Fortidens sverdkjempere blir ofte fremstilt som menn med stor blodtørst. Men det bildet er, ifølge ny dansk forskning, helt feil.

Ridderne drepte ikke fordi de hadde lyst, men fordi det var yrket deres, akkurat som soldater gjør i dag. Dessuten var ikke middelalderen så voldelig som vi forestiller oss, på tross av at de hadde en annen voldsoppfatning enn vi har.

– Ved å se på erfaringene fra moderne militærpsykologi kan vi lese middelaldertekster på en ny måte. Dermed får vi innsikt i middelalderens oppfatning av vold, blant annet dødelig vold blant riddere, men også i resten av befolkningen, sier Thomas Heebøll-Holm, fra SAXO-instituttet på Københavns Universitet. Han forsker på senmiddelalderens voldsoppfatning.

– Før i tiden leste man middelaldertekstene som heltedyrkelse og voldsforherligelse. Men man kan også lese dem på en annen måte. Med moderne militærpsykologiske briller kan vi finne ut hvilke psykiske kostnader det hadde å delta i de grusomme og ekstremt voldelige krigene i middelalderen, forteller han.

Voldelig av natur eller kultur?

Når forskerne studerer middelalderens riddere, må de stille seg følgende spørsmål: Utøvde ridderne det voldelige yrket fordi de fra naturens side likte å drepe, eller var det noe de lærte ved å leve i et voldelig samfunn? Det er en klassisk debatt om kultur versus natur.

I dag finnes det psykologer som mener at vold ligger latent i genene våre, mens andre mener at det er noe vi må lære. Thomas Heebøll-Holms forskning plasserer middelalderens voldsbilde midt imellom.

– I kriminalstatistikker og benådningsbrev fra middelalderen kan historikere se at folk ikke per definisjon var mer voldelige enn i dag. Derimot hadde man et annet syn på bruken av vold, også dødelig vold.

– Hvis noen hadde handlet ærekrenkende overfor et av dine familiemedlemmer, var det forventet at du stilte personen til ansvar, og drepte ham om nødvendig. Folk hadde generelt samme begrensninger rundt bruken av vold som i dag. Man kan si at folk var motstandere av vold, men at de i kulturelle situasjoner var tvunget til å utøve den, selv om det innebar mord. Det var de så også i stand til, forklarer Heebøll-Holm.

Drepte en mann og ble benådet

En episode fra 1300-tallets Paris illustrerer tankegangen.

Det starter med at en kvinne ble mishandlet til døde av mannen sin. Kvinnens to brødre krever bot, men da mannen nekter, dreper de ham. Brødrene forsøker til det siste å unngå dette. Men da mannen nekter å gjenopprette æren deres, føler de seg tvunget.

Historien er ikke unik, verken for fortiden eller samtiden, men det som skjer senere, gir en innsikt i voldsoppfatningen i middelalderen. Brødrene blir nemlig ikke straffet. I stedet ble de benådet, ettersom det var offentlig kjent at mannen hadde ærekrenket dem ved å drepe søsteren deres.

Eksempelet viser at folk i middelalderen ikke av natur var mer voldelige enn i dag. Brødrene var heller ikke voldelige i en kulturell forstand, men likevel levde de på en tid hvor drap kunne være en nødvendighet, selv for helt vanlige mennesker.

– Man må forstå at ordensmakten i middelalderen var for svak til å sikre rettssikkerheten. Derfor var det i ytterste konsekvens opp til den enkelte å sørge for at de ikke ble ærekrenket eller utnyttet av alle andre. Det innebar at vanlige mennesker måtte kunne drepe for å vise omverden at de var villige til å sikre sin rett, forklarer Heebøll-Holm.

Riddere med posttraumatisk stresslidelse

Det interessante ved ridderne er at de verken var voldelige av natur eller kultur. Likevel utøvde de vold i den mest ekstreme forstand. Ridderne deltok i kriger, hvor de var vitne til at mange av vennene sine ble hugget ned av fienden. De utøvde også selv brutal og grusom vold mot motstanderne.

En moderne psykolog vil fortelle at den typen krigsopplevelser gir alvorlig posttraumatisk stresslidelse, og det er kanskje også det mange av fortidens krigere led av.

– I undersøkelsen min av vold i middelalderen har jeg studert en bok som er skrevet av en ridder som levde under første halvparten av 1300-tallet. Navnet hans var Geoffroi de Charny, og han var en av datidens mest respekterte riddere. de Charny skrev blant annet om de sjelelige konsekvensene av å være ridder. Disse konsekvensene minner sterkt om symptomene på posttraumatisk stresslidelse, forklarer Heebøll-Holm.

Slik føles det å drepe

I de Charnys bok gir han gode råd til hvordan riddere skal forholde seg til at de må drepe andre når de er i krig. For eksempel nevner han at man sover urolig, man vil sulte og til tider vil det føles som om selve naturen er imot en.

– de Charny beskriver stressfaktorer vi også ser i beretninger fra moderne militærpsykologi, for eksempel erfaringer fra krigsveteraner fra Vietnamkrigen. Han tegner et bilde av riddere som er svært langt fra de voldpsykopatene vi ellers forestiller oss. Dessuten kommer han med løsninger til hvordan ridderne kan takle stresset, sier Hebøll-Holm.

En god sak

Løsningen til de Charny er at riddere skal kjempe i en god saks tjeneste for å ikke bukke under for presset av krigshandlingene. Det skal helst være Guds sak, altså en krig for en høyere og rettferdig sak, ikke for personlig vinning. Formålet var å gjenopprette lov og orden. En ridder som de Charny kan til en viss grad sammenlignes med en politimann. Det er i hvert fall slik han oppfatter seg selv.

de Charny påpeker at riddere blant annet kan delta i ridderturneringer for å trene på krig. Turneringene er god trening, siden de gjør ridderen fortrolig med stressfaktorene i kamp. Imidlertid kan turneringen og voldsbruken bare rettferdiggjøres av at volden skal brukes i en god saks tjeneste.

Hvis erfaringene fra ridderturneringene ikke brukes i krig, er ikke handlingene ærefulle. Ridderturneringer som utelukkende utøves for sportens skyld, er bare uttrykk for voldelige handlinger, som han forteller at han avskyr.

– Det interessante er at vi på den ene siden kan se at han var en svært samvittighetsfull mann. I middelalderen betraktet man samvittighet som Guds måte å fortelle oss på hvordan vi skal handle på. På den andre siden var de Charny en kriger som deltok i flere krigshandlinger gjennom 30 år, blant annet et korstog mot den tyrkiske byen som i dag heter Izmir, forteller Heebøll-Holm.

Overga seg ikke

Geoffroi de Charny er et godt eksempel på riddernes tankesett. På den ene side var han en svært samvittighetsfull og religiøs mann som avskydde vold. På den andre siden parterte han en mann som hadde forrådt ham, og hang opp likdelene ved byporten.

Han døde i 1356 i slaget ved Portiers. Han var en av få adelige som døde i stedet for å bli tatt til fange.

– Det er interessant. Det ser ut til at han heller ville leve opp til sine egne idealer enn å overgi seg. Rådene hans til ridderaspirantene var avgjort gode råd for bevaring av ridderens mentale helse, men ikke nødvendigvis gode militære råd, avslutter Heebøll-Holm.

___________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygård for forskning.no