Sudbøsaken røsket i den norske folkesjela. En forsker kan da ikke jukse? “Dette er historiens største vitenskapelige svindel”, ble det sagt. Hvilket selvfølgelig er tull. Hwang-saken brant for eksempel av bare noen få uker tidligere, og hadde atskillig større og mer alvorlige dimensjoner.

Den sørkoreanske genforskeren Woo Suk Hwang ved Seol National University hevdet å ha utført noen av de største bragder innen forskning på menneskelige embryonale stamceller, og publiserte sine funn i de mest synlige og prestisjetunge internasjonale tidsskrifter.

For eksempel måtte Science i siste øyeblikk kaste om på sin forrige kåring av “Årets gjennombrudd”, da det viste seg at vinneren var en svindler.

Og Hwang-saken var bare den siste i en lang rekke av større og mindre svindelsaker som har hjemsøkt forskningen opp gjennom århundrene - og som kommer til å fortsette å hjemsøke oss.

I september opplevde vi således et mindre jordskjelv, da mistanken ble rettet mot en miljøforsker ved Universitetet i Oslo og tidligere UMB på Ås. I USA ble det satt lokale rekorder, da fedme- og menopauseforskeren Eric Poehlman, som første amerikaner, ble fengslet for vitenskapelig uredelighet.

Hvilket altså beviser at forskere er som folk flest, men som ikke betyr at Sudbøsaken bare var en bagatell. Radiumhospitalets Jon Sudbø brukte fabrikkerte data for å bevise sin nye metode for å identifisere folk med høy risiko for å utvikle kreft i munnhulen.

Metoden var så potensielt lovende at forskning.no i september kunne fortelle at i hvert fall tre forskningsgrupper rundt om i verden nå gransker Sudbøs data i håp om at det virkelig er hold i noen av hans ideer.

Poincarés formodning

Fjorårets vinner av “Årets gjennombrudd” i Science var en svindler. I år plukker dette ene av verdens to fremste vitenskapelige tidsskrifter ut et matematisk gjennombrudd som årets store vitenskapelige begivenhet. Det andre store tidsskriftet, Nature, har også med historien om den russiske matematikeren Grigori Perelmans løsning av det mer enn 100 år gamle problemet med Poincarés formodning med på sin liste over det som var verdt å merke seg i 2006.

Forskning.no kunne i august fortelle at denne eksentriske matematikeren hadde sagt nei til Fieldsmedaljen for sin bragd. Men det var bragden og ikke avslaget som kvalifiserte for tittelen “Årets gjennombrudd”:

Poincarés formodning er en del av et matematisk felt som kalles topologi, studiet av abstrakt rom. Det handler om overflater som kan forandre form gjennom ekstrem grad av strekking. Å rive opp eller sy sammen kanter er derimot ikke lov.

Vi betrakter gjerne kroppen vår, en ball, en smultring eller andre velkjente objekter som tredimensjonale. I topologien regnes de derimot som todimensjonale figurer i et tredimensjonalt rom. Så lenge den todimensjonale overflaten ikke har noen ytre grense, noen ende, finnes det egentlig bare ett interessant trekk å merke seg: Antall hull i overflaten.

En overflate uten hull er en kule, en ball eller liknende. En flate med ett hull er en smultring, en torus. Osv.

Todimensjonale flater i tredimensjonale rom er imidlertid bare starten på eventyret. Det er for eksempel mulig å definere tredimensjonale rom som grensen mot firedimensjonale objekter. Vi har vanskelig for å visualisere dem, men matematikerne kan utforske deres egenskaper.

Topologiens grunnlegger, matematikeren Henri Poincaré foreslo i 1904 en test for å vise at det er en slik sammenheng mellom rom og hyperrom, at et tredimensjonalt rom er overflaten av et firedimensjonalt hyperrom.

98 år senere hadde matematikerne klart å bevise analoge tilfelle for alle dimensjoner høyere enn tre, men ikke Poincarés opprinnelige og hårrivende ubeviselige formodning.

I 2002 publiserte så Grigori Perelman den første av tre artikler som til sammen beviste Poincarés formodning. Fire år senere forsto hans kolleger endelig at han hadde rett. Nå forventer de at Perelmans arbeid, som har gitt nye resultater til topologien og samtidig nye metoder til geometrien, med tiden vil føre til mye videre resultater.

En “periodisk tabell” som kan bringe orden i studiet av tredimensjonale rom er noe av det som står øverst på ønskelista.

Hvor er jeg?

Forvirret? I så fall kan du trøste deg med at et team norske forskere i fjor fant ut hvordan vi hele tiden kan vite hvor vi er. Som du kanskje har gjettet, dreier det seg om stedsansen vår.

Sommeren 2005 avdekket de norske forskerne ved Moserlaboratoriet ved NTNU i Trondheim at kartografenes nettverk av lengdegrader og breddegrader minner forunderlig mye om mekanismen i hjernen som sørger for at vi vet hvor vi er, skrev forskning.no i mai.

Den mest iøynefallende forskjellen er at hjernen opererer med et trekantnett, heller enn et rutenett slik som strekene vi har lagt over jordkloden for lettere å finne fram.

Du kan forestille deg at hjernen din legger et virtuelt trekantnett over omgivelsene rundt deg. Det klarer den ved at enkelte hjerneceller fyrer av helt systematisk i sitt eget uendelige trekantmønster etter hvert som du beveger deg i miljøet.

Resultatet er et medfødt og høyoppløselig kart over hele verden, som kun trenger en rask kalibrering i det du trer inn i nye områder.

Samtidig, ute i rommet

Et av de vitenskapelige problemer som omtrent på samme tid opptok folk flest, var muligens noe enklere, men like fullt svært abstrakt: Hva er egentlig en planet?

Pressedekningen fra møtet i the International Astronomical Union i Praha i september var en Idol-Bjarte verdig, norske astronomer var tungt inne i debatter og komiteer og etter lange og spennende diskusjoner fikk vi til slutt høre at planeten Pluto var avlivet

Den hadde ikke bare mistet sin status som planet, men også navnet, og heter nå 134340, som kunne være et telefonnummer i en hvilken som helst småby.

Det er riktignok fortsatt lov å skrive «134340 Pluto», het det i pressemeldingen fra IAU.

Mange dro skuffet hjem, og vi kan forvente omkamp.

Stjernestøv

To andre utenomjordiske hendelser vakte også en viss oppmerksomhet:

Den første handler om vann. Mange sperret øynene opp i desember, da den amerikanske sonden Mars Global Surveyor frambrakte bilder som ifølge forskerne beviser at det har vært vann på Mars, og det for ikke så veldig mange år siden..

Enkelte forskere mener bildene er sterke indisier på at vann fortsatt kan strømme over den støvete verdenen.

Den andre handler om støv, stjernestøv.

I januar landet NASAs romsonde Stardust, med ett milligram stjernestøv om bord - til en pris av 1,4 milliarder kroner. Støvet var hentet i det interstellare rom.

Den vitenskapelige viktigheten av disse første faste prøvene av interstellart støv fra vår egen galakse kan ikke overdrives, skrev forskning.no.

Ikke så mye som ett interstellart støvkorn hadde vært innom en forskers laboratorium, før i januar 2006, og det til tross for at stjernestøv og gass var byggesteinene for vårt solsystem, for jorden, og alle levende ting, inkludert mennesker - og fisk.

Fisk med bein

En av disse fiskene dukket opp, dypt nedi jorda, på Ellesmere Island i Canada. Det 375 millioner år gamle fossilet fikk navnet Tiktaalik roseae, og grunnen til at den dukker opp i denne artikkelen, er at den hadde bein - ikke slike som setter seg halsen, men slike man beveger seg med.

Det er for så vidt funnet en del mellomformer mellom fisk og landlevende virveldyr tidligere, men den tre meter lange Tiktaalik var spesiell: Dette var en fisk med bein, utviklet lenge før den gikk på land.

Forskerne har visst dette lenge, at føttene ikke ble utviklet for å gå på land, men antagelig mer som et redskap for å skyve seg fram og eventuelt hekte seg fast langs bunnen, for eksempel i grunne elver.

Tiktaalik er utvilsomt en fisk, men den mest amfibieliknende verden har sett så langt - et ekte “missing link”. Fisk og amfibier skilte lag omtrent fem til ti millioner år etter at Tiktaalik ålte og kravlet seg langs elvebunnen. Men allerede da var dens brystfinner utstyrt med håndledd og albue - dog uten fingere eller tær. Hodet var flatt, og den hadde noe så merkelig (for en fisk) som hals. Denne brukte den nok til å heve hodet over vannflaten for å trekke et par dype åndedrag. Gjellene var der fremdeles, men beina moderne fisk bruker til å pumpe vann forbi dem, var brukt til å utvikle den ovenfor nevnte halsen.

Det er vel verdt å merke seg at selv om Tiktaalik nå fyller et “gap” i fossilrekkene, så vil vel enkelte kreasjonister kontre med å påpeke at den samtidig skapte to nye “gaps”, ett foran og ett bak?

Men uansett: Tiktaalik vil bli stående som enda et argument mot evolusjonsteoriens motstandere. Et argument vi ofte hører, er at evolusjonsteorien er uvitenskapelig fordi den ikke kan brukes til å gjøre forutsigelser.

Argumentet er selvsagt tåpelig, men vil du imøtegå det, kan du jo referere Neil Shubin, forskeren som fant Tiktaalik. I et essay i boka Intelligent Thought - Science versus the intelligent design movement, forteller han hvordan han, ut fra eksisterende fossiler, resonerte seg fram til hvordan en mellomform måtte ha sett ut, og hvor og når den måtte ha levd. Han oppsøkte deretter stedet og fant fisken.

Hvis det ikke er en forutsigelse basert på evolusjonsteori, så veit ikke jeg.

Neandertalernes arvestoff

En av de største forskningsnyhetene sist år var publiseringen av en stor del av neandertalermenneskets arvestoff, fortalte forskning.no i november.

Neandertalerne forsvant fra Europa for i underkant av 30 000 år siden. Siden de ble gjenoppdaget på midten av 1800-tallet har vi lurt på hvem de egentlig var. På hvilken måte var de i slekt med oss? Hvordan levde de? Kunne de snakke? De hadde større hjerner enn oss, men var de klokere? Og ikke minst: Hvorfor forsvant de?

Dette er spørsmål forskerne nå tror de har mulighet til å besvare, og allerede nå konkluderer de at menneskets og neandertalernes slektslinjer skilte lag for omlag en halv million år siden, og at alle neandertalerne som etterhvert bedodde Europa i tusenvis av år før moderne mennesker kom hit, stammet fra en liten gruppe på kanskje så lite som 3000 individer.

Evolusjon i høy hastighet

Det skjedde i det hele tatt mye innen evolusjonsforskningen i 2006. Flere studier ga oss for eksempel hint om hvor fort evolusjon av og til kan foregå, og ga oss også hint om hvordan og hvorfor det finnes så mange forskjellige arter i verden.

Forskning.no kunne i august for eksempel fortelle om hvordan forskere på Galapagos kunne se evolusjonære endringer i ulike finker, ettersom tørke og andre forhold forandret de ulike artenes grad av tilpasning.

Blant Galapagosøyenes mange arter finner vi Geospiza fortis og den dobbelt så store Geospiza magnirostris.

Den minste av artene pleide å ha en av øyene for seg selv, og de kunne spise all den maten de ønsket, i den størrelse det behaget dem. Så dukket den store arten opp.

Når så øyas frøreserver i ble ødelagt av tørke, førte den nye konkurransen til at bare de individene av den minste arten som spiste små frø fikk nok mat, og overlevde.

I løpet av bare ett år kunne forskerne registrere at nebbene var blitt mindre, de var bedre egnet til sitt nye levesett.