Musikk. Det universelle språket som gjennom årtusener har samlet mennesker på tvers av språkbarrierer og generasjonsskiller.

Enten du lytter til tungmetall eller jazz, har du helt sikkert opplevd å så gåsehud på en konsert og plutselig følt deg som en del av noe større. Eller har du det?

To av videnskab.dks lesere, Maja og Bjarne, liker ikke musikk i det hele tatt.

Men hvordan kan henge sammen, når musikk er så viktig for så mange andre? Det har de bedt oss om å undersøke.

Musikalsk anhedoni

For å finne et svar har vi forhørt oss med Peter Vuust fra Aarhus Universitet i Danmark. Han er en av de ledende danske forskerne når det kommer til samspillet mellom musikk og hjernen.

Og han har kanskje funnet svaret.

– Det finnes noe som heter musikalsk anhedoni. Det innebærer at man rett og slett ikke liker musikk, forklarer Vuust.

For Vuust kan det være vanskelig å sette seg inn i. Han spiller kontrabass og skal spille på jazzfestivalen i Aarhus, bare et par timer etter at vi snakker med ham.

– Folk med musikalsk anhedoni kan ha helt normale musikalske egenskaper. De trenger ikke å være tonedøve, og de hører ikke nødvendigvis melodier og rytmer på en annen måte, sier Vuust. – Men musikken sier dem ikke noe, fortsetter han.

Instinktiv nytelse

Noelia Martínez Molina fra Helsinki Universitet er en av de ledende forskerne innen musikalsk anhedoni.

Hun forsøker å forklare hva som skjer i hjernen når vi opplever nytelse.

De mest grunnleggende formene for nytelse henger sammen med overlevelsesinstinktet vårt, og her er det klassiske eksempelet mat.

Når kroppen mangler mat, sendes det et signal til hypothalamus i hjernen, noe som innleder en sulttilstand.

Og når vi er i denne tilstanden, skjerpes sansene våre, forklarer Molina.

Vi fokuserer ekstra mye på mat, og appetitten stiger. Når vi endelig får lov til å spise, forløses vi, og det utløses dopamin i hjernen som en form for belønning.

Samspillet mellom sansene og hjernens belønningssystem er avgjørende for opplevelsen av nytelse, forklarer hun.

Gåsehuden uteblir

Nytelsen knyttet til musikk er mer abstrakt og er ikke avgjørende for at vi skal overleve. Likevel fungerer det etter samme mønster.

Forløsningen av dopamin er avhengig av den auditoriske hjernebarken, som er den delen av hjernen som håndterer lyd.

– Forskningen vår har vist at det ikke er den samme interaksjonen mellom den delen av hjernen som behandler lyder og hjernens belønningssystem hos folk med musikalsk anhedoni, forklarer Molina.

Denne manglende forbindelsen gjør at de har mye mindre aktivitet i hjernens belønningssystem når de hører på musikk.

De hører det samme som alle andre, og de har ikke nødvendigvis en dårligere forståelse for musikken. Men på grunn av mangelen på dopamin i hjernen uteblir den følelsesmessige reaksjonen.

På nåværende tidspunkt vet man ikke hvorfor musikalsk anhedoni oppstår. Men Molina forteller at hun er i gang med å undersøke om det er genetisk betinget.

Utenfor fellesskapet

Det eksisterer ikke noen sammenheng mellom musikalsk anhedoni og andre lidelser. Likevel kan det være problematisk for de som lider av det.

Musikk er viktig i hverdagen, og mange musikalske fellesaktiviteter, som sang, dans og konserter, har en avgjørende sosial funksjon.

Folk med musikalsk anhedoni vil ofte prøve å unngå sosiale sammenkomster der musikk spiller en avgjørende rolle.

Det kan føre til både diskriminering og utelukking fra sosiale fellesskap, noe som ifølge Peter Vuust kan få avgjørende konsekvenser.

– Musikk betyr utrolig mye i identitetsdannelsen, særlig i tenårene. Det er med på å danne personligheten vår og individualiteten vår, og det er med på å avgjøre om vi hører til i den ene eller den andre gruppen, forklarer han.

Lidelsen kan også skape forvirring og fortvilelse. De føler seg misforstått, og det kan være vanskelig å dele med andre.

– Jeg har snakket med en som led av det. Han holdt det for seg selv, siden folk rett og slett ikke forsto det, forteller Vuust.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.