3D til å spy av

Om du har sett på 3D-tv eller vært på 3D-kino, kan det hende du har følt deg sliten eller til og med kvalm etter visningen. Hva er det egentlig som skjer når bilder gjør deg sjøsyk?

Publisert
"Kanskje du har tenkt på å kjøpe deg en 3D-tv? Da er det lurt å være klar over mulige bivirkninger av de heftige effektene. (Foto: Panasonic)"
"Kanskje du har tenkt på å kjøpe deg en 3D-tv? Da er det lurt å være klar over mulige bivirkninger av de heftige effektene. (Foto: Panasonic)"

Hjernens dybdesynsindikatorer

Hjernen lager dybdesyn ved hjelp av utslag på forskjellige indikatorer, eller “cues”.

Disse er delt opp i fire kategorier:

Bevegelsesparallakse fanger opp bevegelse i verden. Når noe beveger seg, enten det er du eller noe du ser på, vil det forflytte seg i bestemte og forutsigbare mønstre. Disse mønstrene forteller oss hvor i rommet et objekt befinner seg.

Monokulære indikatorer er de som kan oppfattes av et enkelt øye, for eksempel at noe kaster skygge eller at parallelle linjer vil nærme seg hverandre på avstand.

Binære indikatorer er de vi må bruke begge øynene for å oppfatte, den dybdeforståelsen som skapes av at øynene våre sitter noen centimeter fra hverandre og derfor ser to bilder fra litt forskjellig vinkel som settes sammen.

Okulomotoriske indikatorer er evnen til å bestemme avstand ved hjelp av øynenes bevegelse – altså hvor mye du må skjele for å beholde det du ser på i fokus.

Kilde: Andrew Perkis, NTNU og University of Waterloo, Canada

Den 3D-animerte pusekatten løper over skjermen og kaster en ball på den frekke hundevalpen i Hollywoods nyeste eventyr. Men det er noe som ikke helt stemmer – av en eller annen grunn beveger pusekatten seg for sakte i forhold til ballen.

Etter hvert som scenen utfolder seg, blir du mer og mer sliten i øynene, og til slutt føler du deg rett og slett litt sjøsyk i kinosetet.

Du er ikke alene: Studier har vist at 3D-tv og -film kan føre til svimmelhet og til og med kvalme. Det handler om din egen hjerne – og om det som skjer på andre siden av kameraet.

For få indikatorer

3D-teknologi for film og tv lages ved at det samme bildet filmes med to kameraer fra litt forskjellige vinkler. Dette settes sammen ved hjelp av spesiallagde briller, som lurer øynene til å se dybde.

Les mer om hvordan 3D-teknologien fungerer her.

- I virkeligheten har vi to øyne, som ser i to dimensjoner. I hodet lager vi så dette om til 3D, forklarer Andrew Perkis, professor ved Institutt for elektronikk og telekommunikasjon ved NTNU.

Denne omdanningen gjøres via såkalte ”cues”, eller indikatorer på norsk. Vi har minst 20 slike indikatorer, fordelt på fire kategorier (se faktaboks).

Når du titter rundt deg, jobber alle disse forskjellige indikatorene sammen for å danne et dybdebilde av rommet. De letteste for hjernen å forstå er objekter på avstand og størrelse på kjente objekter.

- Når man lager innhold for stereoskopisk visning, altså visning i tre dimensjoner, så bruker man bare én bestemt type indikator – bransjen klarer ikke benytte seg av alle, forteller Perkis.

Både for få og for dårlig brukt

Det er de binære indikatorene filmteamet bruker for å lure hjernen din. Binære indikatorer handler om den dybdeforståelsen som skapes av at øynene våre sitter noen centimeter fra hverandre, og derfor ser to bilder fra litt forskjellig vinkel som settes sammen.

- Det er dessuten ganske vanlig at disse binære indikatorene ikke er brukt på en god nok måte, som gjør at bildet blir “galt” – noe vi kan sammenligne med støy i vanlige bilder, forteller Perkis.

- Det som er verre er dersom de indikatorene du faktisk har brukt kommer i konflikt med noen av de andre vi har i hjernen.

(Foto: Warner Bros./Sandrew Metronome)
(Foto: Warner Bros./Sandrew Metronome)

Verre over tid

Se for deg at du holder en ball på strake armer, og så beveger den nærmere deg mens du fokuserer på et punkt på ballen.

Pupillene vil da snus litt innover ettersom du flytter ballen nærmere øynene, for å klare å holde fokus. Samtidig forandres formen på linsen som sitter i øyet ditt, slik at den kan fortsette å fokusere lyset som kommer fra ballen og inn på netthinnen mens den er i bevegelse. Dette gjør øynene samtidig og automatisk.

Dersom det derimot er en 3D-ball som kommer fykende mot deg fra en skjerm, kan du få problemer.

Foto: NTNU
Foto: NTNU

Vinkelen på pupillene forandrer seg som vanlig, men ikke formen på linsene. Dersom formen hadde forandret seg, ville nemlig bildet blitt tåkete – du ville begynt å fokusere på punkter et lite stykke foran skjermen.

For å se tydelig må linsen fokusere på den fysiske skjermen, samtidig som du begynner å skjele for å få med deg hvor ballen er på vei.

Her er det altså konflikt mellom de binære indikatorene – som oppfatter at ballen kommer nærmere – og de okulomotoriske, som fortsatt forteller hjernen at en del av øyemusklene er i ro, og dermed at ballen også er det.

- I bunn og grunn er det dette som fører til tretthet, svimmelhet og kvalme, sier Perkis.

I et japansk forsøk så testpersoner på 3D-tv i én time fra en avstand på 1,2 meter, og opplevde både slitenhet og ubehag i øynene. Dette er symptomer som kan føre til kvalme, skriver forskerne bak studien.

Tittingen blir mer anstrengende over tid, og dersom det er ”mye” 3D-effekter, altså om det er mye som hopper inn og ut av skjermen.

Må bedre teknologien om det skal bli perfekt

Omtrent 5 fem prosent av verdens befolkning mangler dybdesyn, og vil aldri ha noen gleder av 3D-tv uansett - eller å spille tennis, for den saks skyld. For resten av oss er det individuelle forskjeller.

Noen kan være vant til å fokusere mer på bevegelse enn størrelse for å oppfatte verden, og får dermed problemer med en film med dårlig bevegelses-3D som andre ikke merker noe til.

Kanskje kan vi trene opp toleransen for dårlig 3D – på samme måte som vi lærer oss å holde ut lengre på lesesalen eller klarer å løfte tyngre gjenstander.

Derek Jensen/Wikimedia Commons (Illustrasjonsfoto: Derek Jensen/Wikimedia Commons)
Derek Jensen/Wikimedia Commons (Illustrasjonsfoto: Derek Jensen/Wikimedia Commons)

Men det beste ville være om de som lager 3D-filmer og tv-programmer begynte å lage bedre 3D – som tok i bruk flere indikatorer. Dét krever en innsats, sier Perkis.

- Har du for eksempel tenkt på hvor viktig lyd er? Vi er jo veldig gode på å oppfatte om noe er bak eller foran oss, og også hvor langt unna noe er ved hjelp av lyd, og det må med om 3D-underholdning skal oppfattes som perfekt. Da må man utdanne lydmannen også, sier han.

- Det samme gjelder for lysmannen og scenografen og produksjonsassistenten – og så videre. Man må rett og slett utdanne produksjonsmiljøene ordentlig i stereoskopisk 3D.

Kilder:

New Scientist: 3D TV: Beware the barfogenic zone av Jeff Hecht, 26.12.2010

Masaki Emoto mfl: Changes in fusional vergence limit and its hysteresis after viewing stereoscopic TV. Displays 25(2-3), s 67-76, 2004. Se sammendrag

Les mer:

University of Waterloo i Canada har en fin side om dybdeoppfattelse

Her kan du lese Samsungs advarsel mot 3D-tv, som følger med når du kjøper et av deres apparater