør det, men etter sju år tjener de like mye og er like ofte i arbeid. Selv om forskerne ikke kan si om det er grunnskolen som sørger for det.
En god del som tar grunnskole blant flyktningene i Kristiansand, har allerede utdanning fra hjemlandet. Men også blant de som sier at de ikke har grunnskole fra hjemlandet, ser det ut til å lønne seg å ta grunnskolen i Norge. I de andre 47 kommunene vet ikke forskerne hva slags utdanning flyktningene har med seg i bagasjen.
Grunnskole teller ikke
Annonse
Men grunnskole tar tid og teller ikke i systemet der kommunene skal vise hvor flinke de er til å integrere.
Det kan bli et dilemma for kommunene, er inntrykket Guribye har etter å ha snakket med ansatte ved Kongsgård skolesenter i Kristiansand, som tok initiativ til kartleggingen.
– Kommunene tvinges til å ta et valg. Skal de satse på å få flest mulig inn i videregående skole, selv om de opplever at grunnlaget ikke er godt nok for det ennå, eller skal de legge opp til langsiktige løp som gjør at de risikerer å komme dårlig ut i statistikken og å bli gjort skam på offentlig?
Det går generelt sett ikke så bra på lang sikt for flyktningene på arbeidsmarkedet sammenlignet med andre i Norge, viser undersøkelsen fra Frischsenteret. 15 år etter at de kom til landet, er gapet faktisk større enn etter fem år.
Men om man sammenligner flyktninger, viser kartleggingen fra Agderforskning at kommuner som kommer dårligere ut enn snittet i starten, kan ta igjen de andre kommunene etter noen år både når det gjelder gjennomsnittsinntekten til flyktningene som bor der og andelen sysselsatte. Det gjelder for eksempel Bamble. Likevel er bare halvparten av flyktningene der sysselsatte etter fem år.
Dette tyder på at de kortsiktige målingene ikke er så nyttige, mener Guribye.
– De målingene vi har av integrering, bærer altfor stort preg av hastverk. Det er om å gjøre å få flyktningene så fort som mulig ut i jobb. Undersøkelsen viser at i verste fall kan det medføre at man lager løsninger som ikke nødvendigvis står seg over tid, sier prosjektlederen.
– Må måle på kort sikt
Skal man sjekke hva kommunene får til, kan det ikke skje lang tid etter at de har gjort sine tiltak, mener forsker Kristian Rose Tronstad. (Foto: Sonja Balci/OsloMet)
Forsker Kristian Rose Tronstad ved OsloMet er enig i at det er viktig å sjekke hvordan det går med integreringen på sikt, men mener at sysselsettingen på sikt ikke nødvendigvis sier så mye om hvor godt tilbud flyktningene får i kommunene de bor i.
Annonse
– Hvis man skal måle hva kommunen gjør, som norskopplæring og arbeidsrettede tiltak, kan man ikke ha et veldig langt perspektiv. Jo lengre tid det går, desto mer kan det skyldes andre forhold enn det kommunen har bidratt med, sier han.
Flyktningen selv og arbeidsmarkedet er bare noen av forholdene. En del flytter dessuten til andre kommuner.
Også Eugene Guribye ser at mange andre ting kan påvirke. Han mener likevel at det er grunn til å vurdere å endre målingene.
– Jeg vet at noen kommuner selv har ringt rundt for å spørre om flyktningene er sysselsatte. For de opplever helt klart et behov for å få mer kunnskap: Hva er det egentlig vi holder på med her, og hva fører det til?
Det er Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (Imdi) som har betalt for undersøkelsen.
Seniorrådgiver Joseph Salomonsen i Imdi Sør har vært med på å skrive rapporten. Han er heller ikke helt fornøyd med dagens system.
– Det er mange dimensjoner som er problematiske i dagens målingssystem. Det gjelder blant annet forhold som arbeidsomfang og utviklingen over tid, men også forskjeller med hensyn til hvilket antall flyktninger som mottas i den enkelte kommune, det lokale arbeidsmarkedet og hva slags utdanningsbakgrunn flyktningene har, sier han i en pressemelding fra Agderforskning.
Kommuner bryter loven
I en evaluering av introduksjonsprogrammet i fjor kom Fafo fram til at noen av de mest sentrale tiltakene virker dårlig. Arbeidspraksis og språkpraksis betyr svært lite for innvandrernes muligheter på arbeidsmarkedet.
Men en god del av kommunene gjør faktisk ikke den jobben de skal. Hver femte kommune bryter introduksjonsloven fordi de ikke gir et heldagstilbud til deltakerne.
Mange kommuner kan se langt etter å oppfylle målet om at 70 prosent av deltakerne skal være i arbeid eller utdanning året etter at de avslutter introduksjonsprogrammet.
Det er store forskjeller mellom kommunene. Mens Hammerfest i nord får 80 prosent ut i jobb eller utdanning, er tallet i Sarpsborg i sør bare litt over 40 prosent.
Og en del av flyktningene som kommer inn på arbeidsmarkedet, faller altså ut igjen.
Løsningene spriker
Forskningen spriker når det gjelder forslag til langsiktige løsninger, forteller Kristian Rose Tronstad.
Han er usikker på om utdanning alltid er svaret.
– Det er mye som tyder på at det er lurt å kvalifisere flyktningene, for eksempel ved å fullføre utdanning. Det norske arbeidsmarkedet er krevende, så det kan lønne seg å bruke tid, sier han.
– På den annen side viser svensk forskning at det lønner seg å raskt få et bein innenfor arbeidsmarkedet. For da blir det lettere å få det andre innenfor også.
Forskningssjef Anne Britt Djuve ved Fafo mener det må gå an å gjøre begge deler på en gang – både gi grunnleggende opplæring og sørge for relativt rask yrkesutdanning.
– Framover i tid tror vi at man i større grad må sørge for at folk skal ha formell kompetanse hvis de skal få et fast fotfeste i det norske arbeidslivet, sa hun til forskning.no i fjor da hun la fram evalueringen.
Djuve sikter blant annet til å starte et utdanningsløp allerede mens deltakerne er i introduksjonsprogrammet. Det er det noen kommuner som har gjort, som en forsøksordning. De stiller ingen krav om at flyktningene skal ha grunnskole eller kunne noe særlig norsk før de tar fatt på for eksempel en utdanning som helsefagarbeider.
