Ville kvitte seg med dobbeltsengen

Plasskrevende, uhygienisk og en levning fra fortiden. Dobbeltsengen skulle utryddes ifølge kulturradikale danske arkitekter på 1950- og 1960-tallet.

Publisert

Da ferdighusene invaderte Danmark på 1950-tallet og 1960-tallet, mente de kulturradikale arkitektene at det ikke var plass til den gode gamle dobbeltsengen.

Sengen til to var ikke bare uhygienisk og et enormt monstrum å flytte rundt på. Det var også på tide at kvinnen fikk et frirom.

Det forteller to forskere som undersøker hvordan eneboligene påvirket danskenes levemåte, fra gryteretter til lakengymnastikk.

Ambisjonene har ikke vært små hos de to historikerne, professor Ning de Coninck-Smith og førsteamanuensis Mogens Rüdiger, fra henholdsvis Danmark Pædagogiske Universitet og Aalborg universitet.

– Vi ville undersøke hvordan velvære og velferd materialiserte seg i ferdighusene, helt inn til det mest intime. For eksempel hvordan seksualiteten utspilte seg, sier de Coninck-Smith, som er professor i historie.

Kulturradikale arkitekter hadde ikke plass til dobbeltsengen. Reproduksjon var ikke det viktigste i ekteskapet. (Foto: Colourbox)
Kulturradikale arkitekter hadde ikke plass til dobbeltsengen. Reproduksjon var ikke det viktigste i ekteskapet. (Foto: Colourbox)

Vanskelig å finne kilder

Kildene til sexlivet har vært vanskelige for historikerne å få tak i.

Derfor er konklusjonene noe usikre. Men forskerne har funnet referanser til en arkitektdebatt som viser hvordan idealene for det moderne livet truet med fordrive det ekteskapelige samværet i dobbeltsengen.

Det framherskende idealet på 1930-tallet og flere tiår framover var at livet skulle være preget av lys, luft og renslighet.

Idealet kom særlig til uttrykk i de nye standardiserte husene. Først og fremst i den sosiale boligbyggingen, deretter i ferdighusene som ble utviklet i perioden, og som vant fram på 1950-tallet og eksploderte på 1960-tallet.

I plantegningene til de nye husene var det gjort plass til spisebord, sofa, skap og enkeltsenger.

Men det var sjelden plass til dobbeltsenger. Til nøds var det to sammensatte senger som lett kunne flyttes fra hverandre hvis parforholdet knirket.

– Hvis man hadde spurt en arkitekt den gangen, ville han si at midlene rakk til å bygge små hus, og små hus krever små rom. Og i et lite soverom er det ikke plass til en dobbeltseng, sier Mogens Rüdiger, som blant annet forsker i energihistorie.

Dobbeltsengen var dessuten uhygienisk. Det var vanskelig å få gjort skikkelig rent under det store møbelet, og på 1950-tallet var det avgjørende for en god husmor å kunne vise fram et funklende rent hjem, forteller de Coninck-Smith.

Mor skulle kunne sove og lese i fred

I arkitektplanene hadde hvert familiemedlem typisk et rom på seks kvadratmeter som man kunne trekke tilbake seg til.

Her var det mulighet for å fordype seg i lesning og være seg selv. Når man hadde ladet opp batteriene, kunne man vende tilbake til stuen og føre en likeverdig samtale med partneren sin i de arkitekttegnede møblene.

– Det ville ikke være noen nærliggende å splitte opp dobbeltsengen hvis ikke man samtidig mente reproduksjon ikke var det viktigste i et ekteskap. Kameratskap og det likeverdig samværet mellom mann og kvinne var imidlertid viktig, sier Rüdiger.

Demokratiideal preget hjemmet

Plassmangel er nemlig ikke historikernes eneste forklaring på at mor nå ikke lengre skulle dele seng med far.

Samfunnsdebatten om velferd skiftet fokus på 1950-tallet.

I mellomkrigstiden hadde politikk som berørte familielivet mest handlet om hva som var best for samfunnet som helhet.

Etter andre verdenskrig kom idealene om velferd og demokrati derimot til å handle om individet for individets egen skyld.

Den tilbakeholdne kvinnen skulle være opplyst

Frihet og opplysning skulle altså helt inn i familielivet.

– De kulturradikale hadde en forestilling om at mannen i ekteskapet skulle møte en likeverdig partner som var opplyst. Demokrati var et individuelt ansvar og ikke bare noe som vedrørte politikere. Man måtte også bruke det i hverdagen. Mannen og kvinnens forhold skulle være preget av likeverd, men det var likevel en sterkt kjønnet likeverd, sier de Coninck-Smith.

Kvinnen skulle kunne sove for seg selv, slik at hun ikke hele tiden måtte forholde seg til sin manns tilnærminger, og slik at hun hadde mulighet for å si ifra.

Historikeren forklarer at kvinnen fremdeles ble oppfattet som grunnleggende seksuelt tilbakeholdende.

Men det var de kulturradikales oppfatning at det var en naturlig og nødvendig del av et sunt sexliv at kvinnen noen ganger ofret seg for å tilfredsstille mannen når han kom på besøk i sengen hennes.

Folk foretrakk fremdeles dobbeltsengen

En ting er at arkitekter gjerne vil designe hjemmelivet på en bestemt måte.

En annen ting er hvordan de selv lever, og hvordan brukerne innretter hjemmene sine.

Stjernearkitekten Finn Juul var en ivrig bruker av enkeltsengen i plantegningene for ferdighusene. Men hjemme sov han i en vakker dobbeltseng som han hadde tegnet til seg selv og sin kone.

Ferdighusenes elementer var imidlertid standardisert på en slik måte at kjøperne kunne innrette huset slik de ville.

Innredningen av ferdighusene fra 1950-tallet og 1960-tallet tyder på at mor og far fremdeles valgte å sove sammen, selv om det var håpløst umoderne.

Om ikke annet så var det for å gi barna hvert sitt rom, forteller de Coninck-Smith.

21-graders-kulturen

Moderniseringen av familielivet i de raskt voksende villaområdene hang også sammen med at oppvarmingen av boligen ble revolusjonert på 1950-tallet.

Kakkelovnen, som begrenset romoppdelingen, ble erstattet av sentral- eller fjernvarme, noe som gjorde det mulig med en mer fleksibel utnyttelse av boligen.

De kalde rommene forsvant, særlig stuen og gangen. Samtidig ga det mer plass til familiens aktiviteter, forteller historiker Mogens Rüdiger

Den jevne temperaturen skapte en 21-graders-kultur, hvor familiemedlemmene kunne legge vekk ullgenseren til fordel for lette bomullsgensere.

Samtidig kom en rekke elektriske apparater inn i boligen, for å rasjonalisere og effektivisere hverdagens mange gjøremål. Alle huslige oppgaver og en stor del av den personlige hygienen ble gjenstand for elektrifiseringen og var på den måten med på å endre folks livsbetingelser.

De viktigste apparatene var kjøleskapet og vaskemaskinen, og senere kom oppvaskmaskinen til.

I den grad nyskapningene i ferdighuset var en planlagt affære, var målet å skape et bedre liv ved å forbedre rammene for enkeltmennesket. Det nødvendige arbeidet skulle reduseres, fritiden skulle økes, samværet ha bedre rammer og gi husmoren bedre mulighet for å realisere seg selv.

På den måten ble ferdighuset på 1950-tallet et prisme for velferdsstaten. Det var her det moderne velferdsmennesket skulle utvikles, sier Rüdiger.

___________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygård for forskning.no