De freser rundt i klasserommet, velter melkeglass og hiver seg ut i veien på rødt lys. De glemmer leksene, handler før de tenker og roter seg opp i all slags trøbbel. ADHD minner kanskje om dårlig oppdragelse, men i dag vet vi at symptomene skyldes kjemisk ubalanse i hjernen.

Dopamin

- Stoffet dopamin fungerer ikke optimalt, sier professor Terje Sagvolden, som har jobbet med ADHD i flere tiår. Hjernen bruker dopaminet til å regulere overføringen av signaler fra én nervecelle til den neste, men i hjernen til et menneske med ADHD virker dopaminet dårligere enn vanlig.

- Det er altså en kjemisk uballanse, forklarer Sagvolden, og resultatet blir at en del hjerneceller får problemer med å holde seg passe aktive. Dermed blir cellenes korttidshukommelse dårligere. Dessuten er ADHD-barn ofte klossete. De kommer borti og ødelegger ting uten å ville det, og det liker verken andre barn eller lærere.

ADHD-barn er praktisk talt like intelligente som vanlige unger, men siden nervesystemet ikke er så finjustert som vanlig, er signalene som innprenter varige hukommelsesspor svakere. Dermed blir det vanskeligere å se konsekvensene av egne handlinger, og å lære en helt normal adferd. Det er antageligvis dette som steller i stand mest trøbbel for mennesker med ADHD.

Hemmende impulsivitet

- Det er ofte impulsiviteten, og ikke hyperaktiviteten, som er det største problemet, sier Sagvolden. ADHD-pasientene handler for ofte på impuls, uten å ha tenkt igjennom hva gjerningene vil føre til. Dermed havner de fort ut i farlige situasjoner, og kommer lett på kant med både venner, lærere og myndigheter.

Og mens mennesker med ADHD ofte vokser av seg hyperaktiviteten, følger impulsiviteten og oppmerksomhetsproblemene med dem hele livet.

- For bare ti år siden trodde vi at ADHD gikk over i puberteten, kanskje nettopp fordi hyperaktiviteten ser ut til å dempe seg med årene. Men lidelsen forsvinner ikke. Minst 70 prosent av barna med en ADHD-diagnose fortsetter å slite med sykdommen i voksen alder.

Ligger i genene

I dag vet vi at visse gener gir den karakteristiske kjemiske ubalansen i hjernen. Sykdommen er svært arvelig, og rammer oftest gutter. Det er for eksempel ganske vanlig at både bestefar, far og sønn har ADHD, forteller Sagvolden.

- Vi vet ikke hvorfor lidelsen ser ut til å være mer vanlig hos gutter, sier professoren. Det kan være fordi guttene oftest får en hyperaktiv versjon av ADHD, mens jenter får en mer passiv, uoppmerksom variant som ikke oppdages like lett. Men det er også mulig at jenter er beskyttet på en eller annen måte, for eksempel av hormoner i kroppen.

Forskerne er i det hele tatt ikke sikre på hvordan miljøfaktorer kan påvirke den genetiske disposisjonen. Sagvolden frykter at PCB og andre miljøgifter kan spille en stor rolle - ja, til og med være hovedårsaken til ADHD i enkelte tilfeller.

Problemet er at det er gjort lite forskning på feltet. Det finnes en del indikasjoner, men ingen kan si noe sikkert om sammenhengene mellom ADHD og miljøpåvirkninger. Uansett skal ikke foreldrene føle seg skyldige, understreker Sagvolden.

- Foreldre eller skole har ikke skylda for at barn får ADHD, sier han. Men måten oppdragelsen og skoledagen legges opp på kan bety mye for hvordan sykdommen utvikler seg. En riktig kombinasjon av medisiner og psykologisk behandling kan gjøre situasjonen mye bedre for både pasienten, familien og samfunnet.