Hermetikkfabrikkene langs trøndelagskysten bidro til at mange kystkvinner fikk inntektsgivende arbeid. 70 prosent av arbeidsstokken var kvinner.
Hermetikkfabrikkene langs trøndelagskysten bidro til at mange kystkvinner fikk inntektsgivende arbeid. 70 prosent av arbeidsstokken var kvinner.

Hitra startet storstilt hermetikkproduksjon – uten strøm og innlagt vann

I havgapet på Hitra og Frøya var hele 18 hermetikkfabrikker i drift fra 1890-årene og frem til 2011. – Det slår meg som helt utrolig hva gründerne fikk til med de få ressursene de hadde, sier konservator Hans Jacob Farstad.

Publisert

De første krabbefabrikkene på øyene vest for Trondheim kom i 1913.

I 1917 ble den første større hermetikkfabrikken på øyene etablert: Hitra Conservfabrik på Melandsjøen. Etterspørselen etter norsk hermetikk hadde skutt i været siden krigsutbruddet, som krevde mye mat i de krigsførende landene. Hermetikk var midt i blinken.

I 1922 gjorde folk på Sula store øyne. Einar Boneng fra Frøya la til kai med en stor jakt innredet som en flytende fabrikk hvor torskerogn ble hermetisert.

Senere bygde han hermetikkfabrikk på land i Bonenget på Frøya.

Etterkrigstiden ble boom

Hermetikkfabrikker poppet opp som paddehatter på øyene fra 1920-tallet og frem til 1980-tallet. Bare i perioden 1946-1949 ble det etablert 6 nye fabrikker.

Hermetisk krabbe ble eksportert verden rundt.
Hermetisk krabbe ble eksportert verden rundt.

Først i 2011 markerte en brann slutten på industrieventyret på Trøndelagskysten.

I sommer får du historien om hermetikkfabrikkene langs trøndelagskysten og betydningen for samfunnene presentert på Kystmuseet i Sør-Trøndelag på Hitra.

Hårnåler, forsøk på å få brevvenner via boksene og et søksmål fra Frankrike er morsomme detaljer.

Men det som gjorde at krabbeindustrien ble så stor var både ressurstilgang, gründervirksomhet og politikken med tvangskartellisering av sardinindustrien.

Håndkraft: Dette er Johan O. Dalens falsemaskin fra 1913, som ble brukt til å lukke hermetikkboksene. De ble drevet med håndkraft.
Håndkraft: Dette er Johan O. Dalens falsemaskin fra 1913, som ble brukt til å lukke hermetikkboksene. De ble drevet med håndkraft.

– Utrolig hva gründerne fikk til uten strøm

Hans Jacob Farstad er konservator ved Kystmuseet på Hitra, og har master i kulturminneforvaltning. Han er prosjektansvarlig for utstillingen.

På kysten bodde folk i selve matfatet. Men å skape industri av det uten strøm eller innlagt vann var ingen selvfølge og veldig imponerende, understreker han.

- Det slår meg som helt utrolig hva gründerne fikk til med de få ressursene de hadde. De må ha vært drevet av en sterk skapertrang, og trønderne var ufattelig virksomme, sier Farstad, som selv opprinnelig er sunnmøring.

Selv på de ytterste skjær og holmer i havgapet utenfor Frøya oppsto fabrikker. På Mausund var det to fabrikker og på Halten en. På Gjæsingen med bare 250 innbyggere, var det to hermetikkfabrikker.

- Men den ene blåste på sjøen, legger Farstad til.

Fabrikkene brukte først manuelle falsemaskiner. Etter hvert ble de koblet på en båtmotor eller likende. Vann ble ført inn i fabrikken via oppsamlet regnvann fra taket. Før elektrisiteten kom på 50-tallet, fyrte de dampkjelene med kull, koks og ved.

Kvinnearbeidsplass

Da sardinfangsten ble strengt regulert på 30-tallet, falt blikket på krabben - en til da lite utnyttet ressurs. Etterspørselen etter råstoff til fabrikkene gjorde at fiskerne endelig kunne få omsetning på krabben.

Mennene som dampet den i kokekar på brygga. Menn slo også hull på krabbeklørne inne i fabrikken.

Men rensingen og pakkingen i bokser var dominert av kvinner. Det var et ordentlig pirkearbeid å få ut alt krabbekjøttet, og dette ble gjort for hånd. De monterte hårnåler på håndtak for å få ut all maten av klørne.

Sardiner fra Hitra. Norske fabrikker tapte et søksmål fra Frankrike og fikk ikke lov til å kalle sardiner for sardiner etterpå.
Sardiner fra Hitra. Norske fabrikker tapte et søksmål fra Frankrike og fikk ikke lov til å kalle sardiner for sardiner etterpå.

Over 70 prosent av arbeiderne på hermetikkfabrikkene var kvinner. Krabbeindustrien var en av de første arbeidsplassene for kvinner som ville bli yrkesaktive langs kysten.

- Det betyr alt, ikke bare pengene, men det å komme seg ut blant andre, fortalte en av kvinnene om betydningen av arbeidet til NRKs reporter i et TV-innslag fra Mausund.

Skrev navnet sitt under etiketten

I intervjuet innrømmet den godt voksne kvinnelig arbeideren at de pleide å legge papirlapper i boksene som skulle sendes ut i verden. Hva skrev de?

- Vi skriver at vi er 16-17 år, lo hun. Men noen utenlandsk frier hadde ingen fått på kroken.

Torskerogn ble lagt i boks på Halten utenfor Frøya, selv om det står Trondhjem på boksen. Bruksanvisning fulgte med.
Torskerogn ble lagt i boks på Halten utenfor Frøya, selv om det står Trondhjem på boksen. Bruksanvisning fulgte med.

Det siste som ble lagt på boksen var etiketten.

- Husker vi pleide å skrive navn, alder og adressen vår på baksiden av etiketten. Da var det alltid spennende å vente på svar fra noen. Det kom svar fra både innland og utland, Janne Karin Åshammer som jobbet ved Bekken Fiskesamvirkelag.

- En gang ble jeg frista til å legge ned navnet på den eldste av damene, og skrev at hun var 19 år. Hun fikk brev fra en kjekk sjømann på nesten 30 år, som mente han var litt for gammel for henne, forteller hun.

Krabbe fra Mausundvær på Frøya.
Krabbe fra Mausundvær på Frøya.

Frankrike saksøker norske sardin-fabrikker

Før krabben var det mest sardiner som ble lagt på boks.

Men i 1914 saksøkte Frankrike norske hermetikkfabrikker for bruken av ordet «sardin», som de mente de hadde eneretten på. De norske fabrikkene tapte, og brukte i stedet «røkt brisling» eller «røkt sild» som betegnelser.

På 30-tallet ble også fiskeboller, torskerogn, torskemelke, hvalkjøtt og -tunge samt makrell i olje lagt på boks. Kjøtt ble det laget hermetisk barnemat av. Raudåte (dyreplankton) ble solgt som fôr til akvariefisk.

Første verdenskrig økte etterspørselen etter hermetikk. I 1934 jobbet 850 personer i denne industrien i Trøndelag. I 40-årene var det en eksplosiv vekst. Antall fabrikker doblet seg på øyene.

Etter andre verdenskrig ble stadig flere hermetikkfabrikker etablert på Hitra og Frøya.

Men oljekrisen i 1973 førte flere fabrikker ut i krise.

Og utover 1970-tallet begynte mer å butte imot. Norge var blitt et høykostland, og norsk hermetikk tapte på eksportmarkedet.

Det var ikke lenger lønnsomt med hundrevis av arbeidere.

Titran Canning på Frøya solgte hvalkarbonader på boks. Først en brann i 2011 ble fabrikkens endelikt.
Titran Canning på Frøya solgte hvalkarbonader på boks. Først en brann i 2011 ble fabrikkens endelikt.

Hermetikk som bistand gjennom FN

I 1994 leverte fem trønderske hermetikkfabrikker makrell i olje til FNs matvareprogram til bistandsland. Tre av dem var på Frøya. Men i 2006 avsluttes dette programmet.

Så brant Titran Canning ned i 2011 – dette markerte slutten på hermetikkproduksjon i kystsamfunnet.

- Imponerende hvor mye gründerne fikk til uten strøm og innlagt vann, sier konservator ved Kystmuseet på Hitra.
- Imponerende hvor mye gründerne fikk til uten strøm og innlagt vann, sier konservator ved Kystmuseet på Hitra.

Men mange av bedriftseierne hadde allerede sett seg om etter andre satsningsområder.

- Flere av fabrikkene, blant andre Astor Canning på Hitra og Bekken Fiskesamvirke på Frøya gikk over til å satse på havbruksnæringen, sier Farstad.

Møysommelig innhenting

Arbeidet med innsamling av historikken til de mange hermetikkfabrikkene er basert på en rekke muntlige og skriftlige kilder.

- Flere av fabrikkene har intakte arkiv, og vi har derfor hentet mye derifra. I tillegg har jeg gått gjennom fabrikktilsynets rapporter og protokoller for området, som har gitt innblikk i arbeidsforhold, kjønnsdeling og antall arbeidere, sier Farstad.

Bilder av produktene og arbeiderne er hentet inn fra ulike kilder.

I Årsskriftet for 2019, Skarvsetta. Hermetikkens tid, står fabrikkenes livsløp nærmere omtalt.

Kilder:

Hermetikkens tid. Utstilling om hermetikkens tidsepoke på trøndelagskysten, Kystmuseet, Hitra. 2020.

Svein Bertil Sæther, Hans Jakob W. Farstad og Svend Sivertsen: Årsskrift for 2019, Skarvsetta. Hermetikkens tid. Hitra historielag og kystmuseet i Sør-Trøndelag.

Fakta om hermetikk:

Hermetisering ble oppfunnet av franske Nicolas Appert i 1809.

Denne konserveringsmetoden går ut på å stappe mat i metallbokser og false på lokk slik at boksen blir helt tett.

Deretter dampes boksene på høy temperatur. Alle bakteriene blir da drept.

Maten kan dermed holde seg i årevis.

Pioneren i Norge var Christian August Thorne som startet fabrikk i Drammen i 1841. Stavanger inntok etterhvert hovedsetet for norsk hermetikk.

Fiskeboller dominerte i 1890-årene. Røkte sardiner skapte etterhvert eventyrlig vekst, før krabben overtok hovedrollen.

Men mens fabrikkene for sjømatbaserte hermetikken var i byene, var råvarene i fjordene og på havet. Etterhvert som etterspørselen ble større og konkurransen skjerpet kvalitetskravene, måtte fabrikkene legges så nært fiskefeltene som mulig.

Nye fabrikker ble etablert i små lokalsamfunn langs kysten.

I 1879 var det bare 10 hermetikkfabrikker i Norge. I 1914 var det over 100.