Det finnes ikke noe fasitsvar på hvordan en innsatt kan hjelpes. Menneskene og problemene deres er for sammensatte.(Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB)
Kompliserte innsatte er vanskelige å hjelpe
Det som hjelper én kriminell tilbake til samfunnet, virker ikke på en annen. Innsatte i fengsel er så kompliserte og så forskjellige at det er vanskelig å fatte beslutninger om hvordan de skal få hjelp.
De som bestemmer, vil ha klare svar: Dette funker, og dette funker ikke. Men forskerne har ikke noen klare svar å gi.
– Problemene er uforutsigbare. Alt du vet, er at når du gjør det samme, så vil forskjellige ting hende, sier Sarah Hean.
Bok uten fasit
Hun er professor ved Universitetet i Stavanger. De siste årene har hun ledet det europeiske prosjektet Co-Lab. Der har hun sett på samarbeid mellom alle de forskjellige gruppene som arbeider med de innsatte i et fengsel.
Resultatet er blitt en fyldig bok, men ingen fasit.
– Hver enkelt menneske må behandles som et enkeltmenneske. Hvis du prøver et bestemt tiltak, så får du et resultat. Men prøver du det samme tiltaket på en annen person, så hender det noe annet. Det er ingen sammenheng, ingen linje, ingen forutsigbarhet, sier Hean.
Forskere fra seks land har samarbeidet i forskningsprosjektet som Sarah Hean har ledet. Resultatet er blitt en bok.(Foto: Georg Mathisen)
Ikke bare mental helse
Det er enkelt å snakke om at veldig mange som sitter i europeiske fengsel, sliter med dårlig mental helse – og at dårlig mental helse gjør det mer sannsynlig at de vender tilbake til en kriminell løpebane når de har sonet ferdig. Men ikke engang dét er helt riktig.
– Det er en enkel måte å se det på. Livet til en innsatt er så komplisert. Mental helse er én faktor. Du har også utdannelse, bolig, rusmiddelbruk og sosiale nettverk, ramser Sarah Hean opp.
Det er mulig for sosialarbeiderne å forstå at det er slik. Beslutningstagerne forstår det nok også, men samtidig trenger de å ha modeller med rette linjer. Det skal helst være klart hva som virker, slik at de kan fatte beslutninger, opplever hun. Resultatet blir fort kulturkollisjoner og motsetninger.
Kontroll og omsorg
Kulturkollisjoner og motsetninger kan det også bli mellom dem som har ansvaret for å kontrollere de innsatte og dem som har ansvaret for å tilby omsorg.
– Den tradisjonelle rollen til fengselsbetjenten er kontroll og sikkerhet. Men nå som det er fokus på rehabilitering, så har rollen deres et omsorgselement i tillegg. Noen vil si at omsorg er kontroll, sier Hean.
Et språk som alle forstår
Hun trekker frem eksempler fra Danmark der det er lagt ned mye arbeid i å finne ut hvordan alle som er involvert, inkludert den innsatte selv, kan snakke et språk som alle forstår.
For eksempel kan livet til en kriminell i fengsel beskrives som en læretid. Hver dag skal de mestre nye livsferdigheter. Det er akkurat som en lærling som skal lære å mestre et fag, men for de innsatte er det selve livet de skal lære å mestre.
«Siw-saken» er et annet, veldig godt eksempel på språk, mener hun.
I den prisbelønte reportasjeserien forteller Stavanger Aftenblad historien om en kvinne som ble funnet død i en kommunal bolig i Stavanger i 2015. Livet hennes hadde vært preget av rus og psykiatri, kriminalitet og prostitusjon. – Hun hadde en rekke problemer, og historien hennes blir fortalt med et språk som vi alle kan forstå, ifølge Hean.
Annonse
Neste: Podkast
Nå arbeider hun og kollegene på Universitetet i Stavanger med en podkastserie om det de har lært gjennom Co-Lab-prosjektet. Heller ikke der kan hun gi noen enkle fasitsvar.
– Jeg liker å beskrive dette som å leve på randen av kaos. Vi må bare prøve ut ting, skritt for skritt, og hvis det ikke virker, prøver vi noe annet, sier Sarah Hean til forskning.no.
Horisont Europa og Horisont 2020
Horisont Europa er verdens største forsknings- og innovasjonsprogram, med et budsjett på 95,5 milliarder euro.
Programmet er det niende i rekken av EUs forsknings- og innovasjonsprogrammer.
Det følger etter Horisont 2020, som varte fra 2014 og til og med 2020.
– For få ansatte
Førsteamanuensis Hilgunn Olsen ved Krus, Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter, er enig i at det er store forskjeller fra person til person.
– Helt klart. Det som er enda mer alvorlig, er at vi ikke vet hva vi skal gjøre, fordi det må til mer ressurser, sier hun.
Olsen snakker om ABE-reformen – avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen – som hun mener at har ført til at det er blitt for få ansatte i kriminalomsorgen.
– Det blir for få til å gjøre den påkoblingsjobben som vi må gjøre. Innsatte skal kobles på samfunnet. En ekstremt stor andel løslater vi uten at de har bolig. Vi klarer ikke engang å gi dem en så grunnleggende ting, sier Olsen til forskning.no.
– Det gjøres mye bra arbeid, og mange får hjelp. Samtidig er de vi får inn i fengslene, mye sykere enn før, sier Hilgunn Olsen.
