Artikkelskriving har fått en mye mer sentral rolle i forskerverdenen enn før. Forskningspenger knyttes til vitenskapelig produksjon og kompetanse bedømmes ut fra lister over publikasjoner.  Colourbox
Artikkelskriving har fått en mye mer sentral rolle i forskerverdenen enn før. Forskningspenger knyttes til vitenskapelig produksjon og kompetanse bedømmes ut fra lister over publikasjoner. Colourbox

Hvem har skrevet forskningsartikkelen?

Lister over forfattere som tilsynelatende har vært med på å skrive vitenskapelige artikler blir lengre og lengre.

Akademisk karriere knyttes i økende grad til å forfatte artikler i mer eller mindre prestisjefylte vitenskapelige tidsskrifter.

Resultatet er at artikler i for eksempel Science eller Nature kan ha både 10, 20 og 40 forfattere.

Men hvem er egentlig forfatterne bak artikkelen?

Mer kan bli feil

Når akademisk framgang måles i antall publiserte forskningsartikler, kan det være lett gjøre feil. Om for eksempel feil forsker belønnes, kan det føre til at forskning stagnerer.

Gert Helgesson og Stefan Eriksson har i sin bok sett nærmere på problemene som følger i kjølvannet av de mange artikkelforfatterne.  (Foto: Bokforsiden)
Gert Helgesson og Stefan Eriksson har i sin bok sett nærmere på problemene som følger i kjølvannet av de mange artikkelforfatterne. (Foto: Bokforsiden)

Innenfor samfunnsvitenskap og humaniora er det fortsatt nokså vanlig å forske på egenhånd eller i små grupper. Men innen naturvitenskap og medisin er samarbeid i store grupper blitt det normale.

Men på alle forskningsområder har antall forfattere bak vitenskapelige artikler økt de siste årene, konstaterer Gert Helgesson i et intervju med den svenske nettavisen Curie. Han er dosent i medisinsk etikk ved Karolinska institutet og en av forfatterne bak boken Publiceringsetik.

– Dels har det økte antallet forfattere med faktiske endringer å gjøre, at forskningen er blitt mer kompleks og at flere må samarbeide. Men samtidig kan man også se for seg at det har med økt press å gjøre, med belønningssystemer og merittering.

Regler følges ikke

Å publisere vitenskapelige artikler anses i dag som avgjørende for en forskerkarriere.

Jobber og akademiske titler knyttes til antall publiseringer. Det samme gjelder penger som deles ut til mer forskning.

I en svensk spørreundersøkelse blant nydisputerte medisinere, innrømmet for eksempel nesten halvparten av de spurte at arbeidet deres inneholdt artikler med personer på forfatterlisten som ikke burde ha stått der, om publikasjonsetiske regler hadde vært fulgt.

Ifølge Helgesson kan det handle om at lederen for en forskningsgruppe får stå som medforfatter på alle artikler fra gruppen, uten virkelig å ha deltatt. Eller at kjente forskere føres opp som medforfattere til artikler, i håp om at det øker muligheten for publisering i de riktige tidsskriftene.

Vancouverreglene

Vancouverreglene er de mest kjente reglene for medforfatterskap i vitenskapelige artikler.

Reglene ble i utgangspunktet utviklet for medisinsk forskning, men anvendes i dag også innenfor naturvitenskap og noen ganger innenfor samfunnsvitenskap.

Fire krav må være oppfylt for at en forsker skal kunne oppføres som medforfatter til en artikkel. For eksempel må vedkommende ha gitt et substansielt bidrag til idéen og designet bak forskningen, innsamlingen av data eller analysen og tolkningen av dataene.

Selv om en slik regel kan høres enkel ut å praktisere, er det springende ordet her selvfølgelig ”substansielt”.

Powered by Labrador CMS