Mens vi venter på Kavli

Vi begynte en sightseeing i universets uendelighet, fortsatte inn på nanoveien og endte i hjernen.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

På to timer ble vi litt klokere, men satt også igjen med mange spørsmål. 

For eksempel: - Er vi alene der ute?

Svaret var nei hvis spørsmålet gjaldt Universitetets Aula i Oslo sentrum mandag formiddag.

Aulaen var nesten fullsatt til det som kan betraktes som en slags oppvarming før den prestisjetunge utdelingen av Kavliprisene i Oslo i dag, tirsdag 9. august klokka 14.

De såkalte Public Awareness Lectures inneholdt populærvitenskapelige forelesninger fra tre framtredende forskere innen fagdisiplinene som Kavliprisene omfatter; nemlig astrofysikk, nanovitenskap og nevrovitenskap.

Finner vi noe?

Jill Tarter stilte spørsmålet om vi er alene. Hun er astronom og direktør ved Center for SETI Research i California, USA.

Mens hun enkelt kunne fastslå at det var liv i salen, ville et slikt spørsmål for Search For Extraterrestrial Intelligence (SETI) handle om noe ganske annet. Kan det finnes liv på andre kloder?

Da blir det brått vanskeligere å svare, i hvert fall i løpet av et halvtimes populærvitenskapelig foredrag. Noen avviser muligheten for liv på andre planeter, andre holder muligheten åpen.

Etter Jill Tarters mening er det slettes ikke umulig at det finnes planeter med samme størrelse og muligheter for avanserte livsformer som hos oss.

En utfordring blir da i så fall å finne dette utenomjordiske livet. I dag står 42 digre radioantenner ved Allen Telescope Array i California på plass for å fange opp eventuelle signaler fra det ytre rom.

Selv om radioteleskopet er et imponerende skue, er denne innsatsen langt fra nok for å kunne finne en eventuell nål i en så diger høystakk som universet representerer, ifølge Tarter.

For som hun selv formulerte det: ”Good planets are hard to find”.

Vel har romsonden Phoenix nylig påvist vann på Mars - og man antar eksempelvis også at det kan finnes flytende vann på et par av månene til Jupiter, men:

- Bare noen penger står i veien

- Vi trenger rett og slett noen bedre høygafler, sa Tarter, samtidig som Powerpointen viste en gaffel på vei inn i en høystakk, noe som neppe er det instrumentet hun egentlig ønsker seg.

Men som populærvitenskapelig metafor funker det, slik at selv en stakkars forskningsjournalist begriper litt mer.

Like etter åpenbarer fremtiden seg i en animasjon; en utvidelse til 350 skålformede antenner, og dermed et mye større radioteleskop i Allen Telescope Array.

- Det er bare noen penger som står i veien for dette her, smiler Tarter.

- Får vi dette til kan vi blant annet søke ut til en million stjerner.

- Det kan være en planet blant milliarder som har de riktige forutsetningene, la hun til.

Du store…

Faksimile av poster for filmen Contact
Faksimile av poster for filmen Contact

En million er for øvrig ikke noe stort tall i den store sammenhengen – og er det ikke nettopp den vi snakker om nå?

Da Jodie Foster kikket opp på himmelen i filmen Contact, og undret seg om bare én av en million stjerner skjulte liv, tok hun alt for lite i.

Tarter kan fortelle tilhørerne i salen at det finnes mange, mange flere stjerner – så mange som det er sandkorn på strendene i verden. Skjønt ingen har vel talt opp disse kornene, men likevel:

Vi kan like gjerne si et sted mellom 20-40 trilliarder. Da blir det 21 nuller å legge til…hvis det er mer håndgripelig.

Signaler meg her og der

SETI-direktøren ga ellers en lun refs til Hollywood for mye dårlig science fiction hva angår filmer der kontakt med det ytre rom, eller jakt på sådant liv, er tema.

- Men Contact er vel den beste, selv om også den har sine feil, sa Tarter.

Filmen bygger på romanen med sammen tittel, skrevet av Carl Sagan. Han var både astronom, forfatter og en suksessrik popularisator av astronomi, astrofysikk og naturvitenskap.

I tillegg til for få stjerner, nevnte Tarter et problem med radiosignaler som folkene i Contact ikke opplevde, men som de hadde fått merke i virkelighetens verden.

Hadde de brukt walkie-talkie og samtidig prøvd å lytte etter radiosignaler fra en fremmed planet, ville det gått galt.

- Signalene ville vært alt for sterke, påpekte Tarter.

Dessuten bruker ikke SETI-folkene hodetelefoner, du vet den klassiske med sort skumgummiaktig stoff i.

Så kan man spørre: hvor stor er egentlig sannsynligheten for å finne liv på en annen planet?

- Det kan være en planet blant milliarder som har de riktige forutsetningene, sa Tarter.

Hun rundet ellers av innlegget sitt med et sitat fra forskerduoen Giuseppe Cocconi og Philip Morrison: “The probability of success is difficult to estimate, but if we never search, the chance of success is zero.”

Det var Morrison og Cocconi som i 1959 foreslo å sette opp radioteleskoper for å lete etter utenomjordisk liv – noe som med tiden skulle bli til SETI – uten at man så langt har påvist at det finnes noe avansert liv der ute i universet.

Over til nanoavdelingen

Preses i Det Norske Videnskaps-Akademi, Ole Didrik Lærum, introduserte hver av foredragsholderne, som ga tilhørerne et glimt inn i de ulike fagområdene .

Etter tarters innlegg handlet det om langt mindre størrelser: nanoteknologi. Den norske professoren Thomas Ebbesen, hjemmehørende ved Université Luis Pasteur Strasbourg, innledet med å si at en nanometer er én milliarddels meter.

- Det er det samme som lengden av 10 atomer plassert tett i tett etter hverandre, la han til for å illustrere hvor smått det er.

Men nanoteknologi kan bli veldig stort.

- Det som satte det hele i gang, var etter mitt skjønn presset fra IT og elektronikkbransjen om å få plass til mer og mer i en chip. De var dessuten med og støttet forskning på området, sa Ebbesen.

På kort tid har mye skjedd. Forskere kan lage supersterke materialer.

- Nanorør er for eksempel mye sterkere enn stål, sa Ebbesen.

Men fortsatt er nanoteknologien i startgrtopa. Nanoteknologi som noe ”usynlig”, ultrasmått og fremmed, kan kanskje virke litt skummelt for enkelte. Hva slags nytte skal den gjøre i livene våre, for eksempel?

Ebbesen benyttet anledningen til å berolige forsamlingen med at vi stifter bekjentskap med slik teknologi både i naturen og til daglig - eksempelvis i kosmetikk.

Strukturer i natur

"Midd"
"Midd"

Ebbesen viste fram en plansje som blant annet inneholdt en midd - og en flagellat.

Sistnevnte er en knøttliten organisme som kommer seg frem ved hjelp av svingtråder den har i bakenden. Motoren den har for å få dette til, er et eksempel på en nanostruktur i naturen, la Ebbesen til.

- Noe slikt tror jeg ikke vi kan klare å etterligne før om 30 år. Men altså; det er fullt av slike strukturer i naturen.

Nanoteknologi har potensial til å bli viktig blant annet for utviklingen av nye produkter, materialer, og innen medisinen. Og; forskerne kan lære av strukturene i naturen, så de går ikke nødvendigvis til utfordringene med helt blanke ark heller.

- Vi er bare helt i starten, sa Ebbensen mot slutten av innlegget.

Til slutt et drypp om hjernen

Da Ole Didrik Lærum åpnet opp for en nano-spørrerunde hadde tydeligvis alle forstått alt, for ingen hender var å se i luften.

Eller satt vi bare og måpte over hvor stort noe så lite kan bli?

Kanskje. I det tredje foredraget der professor Per Andersen fortalte om hjernen vår, kunne man lett få følelsen av at mye må stemme for at alt skal fungere der oppe.

I nervesystemets kontrollsentral er det for eksempel intet mindre enn 100 milliarder celler som snakker sammen, kunne han opplyse.

Og de snakker ikke sammen kun en og en. Andersen la til at hver av dem kunne signalisere til 10.000 andre hjerneceller om gangen.

En livlig gjeng, altså. Man kan bli tung i hodet av langt mindre.

Powered by Labrador CMS