Også i idrettens verden var mellomkrigstidens politikk sterkt polarisert. Den internasjonale olympiske komité støttet Hitlers vinter-OL, for den støttet heller høyre- enn venstrefløyen.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Vinter-OL foregikk i 1936 i Garmisch-Partenkirchen. Lekene var en del av Hitlers propaganda. (Foto: Wikimedia Commons/Deutsches Bundesarchiv (German Federal Archive), R 8076 Bild-0019)
Vinter-OL
Det første vinter-OL fant sted i Chamonix i 1924.
Opprinnelig var det ikke tenkt som en OL-begivenhet, men det olympiske flagget ble likevel heist.
Fredag startet de olympiske vinterlekene, hvor vintersportsutøvere kjempe mot hverandre i ekte OL-ånd. Men vender vi blikket tilbake i den olympiske historien, så har OL tidligere vært preget av kanskje litt merkelige tanker.
1936 er et beryktet år i OLs historie.
Dette året brukte vertsnasjonen Tyskland idrett som nazistisk propaganda, hvor nazistene med idretten som virkemiddel argumenterte for at hvite, nordiske mennesker var overlegne andre raser.
Det gjorde seg i høy grad også gjeldende ved vinter-OL, som fungerte som en slags prøveklut for Hitlers evner som OL-vert.
Det var Den internasjonale olympiske komité (IOC), som i 1929 hadde utpekt Tyskland som vertsnasjon for sommer-OL. Det var før det tyske folket overlot makten til Adolf Hitler. Så komiteen hadde ikke tatt stilling til det nye nazistiske Tyskland.
Men Hitler satt ved makten da IOC valgte å tildele Tyskland vinter-OL, forteller Jørn Hansen, som er lic.phil. i historie ved Institutt for Idrett og Biomekanik på Syddansk Universitet.
– Generelt kan man si at IOC verken hadde store problemer med Mussolini eller med Hitler. Mellomkrigstiden var polarisert, og presidenten for IOC, Henri de Baillet-Latour, var en god borgerlig aristokrat, som heller samarbeidet med høyrefløyen enn venstrefløyen, sier idrettshistorikeren, som har forsket på De olympiske leker i Berlin i 1936.
Ville vise seg fra sin beste side
For nazistene ble OL-vertskapet et viktig våpen i propagandaen både internt og mot utlandet.
De olympiske leker er en apolitisk begivenhet, og nazistene la seg i selen for å unngå å komme med hatefulle bemerkninger om jøder under lekene fordi det ikke ville gi omverden et fordelaktig bilde av nazismen.
– Vinter-OL ble en slags generalprøve for sommerlekene, og det kom ut et skriv om at man ikke skulle propagandere mot jøder. Nazistene ville vise verden og tyskerne at de hadde fått et nytt samfunnssystem, som kunne organisere lekene med suksess, sier Hansen.
Dessuten passet vintersportsgrenene godt inn i nazistenes ønske om å framheve den ariske rasens kvaliteter.
– Det var jo en hvit sport i dobbel forstand. Dels på grunn av snøen, men også fordi det var hvite mennesker som drev med slik idrett, sier historikeren.
Han peker på at det bare var «de gamle» hvite nasjonene som hadde tradisjon for skisport, og som hadde råd til å bygge store arenaer. Og tyske og østerrikske alpeforeninger, som drev med friluftsidrett og skisport, var tidlig ute med å utelukke jøder.
Dessuten mener John B. Allen, amerikansk professor i historie, at nazistene var glade i skisporten fordi den stammet fra det ariske Norge.
En borgerlig, lukket klubb
I vinter-OLs tidlige historie var det normalt at IOC forsøkte å plassere vinter-OL i det samme landet som hadde sommer-OL. Men hvis sommerverten ikke kunne huse vinterlekene, så flyttet IOC vinterkonkurransene til et annet sted.
Annonse
Det skjedde for eksempel da Nederland ble valgt som vert for lekene i 1928. Da ble vinter-OL avholdt i St. Moritz i Sveits.
Derfor mener Jørn Hansen at det var fullt mulig for IOC å velge en annen vert enn Tyskland da nazistene fikk makten.
Idrettshistorikeren sier imidlertid at det var naturlig for IOCs medlemmer at de i 30-årene samarbeidet med høyrefløyen. Tiden var nemlig preget av en ideologisk kamp mellom markante politiske strømninger.
De kommunistiske og sosialistiske arbeiderbevegelsene forsøkte å vise avstand til det borgerlige OL ved å lage sine egne sportsbegivenheter, mens Den internasjonale olympiske komité på den andre siden var en lukket klubb fylt med folk fra aristokratiet og det bedre borgerskapet.
Her satt ingen av de ellers prominente lederne fra arbeiderpartiene, forteller forskeren.
Begeistrede journalister
Både vinter- og sommer-OL i 1936 ble enorme publikumssuksesser. Ved skihopp-konkurransen var 150 000 mennesker møtt opp, og til sammen var det over 500 000 betalende tilskuere.
Danske journalister dekket begivenheten med begeistring, deriblant de kulturradikales avis, Politiken. Bare arbeiderpressens journalister var kritiske. Hitlers OL gikk som smurt, og det gjorde propagandaen også, konstaterer Hansen.
