«Seierherrenes historie».

Det kaller forfatteren Zeshan Shakar den historien han og andre unge pakistanere har fått høre fra sine fedre og bestefedre om den første tiden i Norge.

På mange måter ser de eldre pakistanere seg som seierherrer. Og kanskje har de grunn til de også, mener statsviteren og forfatter av boka «Tante Ulrikkes vei».

I det minst er det dette bildet de ønsker å vise fram utad, både her i det nye hjemlandet og det landet de forlot, mener Shakar.

«Fra slitne hus i murstein til eneboliger med innlagt varmtvann og fem soverom. Fra rickshaw til Mercedes. Slik er deres reise, seierherrenes reise».

Dette skriver han i etterordet til boka «Den kritiske fase».

Den 78 år gamle samfunnsforskeren Aud Korbøls studie av de første fremmedarbeiderne som kom til Norge, er nå for første gang blitt tilgjengelig for allmennheten. Det har gått 45 år siden studien ble avsluttet.

I denne blir en annen historie fortalt.

Denne historien handler om kummerlige boforhold. Om pakistanernes skam over å måtte akseptere arbeidsforhold langt under deres verdighet. Om rasisme og diskriminering. Og ikke minst om den konstante frykten for å ikke få oppholdstillatelse, bli avvist ved grensen eller bli utvist fra landet.

Historien handler også om hvordan de tilpasset seg det norske samfunnet, gitt disse rammebetingelsene.

Sosiologen Arnfinn H. Midtbøen ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) har redigert teksten i samråd med Korbøl. Midtbøen har alltid visst at avhandlingen eksisterte, men hadde ikke lest den.

Da migrasjonsforskeren fikk tørket støv av stensilene han fant i arkivene ved ISF, der også Korbøl har vært forsker, ble han fort klar over at dette var en skjult skatt. Den fortjente en sentral plass i norsk migrasjonsforskning.

– Dette er et pionerarbeid og et stykke norgeshistorie, sier han.

Da 335 innvandrere var eksplosivt

I dag kan det virke komisk.

Det var 14 pakistanere i Norge allerede i 1967. I oktober 1968 kom en buss med flere. De hadde kjørt helt fra Karachi.

Da antallet pakistanere i 1971 hadde kommet opp i 335 personer, omtalte norske aviser det som en «eksplosiv økning». Det var «press på grensene» og Norge hadde et «pakistanerproblem». I dag bor det om lag 38.000 nordmenn med bakgrunn for Pakistan her i landet.

Men norsk innvandringspolitikk var i en brytningstid den gang sosiologen Aud Korbøl intervjuet de første fremmedarbeiderne i perioden 1970 til 1973.

Den gang ble vanligvis ikke utlendinger avvist ved grensen, selv om de kom hit for å søke jobb. De kunne fritt komme hit og lete etter arbeid. Fant de seg en jobb, kunne de søke om arbeidstillatelse ved nærmeste politistasjon.

Etter hvert kom det stadig flere utlendinger fra fjernere land. Fra begynnelsen av 1970-tallet ble det strengere kontroll på alle områder.

Mot stopp i innvandringen i 1975

Frykten for innvandrere som ikke ville eller kunne tilpasse seg, og kanskje også var kriminelle, økte utover 1970-tallet.

Korbøl dokumenter grundig de endringene som skjer i statens kontroll mot fremmedarbeiderne og den økte skepsisen som skjer fram til Norge fikk innvandringsstopp i 1975.

– Norske myndigheter og opinionen fikk en følelse av at ting kom ut av kontroll, forteller hun.

Rasisme og diskriminering var ikke et tema den gang i Norge, sier hun.

– Rasismen var i USA, den. Vi hadde et selvbilde som var ganske vakkert. Men det var vel det jeg forstyrret da jeg begynte å skrive om alle elendigheten som hang sammen med problemene med å komme inn i Norge, sier hun.

Deler ble klausulert

Det er flere grunner til at denne studien har ligget og støvet ned i arkivene ved Institutt for samfunnsforskning.

Deler av avhandlingen ble klausulert. Årsaken til dette handler mye om Korbøls metode. Gjennom deltakende observasjon fikk hun tett kontakt med disse unge mennene. Slik sugde hun til seg informasjon og knyttet veldig nære bånd til sine informanter.

Dette gjorde at hun kunne gi inngående beskrivelser av situasjonen de var i på arbeidsplassen og på boligmarkedet. I tillegg får hun kunnskap om hvordan de tilpasser seg den nye hverdagen i Norge, med salt og pepper som eneste krydder i butikkens krydderhylle.

Ikke status å forske på de fremmede

Korbøl fikk rollen som mer enn bare forsker. Hun ble både sosialarbeider og aksjonist. Pakistanerne fikk konkret hjelp og veiledning av henne. Hun fikk kunnskap om deres situasjon.

– En av de store utfordringene med denne metoden er at forskeren kommer så nært folk at de kan dele mye mer enn hva de ellers ville gjort ved intervjuer. Det er noen veldig store fordeler ved at du kan se hva folk gjør og ikke bare analysere hva de sier de gjør. Men det reiser noen store forskningsetiske problemer, sier Midtbøen.

Den gangen var det ikke noe som het informert samtykke og forskningsetiske regler, forteller Korbøl.

– Jeg beskrev et lite miljø i Oslo hvor personer lett kunne gjenkjennes, til tross for alle forsøk på anonymisering. Derfor ble deler av avhandlingen klausulert, forteller Korbøl.

En fremmed fugl

Les mer i denne saken fra Universitetet i Oslo:

Sterk etnisk identitet truer ikke integrering

Midtbøen mener at en annen viktig årsak til at avhandlingen ble liggende som en stensil i arkivene, var at innvandringsforskning ikke hadde noen status på denne tiden. Dette var jo et helt nytt felt innen samfunnsforskningen.

Dessuten var Korbøl selv en fremmed fugl i det mannsdominerte akademiske miljøet, som kvinne med bakgrunn i en skogfinsk minoritet i Norge.

Hun sto faglig ganske alene.

Hennes mannlige kolleger, som Vilhelm Aubert og Sverre Lysgaard, visste ikke noe om dette forskningsfeltet. De produserte bøker som senere skulle bli ansett som klassikere i det som blir kalt «sosiologiens gullalder» i Norge.

Det fedrene ikke snakker om

Forfatteren og statsviteren Zeshan Shakar tror at mange unge etterkommere av pakistanere i Norge vil synes denne studien er interessant. Den belyser mye som det ikke har blitt snakket om hjemme, sier han.

Hans far var blant de første pakistanske mennene som kom til Norge på begynnelsen av 1970-tallet.

Forfatteren ble ikke overrasket over noe da han leste studien.

– Jeg fikk mine mistanker bekreftet. Dette var ikke bare en solskinnshistorie.

Han og andre etterkommere har ofte fått det beskrevet historien som om at disse mennene bare kom til Norge og fikk seg en jobb dagen etter ankomst. De negative opplevelsene er for de fleste skjøvet i bakgrunnen, bevisst eller ubevisst.

– Vi har ofte fått høre om de fysiske belastningene de hadde i det nye landet. Men historiene deres er påfallende positive. Vi har hørt lite om de psykiske belastningene de hadde. All hjemlengselen, den konstante usikkerheten, de kjipe arbeidsforholdene, den evige kampen for å få opphold i Norge, sier Shakar.

Mye skam

Når døren har vært lukket til disse historiene, handler det nok mye om skammen over de vonde opplevelser og de dårlige bo- og arbeidsforholdene, mener Midtbøen.

Disse mennene måtte akseptere livsvilkår de første årene som kanskje var annerledes enn det de hadde forventet.

Integrasjon tar tid

I dag er pakistanske etterkommere i Norge representert i de fleste posisjoner i samfunnet. De har verdier og holdninger som ligger tettere til det norske samfunnet enn den gjengse nordmenn enn de gjør til deres fedre, mener Zeshan Shakar.

– Historien om pakistanerne i Norge er et godt eksempel på at integrering virker. Men også om at det tar tid. Denne tidskomponenten snakker vi altfor lite om i integreringsdebatten dag. Vi forventer nærmest at innvandrere skal integreres fra første dag, men vi må ha tålmodighet. Jeg synes denne studien synliggjør det, sier han.

Et slags elitesjikt

Korbøl har i studien detaljert informasjon om bakgrunnen til de første pakistanerne som kom til Norge. Hun finner stor variasjon, men mange hadde minst åtte års utdanning og en del hadde tolv års skolegang.

– Det har vært en historie om at de første som kom, var lavt kvalifisert arbeidskraft fra bygda. Men når du ser hvilken utdanning mange hadde, og sammenlikner med utdanningsnivået i Pakistan på samme tid, ser det ut som om at de første som kom tilhørte et slags elitesjikt i den pakistanske befolkningen. Det har nok lagt noen gode forutsetninger for at barna og barnebarna deres skulle gjøre det godt, mener Midtbøen.

Andre grupper av migranter som kom senere, har hatt svakere ressurser. Det er derfor ikke så enkelt å si noe helt generelt om integrering på grunnlag av denne gruppen, sier han.

Les denne saken fra Universitetet i Oslo:

Barn av innvandrere tar mye mer utdanning og tjener langt bedre enn sine foreldre

Fikk epost fra barnebarn

Aud Korbøl fikk plutselig en epost en dag fra en 17 år gamle Malika. Hun hadde et historieprosjekt på skolen og skulle skrive om historien til en i familien sin. Hun ville skrive om bestefaren som innvandret til Norge i 1971. Jenta visste at Aud Korbøl hadde intervjuet ham og lurte på om hun kunne hjelpe henne med informasjon.

Korbøl traff Malika Hussain og fortalte henne om bestefarens første tid i Norge. Noen uker etter fikk hun telefon fra Malika, som kunne fortelle henne at hun hadde fått en sekser på oppgaven.

Korbøl sier:

– Tenk at bestefaren hennes først ikke fikk komme inn i Norge. Myndighetene mente at han ikke ville tilpasse seg det norske systemet!

Kilde:

Aud Korbøl med Arnfinn H. Midtbøen: Den kritiske fase. Innvandring til Norge fra Pakistan 1970-1973, Universitetsforlaget 2018