Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Hjerneaktivitet hos mennesker som snakker og mennesker som lytter oppmerksomt er synkronisert, antyder ny studie. (Foto: iStockphoto)
To hjerner der cellene kobler seg opp mot hverandre og arbeider i samme tempo? Nei - det er ikke science fiction, men de siste resultatene innen hjerneforskning.
En ny studie fra Princeton University i New Jersey, USA, viser overraskende stort sammenfall mellom det som skjer i hjernen til en person som forteller en historie og hos en person som hører på.
Et medlem av forskerteamet, Lauren Silbert, fortalte sin 15 minutter lange historie om et ball på high school, en nesten katastrofal historie som involverte sjalusi, slagsmål og en bilulykke.
Denne historien fortalte studenten mens hun lå inne i en MR-skanner. Fortellingen ble avlevert uforberedt og i størst mulig grad som om hun fortalte den til en venn i naturlige dagligdagse omgivelser.
Aktivitet målt
Mens historien ble tatt opp på bånd registrerte skanneren hjerneaktiviteten hennes. Deretter fikk 11 forsøkspersoner høre et opptak av Silberts historie, også de mens de lå i en MR-skanner og fikk aktiviteten i egen hjerne målt mens de lyttet seg gjennom hele historien.
Teknikken kalles funksjonell MRI (fMRI) og produserer bilder som indikerer hvilke deler av hjernen til forsøkspersonen som er i aktivitet til en hver tid.
Ikke overraskende var det områder i venstre hjernehalvdel som man vet er knyttet til språk som lyste opp på bildene fra MR-skanneren.
Sammenfall
Det oppsiktsvekkende var imidlertid et en sammenligning viste et stort sammenfall i hjerneaktiviteten hos Silbert og hos hennes lyttere.
I en kontrolltest fikk lytterne også høre en russisk tekst som de ikke skjønte noe av. Her var det ikke sammenfall i hjerneaktivitet mellom forteller og lytter.
Silbert og medforfatterne Uri Hasson og Greg J. Stephens peker på at mye av hjerneforskningen som beskjeftiger seg med språk har konsentrert seg om enten den som taler eller den som lytter, og at man i hovedsak har sett på prosessene i individuelle hjerner isolert.
De mener at det er mye vi ikke vet når det gjelder dagligdags samhandling mellom produksjon av språk og mottak av språk.
- Synkronisering
Professor Kenneth Hugdahl ved Universitetet i Bergen forsker på hørselshallusinasjoner hos schizofreni-pasienter. (Foto: P.E. Lilletun)
Kenneth Hugdahl, professor i biologisk psykologi ved Universitetet i Bergen, mener Princeton-studien gir ny kunnskap.
- Det er som en synkronisering av aktivering i hjernen hos den som snakker og den som lytter når to personer er engasjert i dialog. Dette er nytt. Vi har ikke kjent til dette tidligere, sier Hugdahl til forskning.no.
Hugdahl leder fMRI-gruppen ved universitetet.
Fenomenet som er observert i Princeton-studien kan knyttes til begrepet speilnevroner. Dette er en spesiell type hjerneceller som det spekuleres i har en funksjon når det gjelder vår evne til å oppfatte andres atferd.
Annonse
Selv snakker Princeton-forskerne om en ”nevrologisk kobling” mellom to ulike hjerner.
På forskudd
Princeton-studien viser altså sammenfall i hjerneaktivering mellom den som forteller og den som lytter, men de fleste tilfeller med en viss forsinkelse hos lytterne. I noen tilfeller kommer imidlertid aktiviteten hos lytteren før fortelleren.
Dette forklares med at lytterne bruker sine forventninger til å gjette hva fortelleren vil komme til å si. De lytterne som lå mest på forskudd var også de som skåret best på en test i etterkant som gikk ut på å gjengi hovedpunkter i fortellingen.
- Dette er ikke urimelig. Når vi oppfatter språk ligger vi litt i forkant. Vi forventer en gitt avslutning av setningen før fortelleren har kommet til den, sier Hugdahl.
Språkets gåte
Denne og andre studier kan bidra til å gi økt forståelse av hva talespråk egentlig er, og de biologiske forutsetningene for hvorfor mennesker er de eneste dyra som mestrer dette.
På tross av flommen av stadige nye funn om hjernen basert på fMRI-teknologi er det imidlertid også grenser for hva forskerne kan gi svar på.
Dagens MR-maskiner gjør det vanskelig å måle samtidig hjerneaktivitet hos to eller flere mennesker i dialog. Maskinene er store, støyende og krever at man ligger stille. I Princeton-studien brukte man en spesiell metode for å dempe støyen fra maskinen under opptak.
Selv om nye metoder utvikles for å komme rundt disse hindringene, påpeker Hugdahl at mange har overdrevne forestillinger om hva hjerneforskere kan oppnå med dagens teknologi.
Det er for eksempel vanskelig å gjenskape en så hverdagslig hendelse som en ordinær samtale mellom to mennesker.
- Teknologien legger begrensninger på de spørsmål vi kan stille og de svar vi kan få. Om vi hadde fått til halvparten av det folk tror vi kan få til hadde jeg vært fornøyd, sier Hugdahl til forskning.no.
