Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) skrev teksten til nasjonalsangen «Ja, vi elsker dette landet». Han skrev også kjente skuespill, romaner og dikt. I 1903 ble han tildelt Nobelprisen i litteratur.

Bjørnson var i tillegg en aktiv samfunnsdebattant og folketaler.

Han var Venstre-mann og forkjemper for norsk uavhengighet fra Sverige, støttet undertrykte folks kamp og engasjerte seg sterkt i den kjente saken mot den uskyldig dømte franske offiseren Alfred Dreyfus.

Sammen med kona Karoline fikk Bjørnstjerne seks barn.

Vår nasjonale hukommelse

Hvordan kan det ha seg at gården Aulestad i Gausdal – det kjente hjemstedet til Bjørnstjerne og Karoline Bjørnson litt nordvest for Lillehammer – ble til en propagandasentral for nazismen under krigen?

Og hvorfor er det forsvunnet fra vår nasjonale hukommelse?

Marianne Egeland har gransket nettopp dette. Hun er professor ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier på Universitetet i Oslo (UiO) og har deltatt i et prosjekt der Forskningsrådet har gitt flere forskere midler til å se nærmere på forfatterhjem som er blitt til museer. Prosjektet ledes av Høgskulen på Vestlandet i Sogndal.

Kampanje for nasjonalmuseum

Med avisa Aftenposten og den kjente museumsmannen Anders Sandvig på Lillehammer i spissen, ble det på 1920-tallet satt i gang en landsomfattende kampanje i Norge.

Den avdøde nasjonalskalden og nobelprisvinneren Bjørnstjerne Bjørnsons hjem i Gausdal ble da med innsamlede midler fra hele landet, gjort om til nasjonaleiendom.

Aulestad åpnet som museum i 1935.

Kampanjen hadde fått støtte fra mange av datidens mest kjente nordmenn innenfor politikk, kultur og næringsliv.

Sønnen var nazist

Så kom 2. verdenskrig og Nazi-Tysklands okkupasjon av Norge.

Dikterens yngste sønn Erling Bjørnson (1868–1959) var bonde og politisk engasjert. Fra 1934 satt han på Stortinget for Bondepartiet i Oppland.

Under krigen ble Erling svært aktiv i partiet Nasjonal Samling (NS) og en sterk tilhenger av den tyske nasjonalsosialismen (nazismen). Han fikk følge av datteren Aslaug Bjørnson som ble kretsleder for NS sin kvinneorganisasjon i Sør-Gudbrandsdal og skribent blant annet i det nazistiske tidsskriftet Norsk Arbeidsliv.

Med Erling Bjørnson i spissen ble gården Aulestad gjort om til en propagandasentral for både NS og Adolf Hitlers nazistiske ideologi.

Herfra organiserte Erling Bjørnson møter, lagde radioforedrag og skrev artikler som ble distribuert gjennom nyhetsbyrået NTB og trykt i aviser over hele landet. Erling Bjørnson brukte den kjente faren sin i nazipropagandaen og framstilte ham som «i alle deler nasjonalsosialistisk innstilt».

Fra «godviljens høvdingsete» til «nazireir»

Det var først da litteraturprofessoren fra Oslo begynte å se nærmere på Bjørnson-museet i Gausdal, at hun etter hvert selv ble klar over denne mørke siden ved gården Aulestads historie.

På selve museet fantes ingenting om dette.

Marianne Egeland begynte å lese avisartikler fra krigsårene. Hun gikk også på leting i Landssvikarkivet, et arkiv med mer enn 100 000 dokumenter fra etterforskningen av norske landssvikere og krigsforbrytere under krigen. Landssvikoppgjøret etter 2. verdenskrig omfattet flere enn 90 000 nordmenn.

Arkivet ligger nå hos Riksarkivet og ble åpnet for publikum i 2015.

– Det er nok ikke så ofte at litteraturforskere leter i arkiver som dette, konstaterer professor Egeland.

Det som tente nysgjerrigheten hennes mest, var den sterke kontrasten ved selve stedet Aulestad. Før krigen hyllet som «Godviljens høvdingsete». Under krigen mulig å omtale som et «nazireir».

– Det ligger et veldig spennende motsetningsforhold her, mellom en bejublet far og forfatter – og en landssvikdømt sønn og stornazist.

Fikk streng dom

Det var stor forskjell på hvordan Bjørnstjerne og Karolines barn utviklet seg politisk.

Spesielt stor var forskjellen mellom eldstesønnen Bjørn og yngstesønnen Erling. Bjørn ble en kjent norsk teatermann, gift med jødiske Eileen Cohn og en erklært motstander av nazismen. Erling ble altså NS-mann og nazist.

– Etter krigen ble Erling Bjørnson dømt til ti års fengsel for landssvik. Lengden på dommen markerer alvorlighetsgraden i propagandavirksomheten og de andre handlingene hans.

– Men bare en veldig liten del av straffen ble sonet. Erling Bjørnson hadde nemlig en advokat som viste til leger som erklærte at landssvikeren hadde for svak helse til å sitte i fengsel.

Landssvikeren rusler rundt på tunet

I arkivmaterialet hun lette gjennom, festet Egeland seg spesielt ved ett avisinnlegg hun fant.

Dette hadde tittelen «Landssviker som førsteattraksjon på nasjonalstedet Aulestad».

Innlegget sto 9. september 1946 i avisa Friheten, som var Norges Kommunistiske Parti sitt organ. Den anonyme innsenderen fortalte om hvordan han under et besøk i Bjørnstjerne Bjørnsons hjem på Aulestad hadde observert dikterens sønn, Erling Bjørnson, som «fri og frank» spaserte omkring på naboeiendommen Nedre Aulestad.

Marianne Egeland mener at avisinnleggets saftige tittel på en presis måte fanger Aulestads motsetningsfylte historie: Gården til den frihetselskende nobelprisvinneren gikk i arv til en landssviker.

Det hører med at også Dagbladet i en artikkel i 1949 retter søkelyset mot hvordan den landssvikdømte Erling Bjørnson kan leve «herrens glade dager på gamle Aulestad».

Avisen fant det fire år etter krigens slutt, påfallende hvordan gamle nazister reddet seg unna med legeattester om sviktende helse.

Tyske stornazister på Aulestad

– Erling Bjørnson hadde helt bevisst brukt både faren sin Bjørnstjerne Bjørnson og nasjonalmuseet Aulestad i propaganda for den tyske okkupasjonsmakten. I løpet av krigsårene produserte han et stort antall artikler og radiotaler. På Aulestad samlet han ledende norske NS-folk og tyske stornazister.

– For alt dette fikk Erling Bjørnson altså en streng fengselsdom, som han i all hovedsak slapp å sone.

Etter krigen ga Erling Bjørnson ikke slipp på nazioverbevisningen sin. Blant avisklippene hun lette gjennom, finner forskeren et innlegg i 1949 av Bjørnson i det NS-vennlige bladet 8. mai (senere Folk og Land).

Velger å ikke snakke om det

En del av forskningsprosjektet om forfattermuseer går ut på å undersøke på hvordan museene forvalter historien sin.

– Bjørnson-museet på Aulestad har valgt å forvalte denne delen av sin historie ved ikke å snakke om den.

Egeland tror at når deler av landssvikoppgjøret etter krigen fortsatt er lite kjent blant folk, så kan det bunne i at det blir for vanskelig i forbindelse med et sted som Aulestad.

­ – Museet kan forsvare sin beslutning med at museet handler om den kjente forfatteren, og ikke om sønnen hans. Men sønnen overtok jo stedet etter faren, og han brukte både den kjente gården Aulestad og faren sin aktivt i propagandaarbeidet for NS og nazismen.

– Slik ble Aulestad klistret til nazismen. Dette er nok godt kjent blant lokalbefolkningen i Gausdal, men det er mindre kjent nasjonalt.

En museumsbestyrer og hennes konfliktfylte lojalitetskrav

Litteraturforskeren ved UiO mener å se at den samme gjennomgangsmelodien om Aulestad er brakt videre helt fra da Else Bjørnson (1894–1988) – datter av Erling Bjørnson – fikk ansvar som leder av museet ved åpningen i 1935, og fram til i dag.

Marianne Egeland tror at museumsleder Else Bjørnson må ha følt seg overveldet av konfliktfylte lojalitetskrav. Hun opplevde jo at både faren, søsteren og også en niese meldte seg inn i NS høsten 1940. Alle tre ble stående som NS-medlemmer og forsvarere av okkupasjonen til krigens slutt.

Else Bjørnson var konservator ved museet fram til 1964. I 1957 utga hun boken «Aulestad - Karoline og Bjørnstjerne Bjørnsons hjem».

Både hun og forfatteren av forordet, litteraturhistorikeren og Bjørnson-kjenneren Francis Bull (1887–1974), bringer videre framstillingen av Aulestad som en slags hellig grunn i Norge. Et sted med en helt spesiell andaktsfull og autentisk atmosfære.

Stedets og familiens nazi-fortid nevnes ikke.

Bjørnson-historien gjenfortelles

Heller ikke i Aulestad-boken til Elses arvtaker som museumsbestyrer, Jakob Ågotnes sin «I Bjørnstjernes hus» fra 1992, nevnes den besværlige arven med ett eneste ord.

I stedet er det nok en gang historien om Aulestad som et «godviljens høvdingsete» som gjenfortelles. Men i 1992 er det ikke lenger mulig å kalle gården Aulestad for hellig grunn. Dessuten har Bjørnstjerne Bjørnson når vi kommer til 1990-tallet, tydelig fått et statusfall som nasjonal dikterhøvding.

Likevel mener litteraturforskeren ved UiO å se at det er de samme historiene og navnene som stort sett går igjen, enten du leser Else Bjørnsons bok fra 1957, Jakob Ågotnes bok fra 1992, Maihaugen museums langt ferskere bok om Aulestad og dikteren i anledning «Bjørnsonåret 2010» – eller om du deltok på en guidet omvisning i Aulestad-museet nå sist sommer.

Feiring av mannen og stedet dominerer. Begge mystifiseres. Ordet festlig gjentas ofte. Og det er høy frekvens av utropstegn.

Vi vil ikke være uhøflige

Egeland påpeker at i museumssammenheng er det forskerne kaller harmoniseringsstrategier og sensur av ubehagelige sider ved merkevaren som skal forvaltes, langt fra noe sjeldent syn.

Hun påpeker også at den som inviteres inn i private gemakker, nødig stiller uhøflige eller kritiske spørsmål. Og at en besøkende til et museum lett overtar museets perspektiv.

Samtidig er det et ubehagelig faktum at i den norske litterære kanon, så er tre av de anerkjent største forfatterne våre knyttet til nazismen: Knut Hamsun ved sin egen aktivitet, Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie gjennom barn og/eller barnebarn. Forfatteren Lies sønnesønn Jonas Lie var politiminister i Quislings regjering, fører for Norges SS og medansvarlig for aksjonen mot jødene.

Aulestad-museum i dag

Tar du en kikk på Aulestad-museets nettside i dag i 2018 så framheves det at Karoline og Bjørnstjerne Bjørnsons hus er et godt eksempel på et europeisk byhjem på landet over hundre år tilbake i tid. Hustruen Karolines rolle på Aulestad trekkes også fram. Men du finner fortsatt ikke noe om stedets fortid som samlingsplass for NS-folk og nazister.

Marianne Egeland mener etter å ha gransket Aulestad-museet i Gausdal med forskerblikk, at museet kunne velge motsatt taktikk av dagens.

Framfor å gjemme noe ubehagelig, kunne de heller tematisere det ubehagelige i tråd med gjeldende målsetninger for museets virksomhet. Slik kan et museum vekke oppmerksomhet og antagelig mer interesse enn hva en i dag nokså falmet Bjørnstjerne Bjørnstjerne klarer på egen hånd, tror Egeland.

Men skal vi få til dette, så må vi også våge konfrontere noe annet, mener forskeren: Den utbredte forestillingen om litteraturens foredlende kapasitet og dannelsespotensial.

Vi må dessuten våge å gå på tvers av nettopp den impulsen som ofte ligger til grunn for opprettelsen av personmuseer som Bjørnstjerne Bjørnson-museet på Aulestad.

Her finner du mer om forskningsprosjektet TRAUM – Eit projekt om forfattarmuseum i endring.

Kilder:

Marianne Egeland: «Aulestads besværlige arv: «Godviljens høvdingsete» og «nazireir», Historisk tidsskrift, 04/2018. Artikkelen.

Wikipedia-artikler om Bjørnstjerne Bjørnson og Erling Bjørnson