Med få midler og endret studieplan på lærerskolen, kan læringsutbyttet for fremtidens skoleelever bli vesentlig større, mestringen øke, og resultatene bli bedre.
Men det krever at vi tar i bruk læringsmetoder som virker, og tar hensyn til det vesentligste: nemlig hvordan læring fungerer.
Elever, lærere, foreldre og politikere er trøtte av reformer. Og resultatene i norsk skole er ikke der vi ønsker at de skal være. Nå er Prosjektet ”Kunnskapsløftet – fra ord til handling” evaluert.
I Fafo-rapport 2010:01 blir statens innsats for å utvikle den norske skolen de siste fire årene gjennomgått. Det er investert nærmere 200 millioner på skoleutvikling for å hjelpe den enkelte skole til å nå målene i Kunnskapsløftet.
Og hva er konklusjonene? ”Vi tror at man i programmet med fordel kunne ha stilt strengere krav til å rette oppmerksomheten mot selve undervisningen” sier rapporten.
Hovedproblemet er at norsk skole og utdanningspolitikk er preget av manglende kunnskap om læring og læringsprosessen. Årsaken finner vi dels i norsk utdanningsforskning – som mangler fokus på undervisningen og læring hos hver enkelt elev.
Norsk lærerutdanning har også alt for lite fokus på det biologiske perspektivet på læring. Man kan også stille spørsmålstegn ved om dagens skole er en funksjonell læringsarena.
Fire veier til læring
Forskning viser at 4 generelle prinsipper ser ut til å være viktige i forhold til læring av ferdigheter; Intensitet: du må øve mye og ofte.
Progresjon: starte på riktig nivå, det vil si utfordringer i forhold til ferdigheter. Positiv feedback: ros når man lykkes. Selvmonitorering: oppgavene bør være lagt opp slik at barnet selv ser når de mestrer.
Skolen klarer ikke å følge disse prinsippene. De som lykkes i skolen lærer hjemme med hjelp av foreldre som har ressurser og tid. Man kan påstå at det eneste læringsprinsippet som skolen klarer å oppfylle er positiv feedback. Lærere er flinke til å gi positiv tilbakemelding uansett faglig nivå.
PISA-undersøkelsen viser tydelig at norske elever har bra selvoppfatning i matematikk - samtidig skårer de lavt på mattetesten. De har med andre ord en lite realistisk oppfattelse av egen kompetanse. De andre prinsippene sliter skolen med å følge opp.
Støtte hjemme - eller ikke
Læringsforskning viser at lekser er viktige for læring. Sett fra et perspektiv om utjevning er det viktig at skolene klarer å gjøre et bedre arbeid i forhold til læring og læringsprinsippene.
Hvis ikke skolene klarer å gjøre et bedre arbeid, vil gapet mellom de som har ressurssterke foreldre og de som ikke har det, bli større og større. Norge er et av de landene i PISA-undersøkelsen som er mest avhengig av foreldrenes sosioøkonomiske status for barnas resultater i skoler.
Hvorfor er det slik? 1) fordi ressurssterke foreldre klarer å følge opp sine barn på en bedre måte i forhold til disse fire viktige læringsprinsipper; 2) fordi skolene alene ikke klarer å følge opp de fire viktige læringsprinsipper. Derfor må kunnskap om læring, læringsprinsipper og læringsprosessen inn i pensum på lærerutdanningen - slik at denne kunnskapen blir basis for lærernes arbeid i skolen.
Men dessverre er ikke psykologisk forskning brukt i noen særlig grad inn mot skolesystemet i Norge. Biologisk psykologi (hjerne-atferd) er ikke pensum i lærerutdanningen. Det å forstå hvorfor læring skjer må danne grunnlaget hvordan vi arbeider med ferdigheter i skolen.
Det største problemet i forhold til TIMSS var manglende oppfølging av elever i matematikk. Kun 10 prosent av elever får oppfølging av lekser. Hvem går det utover? Det er de som ikke har støtte i hjemmet. Om konseptet leksehjelp eventuelt kan være et bra middel vil jo nettopp avhenge av om det blir ”stilt strengere krav til å rette oppmerksomheten mot selve undervisningen”.
Ikke godt nok
Det er flere faktorer som bør få fokus i forhold til bedring av skolesystemet:
1) I dagens utdanningssystem mangler kunnskap om læring og ferdighetsutvikling. Da særlig hvorfor utvikling og læring skjer. Vi trenger fokus på samspillet mellom utvikling og læring på det biologiske nivået og til utvikling av ferdigheter på et psykologisk/pedagogisk nivå.
2) Det mangler fokus på læring av ferdigheter. Det mangler klare mål for hva vi ønsker at elevene skal kunne og arbeidsmåter i forhold til å oppnå målene. Det vil si at vi må få tilbake fokus på undervisningen – relasjonen mellom lærer-elev. På 1-3 trinn må det prioriteres lesing, matte og skriving.
3) Læringsmetodene er mangelfulle. Spesielt kan man se det i forhold til leseopplæring og opplæring i matematikk. Det er derfor viktig å få metodikk inn i skolen som er utprøvd gjennom forskning. Her bør lærerutdanningene og de pedagogiske miljøene ved universitetene ta en del av ansvaret. Lærerstudenter blir i dag opplært i metoder som ikke er gode nok i forhold til å oppnå læring hos hver enkelt elev.
4) Forskning på læring/læringsprosessen og ferdighetsutvikling har ikke vært satset på de siste 20-30 årene i Norge. For eksempel på hvilke metoder som er best egnet til å fremme læring. Det er derfor av stor interesse å lese konklusjonene fra FAFO-rapporten: vi mangler mer fokus på undervisningen. Det vi sliter mest med i Norge er at forskning på barn og ungdom på individnivå, for eksempel læringsprosesser og læringsutbytte, er nedprioritert i det norske samfunnet.
Hodeløst
Til tross for at det finnes mye kunnskap om hvordan ferdigheter utvikles, er det biologiske perspektivet på læring ikke pensum for nyutdannede lærere. Å overse hvordan hjernen lærer er, ja, hodeløst!
Forskning viser at ferdigheter læres gjennom spesifikk trening med høy intensitet. Dette betyr at skal du lære deg gangetabellen, så må du øve mye på denne. Utfordringen blir å legge til rette for at elevene kan trene tilstrekkelig på de ferdighetene vi mener det er viktig for dem å beherske.
Målfokus, høy intensitet i læringsprosessen, tilpasset progresjon og vurdering av måloppnåelse blir viktig. Vi har lærere som vet for lite om hvordan ferdigheter utvikles, og en skolestruktur som ikke fungerer tilfredsstillende som læringsarena.
Det er på tide å justere kursen, ikke øke farten i feil retning.
