Hjertestans er en folkesykdom og en av de vanligste dødsårsakene. Dagens medisiner er ikke gode nok til å forebygge hjertestans. Dessuten fører de til plagsomme bivirkninger, beklager førsteamanuensis Jan Magnus Aronsen på Institutt for medisinske basalfag ved Universitetet i Oslo. Han har i mange år forsket på elektriske strømmer i hjertet. I doktorgraden sin undersøkte han hvorfor en rekke pasienter fikk hjertestans.

Rytmekaos i hjertet

Hjertestans kan skyldes unormale rytmeforstyrrelser i hjertet. Det er nettopp disse spesielle rytmeforstyrrelsene Aronsen vil til livs.

For å skjønne hvordan den nye medisinen hans virker, er det greit å vite hvordan hjerterytmen fungerer.

Hjerterytmen skyldes elektrisk strøm som sendes rundt i hjertet én gang i sekundet. Da trekker hjertet seg sammen og pumper blod rundt i kroppen. Innimellom sender hjertet ut ekstra strøm. Da slår hjertet et ekstra slag. Dette kalles hjertebank og er som oftest ufarlig.

Begge sidene i hjertet har et forkammer og et hovedkammer. Hvis cellene i disse kamrene begynner å lage sine egne elektriske strømmer, kan det dannes mange ganger flere elektriske signaler i hjertet. Da blir det kaos. Hvis den ekstra strømmen dannes i forkammeret, får du hjerteflimmer.

– Det farlige er hvis celler i et hjertekammer danner sine egne elektriske strømmer og overstyrer den ordinære strømmen i hjertet. Hvis rytmen skulle bli veldig rask, går hjertet så fort at det ikke lenger klarer å pumpe blod. Da får vi det som kalles hjertestans.

I dag finnes ingen gode medisiner mot dette.

– Vi mener vi har funnet ut hvordan det er mulig å hindre disse elektriske strømmene.

Løsning på rytmekaos

Mange av dem som havner på sykehus etter hjertestans, har for lavt nivå av kalium i blodet. For lite kalium er faktisk en av de mest kjente risikofaktorene for hjertestans.

Jan Magnus Aronsen har nå slått fast at det lave nivået av kalium senker aktiviteten til et bestemt og viktig protein med det eksotiske navnet natriumkalium-pumpen. Det amerikanske laboratoriet til James Weiss ved Universitetet i California har bekreftet de samme resultatene.

Jonas Skogestad, som er stipendiat hos Aronsen, har gjort en stor oppdagelse som kan øke håpet for hjertepasienter. Han fant et helt spesielt enzym som sitter fast i det viktige proteinet.

Tanken deres er at den nye kunnskapen kan brukes til å lage en enzymhemmer for å hindre at aktiviteten til det spesielle proteinet blir for lavt.

Nesten ingen bivirkninger

Oppdagelsen deres kan gi håp for hjertepasienter. I samarbeid med Universitetet i Oxford har de slått fast at enzymhemmeren hadde god effekt på det spesielle proteinet, samtidig som den ikke påvirket andre deler av hjertet. Det skal vi alle være glad for. Det siste legene ønsker er feil konsekvenser.

– I teorien har vi funnet et målrettet middel mot sykdommen, samtidig som sannsynligheten for bivirkninger er små, forteller Jan Magnus Aronsen.

Forskerne har nå testet enzymhemmerne sine i dyreforsøk og vist at legemiddelet motvirker hjertestans.

– Resultatene er gode. Legemiddelet er bedre enn de behandlingene som finnes i dag, påpeker Jan Magnus Aronsen.

Tanken er å gi denne medisinen som forebyggende til risikopasienter. Da tenker Aronsen både på dem med kronisk hjertesykdom og dem som er genetisk disponert for hjertestans. I første runde tester de medisinen på de genetisk disponerte.

Ombruk av gamle legemidler

Selv om forsøkene har gitt gode resultater, er det likevel langt frem. Hvis Aronsen skal bruke oppdagelsen sin til å utvikle en helt ny medisin, tar det ti til femten år før den er på markedet. Billig er det heller ikke. Det koster milliarder av kroner å utvikle nye legemidler.

Likevel er det håp – og det er nå vi kommer til hovedpoenget: Aronsen bruker en helt ny metode som gjør det mulig å komme langt raskere i mål.

Det finnes mange legemidler som enten er nesten eller ferdig utviklet, men som likevel ikke blir tatt i bruk. De aller fleste kommer aldri på markedet. Oppfinnelsene blir da liggende og samler støv i en skuff.

Poenget til Aronsen er å finne ut om noen av disse legemidlene kan fungere mot det spesielle enzymet i hjertet. Det vil si at han leter etter legemidler som kan brukes til noe annet enn det som var hensikten.

Selv om ideen høres opplagt ut, presiserer Aronsen: – Det høres kanskje overraskende ut, men dette er en ganske ny måte å tenke på i legemiddelindustrien.

De legemidlene som forskerne sjekker ut nå, er utviklet for å hemme det spesielle enzymet i hjernen. Disse legemidlene ble opprinnelig utviklet mot ulike hjernesykdommer, der migrene var en av dem.

– Det er svært vanskelig å transportere legemidler inn i hjernen. Det kan være forklaringen på at disse legemidlene aldri ble tatt i bruk.

Hele poenget hans er å teste ut om noen av disse legemidlene kan brukes mot hjertestans i stedet.

Raskere

Det er lurt å gjenbruke legemidler fremfor å utvikle dem fra bunnen av.

– Vi sparer fem til sju år.

For å kunne utvikle nye medisiner må det gjennomføres omfattende testing i laboratorier og på dyr, før det er mulig å teste dem på mennesker. All utprøving må igjennom tre faser. Det er en internasjonal standard. I den første fasen testes bivirkninger. I den andre fasen testes effekten på sykdommen. I den tredje fasen blir legemiddelet testet ut på et stort antall pasienter for å bekrefte funnene fra den første og den andre fasen.

– Nå kan vi gå rett på fase to. Vi håper dessuten at vi kan komme oss raskere til fase tre.

Aronsen har allerede fått 7,5 millioner kroner i støtte fra UiO, Helse Sør-Øst og Forskningsrådet. Dette er likevel langt fra nok.

– Foreløpig er ingen investorer på plass.

En typisk fase to-studie koster 50 til 100 millioner kroner. Fase tre er enda dyrere. Aronsen har allerede vært i kontakt med globale legemiddelfirmaer, om de er interessert i et samarbeid.

Selv om det kanskje høres enkelt ut å finne virkemåtene til alle de godkjente medisinene som aldri kom på markedet, må leseren tro om igjen. Jobben er møysommelig. Det finnes ingen felles oversikt. Forskerne har lett etter mulige legemidler i patentregistre og i vitenskapelige artikler. De har også tatt kontakt med en del legemiddelselskaper.

Fra innovasjon til næringsliv

De to forskerne har fått god støtte av Inven2, landets største teknologi-overføringsfirma (TTO), eid av UiO og universitetssykehusene i Helse Sør-Øst i fellesskap.

– Vi har vurdert den medisinske ideen til Aronsen og Skogestad som meget lovende, poengterer prosjektleder Jan Solberg i Inven2.

Ideen til de to forskerne var faktisk så god at innovasjonsansvarlig Jonny Østensen i Inven2 internt kalte resultatene spektakulære.

– Han er selv lege og en nøktern kar. Når han sier dette, betyr det ganske mye, poengterer Jan Solberg.

Inven2 vurderer både den kommersielle muligheten og de juridiske rettighetene. De tar seg også av forretningsplaner og kontakten med næringslivet og investorer. Eierandelene til patentene blir fordelt mellom oppfinnerne, institusjonen og Inven2, med en tredjedel til hver.

Sannsynligheten for at forskningen blir tatt i bruk, er veldig liten om forskeren ikke har sørget for rettighetsbeskyttelse. Det første Inven2 gjorde da de delte ut årets idépris til de to forskerne sommeren 2017, var å sørge for patent.

Nytt norsk firma

Inven2 forhandler nå med legemiddelselskapene om å teste ut disse stoffene. Stoffene har allerede vært igjennom en klinisk fase en-studie. Da kan de norske forskerne starte rett på en fase to-studie. Tanken til Inven2 er å etablere et eget norsk firma.

– Inven2 har aldri tidligere etablert et firma som kan gå rett i fase 2. Her er det snakk om veldig mange millioner kroner. Gitt at vi får inn nok penger, håper vi å komme i gang med fase to-studien om ett års tid. Vi planlegger nå den kliniske studien.

Leter etter rette pasienter

Jan Solberg vet fortsatt ikke om den kliniske utprøvingen skal skje i Norge eller i utlandet. Det er helt avhengig av hvor de raskest kan få tak i de rette pasientene til uttest- ingen, slik at de kan gjennomføre studien så fort som mulig.

– Det er ikke uvanlig med kliniske studier på flere tusen pasienter. Hvis effekten er god, kan vi kanskje klare oss med hundre pasienter. Det er derfor viktig å finne de pasientene som har størst effekt av medisinen.

En vanlig problemstilling kan være å beregne hvor mange pasienter de trenger for å kunne slå fast at medisinen gir ti prosent forbedring med 90 prosent sannsynlighet. Her kommer statistikerne inn.

– Spørsmålet er altså hvor mange pasienter vi trenger og hva slags pasienter vi skal se etter.

Hele innsatsen deres kan falle om de ikke får rettighetene til et egnet legemiddel.

– Dessuten gjenstår det å dokumentere at disse legemidlene påvirker akkurat den mekanismen som forårsaker rytmeforstyrrelse med få eller ingen bivirkninger. Dagens medisiner, slik som betablokkere, har mange bivirkninger, forteller Jan Solberg.

Med seg fra Inven2 har han Magdalena Gjefle med bakgrunn fra farmasøytisk industri. Hun tar seg av forhandlingene med legemiddelselskapene og den videre kommersialiseringen. Eivind Roverud tar seg av patentene.

– Det er spennende dager her. For oss er det viktig å skape både nye arbeidsplasser og nytt næringsliv, poengterer Jan Solberg.

Denne artikkelen ble først publisert i Apollon. Les originalen her.