Innavl blant skandinavisk ulv

Den skandinaviske ulvestammen ble utryddet rundt 1970. Dagens populasjon stammer fra kun tre individer som vandret inn fra øst for 15-20 år siden. Uten friskt blod, kommer innavl til å skape problemer for bestandens overlevelse.

Publisert

- Vi begynner å se problemer allerede nå. Vi ser misdannelser som sannsynligvis er genetiske, både på skjelett og andre organer. Misdannelsene er bare toppen av et isfjell, sier viltbiolog Olof Liberg ved Grimsö forskningsstation, koordinator for det skandinaviske forskningsprosjektet Skandulv.

- De vanligste innavlsskadene kan man ikke se. Det handler om ting som påvirker reproduksjonen negativt, eller hindrer overlevelse den første tiden, inkludert fosteroverlevelse, sier Liberg.

“Direkte truet”

I dag står ulven oppført som “direkte truet” på den nasjonale rødlista både i Norge og Sverige (“akut hotad”). Det betyr ifølge definisjonen at bestanden er så liten at den står i fare for å dø ut i nærmeste framtid dersom de negative faktorene fortsetter å virke.

Tidligere var ulven vidt utbredt på den nordlige halvkule. Den fantes i store deler av Nord-Amerika, Europa og Asia. Utbredelsen har skrumpet kraftig inn fordi ulven ble fortrengt og jaktet av mennesker.

På slutten av 1700-tallet var ulven utryddet fra De britiske øyene og andre tett befolkede områder i Vest-Europa, men den fantes fremdeles spredt i store deler av resten av Europa.

Skuddpremier

Ulven var vanlig i store deler Norge inntil så seint som på midten av 1800-tallet. Deretter ble den raskt mye sjeldnere, særlig i de sørligere deler av landet. I dag er ulven utryddet i det meste av Vest- og Sør-Europa.

På 1800-tallet ble ulven utsatt for omfattende utryddelseskampanjer. I Norge ble det innført statlige skuddpremier på ulv i 1845, og seinere ble det opprettet lokale premieordninger flere steder. På begynnelsen av 1900-tallet fantes ulven bare i grenseområdene mot Sverige og Finland fra Trøndelag og nordover, samt på Finnmarksvidda.

Tilbakegangen fortsatte opp mot 1950, da ulven stort sett forsvant også fra disse områdene. På 1960-tallet var det for det meste bare streifdyr fra ulvebestanden felles med Sverige og Finland som beveget seg inn i Norge. På slutten av 1960-tallet ble bestanden anslått til mellom ett og ti individer.

Fredningen kom for seint

Alle midler ble brukt i bekjempelsen av ulven - blant annet gift og fotsakser. På slutten av 1960-tallet var det fortsatt lov å drive fri jakt på ulv hele året - uten hensyn til eiendomsforhold, og både fra motordrevne kjøretøy og luftfartøy. Bruken av fly og snøscooter gjorde jakta svært effektiv, og var viktig i den siste perioden før fredningen.

I Norge ble ulven totalfredet i 1973. Sverige fredet ulven i 1966. Ulven er fortsatt totalfredet, selv om det kanskje ikke virker sånn i disse dager. De negative holdningene til ulv har en lang historie her i landet, og det tok lang tid før disse dyrene ble sett på i mer moderne bevaringsbiologisk sammenheng.

Når ulven omsider ble fredet, var det imidlertid for seint. De siste ulvene forsvant, og arten var utdødd i Skandinavia. Heldigvis kan ulvene vandre langt, og etter noen år etablerte ett innvandret ulvepar seg i Skandinavia. Dette paret er opprinnelsen til den skandinaviske bestanden i dag.

Innvandrere

Det kom først en innvandringsbølge av ulv østfra til Norrbotten i Sverige på slutten av 1970-tallet. Her ble ulvene snart drept, men samtidig kom det også rapporter om enkelte ulver i grensetraktene mellom Hedmark og Värmland-Dalarna.

Hele den skandinaviske ulvebestanden stammer fra ett ulvepar som høyst sannsynlig har sin opprinnelse fra Finland og nordvestlige Russland. Dette paret fikk sit første valpekull 1983. Bestanden vokste imidlertid ikke før det kom en ny innvandrer.

Først da ble det mulig for relativt ubeslekta ulver å treffe hverandre og danne nye par.

Tap av genetisk variasjon

Små og fragmenterte bestander er et økende problem i bevaringen av truede arter, fordi det medfører tap av genetisk variasjon og økende grad av innavl, noe som til slutt reduserer overlevelsen.

I følge teoretiske modeller kan én enkelt innvandrer i slike tilfeller endre overlevelsessituasjonen dramatisk for en innavlet populasjon. Dette har vært tilfelle i den skandinaviske ulvepopulasjonen.

Den nåværende bestanden har som sagt sin opprinnelse i kun to individer. Den besto i hovedsak av kun én ulveflokk på mindre enn ti dyr frem til 1991. Genetiske analyser fra flere av disse dyrene viser at den genetiske variasjonen i hvert enkelt individ falt dramatisk i årene frem til 1991, og man ser ingen tegn til at det kom inn nye ulver med nye gener.

Den opprinnelige ulvetispa ble drept i 1985, og analysene viser at den opprinnelige hannen ikke er far til flere av ulvene født mellom 1985 og 1990. Forskerne har ved DNA-analyser påvist at det har foregått søskenparringer i denne perioden.

Reddet av ny innvandrer

Redningen kom i 1991 da en ny hann fra den finsk-russiske populasjonen kom inn. Resultatet var en større grad av genetisk variasjon hos enkeltindividene, og en rask økning i populasjonsstørrelsen.

Hos flere arter er det vist at det er utviklet forskjellige adferdsmessige mekanismer for å unngå innavl og de skadelige effektene det kan medføre. Slike mekanismer var også høyst sannsynlig årsaken til den lave populasjonsveksten i ulvebestanden fram til 1991.

Når det kom inn en ny hann, ble risikoen for skader og dødelighet som følge av innavl redusert, og bestanden kunne vokse hurtig. Det er imidlertid viktig å huske på at den skandinaviske ulvebestanden fortsatt har en meget lav genetisk variasjon.

Trenger nytt blod

For å kunne sikre en levedyktig bestand med utgangspunkt i dagens lave bestandsmål er det en forutsetning at det over tid sikres en viss innvandring av nye individer østfra. Uten innvandring av nye individer i nær framtid, forventes den genetiske variasjonen å synke med over 15 prosent for hver generasjon i den skandinaviske populasjonen.

De genetiske analysene forkaster altså hypotesen om at dagens skandinaviske bestand har sin opprinnelse i individer som har overlevd fra den historiske skandinaviske bestanden som eksisterte fram til 1960-tallet.

De viser også tydelig at dagens bestand verken har sin opprinnelse i illegal utsetting av ulv fra skandinaviske dyrehager, eller i hybridisering mellom ulv og hund. Den skandinaviske ulvestammen stammer fra totalt tre individer som har vandret inn fra den finsk-russiske bestanden.

Vegårsheiulven var innvandrer

Siden 1991 har det kommet flere ulver vandrende østfra, men de har ikke bidratt til å øke populasjonens genetiske variasjon fordi de aldri har rukket å finne seg en make og få valper.

- En av de første innvandrerne vi kjenner til i nyere tid er den såkalte Vegårsheiulven, som ble felt i 1984. Dette var den eneste ulven vi hadde på helnorsk territorium. De andre ulvene oppholdt seg i grenseområdene. Den gangen visste man ikke at det var snakk om en innvandrer, fordi man ikke hadde gjort DNA-analyser, sier ulveforsker Petter Wabakken ved Høgskolen i Hedmark.

Etter 1991 kjenner forskerne til mange ulver som har vandret inn fra den finsk-russiske bestanden, men ingen av dem har rukket å finne partner og stifte familie.

- Blant annet radiomerket vi en hannulv for to-tre år siden, i områdene øst for Sarek nasjonalpark i Norrbotten. Den forsvant brått etter rundt ett år, og ble antagelig avlivet ulovlig. Den fikk aldri noen make og ikke noe avkom. Nå i vinter kjenner vi til tre slike innvandreruvler i Nord-Sverige, men ingen av dem har foreløpig truffet noen make, sier Wabakken.

Snikende innavlsproblem

Den skandinaviske ulvebestanden har altså et snikende innavlsproblem, og manglende utveksling med andre bestander. Felling av innvandrerulver kan derfor ødelegge muligheten for sårt trengt genetisk variasjon. Det er 14 år siden sist en innvandrer bidro i bestanden.

- Det kommer innvandrere inn nå og da. Vi kjenner til at ulver har gått helt fra den finsk-russiske bestanden til Akershus på 1800-tallet. Det er funnet ut ved å gjøre genetiske analyser av ulv på museum, sier Wabakken.

Referanse:

Carles Vila, Anna-Karin Sundqvist, Øystein Flagstad, Jennifer Seddon, Susanne Björnerfeldt, Ilpo Kojola, Adriano Casulli, Håkan Sand, Petter Wabakken og Hans Ellegren; Rescue of a severely bottlenecked wolf (Canis lupus) population by a single immigrant; The Royal Society, Proceedings: Biological Sciences. Volume 270, nr. 1510, side 91-97; 2002.

Lenker:

Skandinavisk forskningsprosjekt på ulv: Skandulv
Direktoratet for naturforvaltning: Nasjonal rødliste for truete arter i Norge 1988
Direktoratet for naturforvaltning: Lisensjakt på fem ulver i Hedmark
Miljøverndepartementet: Ulvefelling vinteren 2005
Wabakken og Strømseth: Status for ulv i Skandinavia vinteren 2003-2004
zoologi.no: Faktaark om ulv