Når ledende hjerneforskerne stikker sine hoder sammen, er det sjanse for at det kommer spennende saker ut av det.

Forskere fra mange felt innenfor nevrovitenskapen, som er studien av nervesystemet, har kommet til konferansen New Consepts in Neuroscience som avsluttes i ettermiddag, med sine ulike innfallsvinkler i bagasjen.

- Det har vært mange spennende innlegg, sier professor Edvard Moser ved NTNUs Kavli Institute for Systems Neuroscience.

Den banebrytende teknikken optigenetikk, der man for å kunne se presise aktivitetsmønstre i hjerneceller, sprøyter i dem gener som reagerer på lys, er bare ett av temaene på konferansen.

Variert faglfelt

Feltet nevrovitenskap har mange nivåer og felter, noe som kommer til uttrykk når fagfolket samles som nå.

Michael Häusser fra University College London snakket om hvordan nervecellenes dendritter, eller greiner, klarer å holde orden på rekkefølgen av de lynraske signalene som kommer inn fra for eksempel synsinntrykk.

Britiske Seth Grant fra Wellcome Trust Sanger Institute i Cambrigde holdt på sin side et innlegg om evolusjonen av synapsene, altså koblingen mellom hjernecellene, og hvordan de har utviklet i historiens løp - fra de minste organismene til menneskene.

Endringene er kanskje ikke så store som man skulle tro, ifølge Grants forskning.

- Han har funnet at de proteinene som lager synapsene har vært til stede til og med før nervecellene oppsto, forklarer Edvard Moser.

- Alle må kunne litt om alt

Moser mener en hjernekonferanse som denne i Bergen kan være svært nyttig, også for forskernes hjerner, ved at det gir inspirasjon til arbeidet deres.

- Hvis man klarer å lage en konferanse med ulike fagfelt, der de beste på sitt fagfelt er samla, kan man kanskje klare å se litt lenger enn man ville klart alene. Slik inspirasjon er den beste stimulus til kreativitet, sier han.

Han vil likevel ikke peke på enkeltforedrag han har sett ekstra ivrig fram til.

- Nei, ikke noe helt spesifikt - jeg er nysgjerrig på ganske masse! Jeg kjenner de fleste her og deres arbeid, men jeg er spent på hva de har gjort det siste året.

- Arrangørene har i hvert fall klart å samle mange gode navn, det skal de ha, sier Moser.

At temaene innenfor hjerneforskningen er så mange, samtidig som de henger sammen, kan by på kunnskapsutfordringer for forskerne, ifølge ham.

- Det er det som er problemet med hjernen - nevrovitenskap strekker seg over så mange nivåer, fra de aller minste mekanismene og helt opp til hvordan de store delene av hjernen samarbeider.

- Du kan ikke være helt blank på et felt, men må kunne litt om alt. Det er en utfordring, smlier Moser.

En aktiv og selektiv hjerne

Selv om hjerneforskere jobber med ulke spørsmål på hver sin kant, sier Edvard Moser seg imidlertid klart enig med tyske Andreas Engel fra University Medical Center Hamburg-Eppendorf.

Han avsluttet sitt innlegg om hvordan hjernen sender informasjon i store nettverk over hele valnøtta, med noen overordnede ord:

- Jeg mener å se hjernen mer og mer som et forutseende organ som plukker informasjonen den trenger fra omgivelsene, snarere enn å se den som en mottaker av inntrykk som den så tolker.

- Det er egentlig den eneste måten den kan være rask nok på.

Delt stedssans?

Moser skal selv holde et innlegg om sitt institutts forskning på stedssans, og om gridcellene han og kollegaene oppdaget for få år siden.

Funnene dreier seg om hvordan hjernen vår kan klare å lage et indre kart over hvor vi befinner oss til en hver tid, basert på informasjon fra blant annet landskap, fart og retning.

- Jeg skal snakke om disse mekanismene for stedssans og om gridcellene – det er ikke sikkert at alle her har hørt så mye om det, sier han.

I tillegg vil han diskutere hvordan disse hjernecellene, som antakeligvis har litt ulike oppgaver i kartdannelsen, kan være organisert.

Forskerne som skal holde innlegg er blitt oppfordret til å spekulere litt rundt framtidens mulige funn på sitt felt. Det vil også Edvard Moser gjøre.

- Vi lurer jo på hvor store eller små nettverkene av slike celler er, og kanskje har vi flere stedssanser.

- Flere stedssanser?!

- Ja, vi kan kanskje ha forskjellige stedssanser for store og små miljøer; vi kan ha en stedssans for store plasser og en for kontorpulten vår, sier han, som om det var den enkleste tanke i verden.

- Jeg ville vel tro at de ulike stedssansene ville bruke omtrent de samme mekanismene, men kanskje må hjernen ta dem separat, sier Moser til forskning.no.